Feeds:
Innlegg
Kommentarer
Fra Jean Epsteins "The Fall of the House of Usher" (1928)

Fra Jean Epsteins «The Fall of the House of Usher» (1928)

Fra Jean Epsteins "The Fall of the House of Usher" (1928)

Fra Jean Epsteins «The Fall of the House of Usher» (1928)

Fra John Fords "The Long Voyage Home" (1940)

Fra John Fords «The Long Voyage Home» (1940)

Fra John Fords "The Long Voyage Home" (1940)

Fra John Fords «The Long Voyage Home» (1940)

Fra Pier Paolo Pasolinis "The Gospel According to Matthew" (1964)

Fra Pier Paolo Pasolinis «The Gospel According to Matthew» (1964)

Fra Erich von Stroheims "Greed" (1924)

Fra Erich von Stroheims «Greed» (1924)

Fra Henry Hathaways "The Garden of Evil" (1954)

Fra Henry Hathaways «The Garden of Evil» (1954)

Fra Henry Hathaways "The Garden of Evil" (1954)

Fra Henry Hathaways «The Garden of Evil» (1954)

Fra Henry Hathaways "The Garden of Evil" (1954)

Fra Henry Hathaways «The Garden of Evil» (1954)

Fra D.W. Griffiths "Intolerance" (1914)

Fra D.W. Griffiths «Intolerance» (1914)

 

Har skrevet en sak om favorittregissøren min på montages.no. Del 2 kommer snart!

Av og til sier bilder mer enn ord. Med filmanbefalinger i bilder hopper jeg over lange, beskrivende tekster og lar bildene (forhåpentligvis) pirre nysgjerrigheten din. Denne gangen er det den italienske regissøren Michelangelo Antonionis film Il Deserto Rosso (The Red Desert) som står for tur; en gripende film om en kvinnes mentale sammenbrudd i en stadig mer forurenset og kvelende verden. Dette er kanskje Antonionis mest komplette film med virtuose bildekomposisjoner som perfekt fanger hovedkarakterens følelsesliv og angst.

 

Man of Aran 

Skriving av masteroppgave samt det arbeidet jeg gjør for Montages.no gjør dessverre at denne bloggen blir oppdatert alt for sjeldent. Beklager! Men dere kan jo stikke over til montages.no og lese min artikkel om ukens torsdagsfilm Man of Aran.

BIFF 2011

Wim Wenders "Pina"

Da er det igjen klart for Bergen Internasjonale FilmFestival (BIFF). Festivalen er fullspekket (176 filmer!) med mye spennende film, deriblant Cronenbergs A Dangerous Method og Werner Herzogs Cave of Forgotten Dreams.

Du kan lese min guide til BIFF 2011 på montages.no

Av og til sier bilder mer enn ord. Med filmanbefalinger i bilder hopper jeg over lange, beskrivende tekster og lar bildene (forhåpentligvis) pirre nysgjerrigheten din. Denne gangen er det Brian De Palmas Body Double, en uhemmet Hitchcock-pastiche som spiller på Rear Window og Vertigo. Mye er gjort tongue-in-cheek, men filmen er også en ganske effektiv spenningsfilm/thriller. Som de fleste av De Palmas filmer er dette definitivt en elsk/hat-film.

 

 

Meek’s Cutoff

 

Sjekk ut artikkelen min om Kelly Reichardts glimrende film Meek’s Cutoff på montages.no

 

Woody Allens filmer har jo vært av veldig variabel kvalitet siden begynnelsen på 90-tallet, med kanskje all-time-low med filmene Small Time Crooks, Hollywood Ending og Melinda & Melinda. Hans nye film, Midnight in Paris, utstråler middelmådighet fra første stund: En tre-minutters montasjesekvens av Paris satt til den vante taffeljazzen man etterhvert har blitt vant med å høre i Woodys filmer med tilsynelatende vilkårlige bilder av menneskeansamlinger, bygninger og bruer. Problemet er ikke ideen om en åpningsmontasje, problemet er når dette er gjort så ubetenksomt at man lurer på om man ser på en turistreklame for byen. For her får man virkelig intetsigende og blasse bilder av byen. Selvfølgelig er Eiffeltårnet med…

Så blir man introdusert for rammehistorien: Owen Wilson, en filmregissør og aspirerende forfatter, er på ferie i Paris med sin sure kone og dumme svigerforeldre. Han sliter med inspirasjonen helt til han, som i en drøm, blir plukket opp av en vintage bil og transportert tilbake til 1920-tallets Paris. Her møter han Ernest Hemingway (filmens lyspunkt), Pablo Picasso, Salvador Dali og en hel rekke andre kunstnere fra epoken. Det er disse scenene som løfter filmen og skaper enkelte morsomme situasjoner. Men alt er retningsløst og konklusjonen blir i tillegg direkte forklart  av karakterene selv: nostalgien holder ikke, man vil alltid lengte etter en fordums tid hvor alt virket så mye bedre. Banalt? Det virker ikke som Woody har noe mer på hjertet lenger, og når han attpåtil ikke makter å skape morsom dialog, faller hele filmen igjennom…

Skriverier

Nå har jeg så smått begynt å skrive for det glimrende norske filmnettstedet Montages.no. Sjekk ut min artikkel om Carl Theodor Dreyers «Vampyr» som ble publisert i dag: LINK

 

Her er siste del av mine favorittfilmer post-1985. Den er kanskje den delen som er mest forutsigbar ettersom de siste fem årene har hatt enkelte filmer som klart utpeker seg som filmatiske mesterverk og som også har fått universal hyllest sådan. Det vanskeligste året var 2007, som har tre fantastiske filmer: There will Be Blood, Zodiac og No Country for Old Men. Det blir nesten som å kaste mynt og krone når jeg lander på There Will be Blood, som jeg føler er en fantastisk ambisiøs utforskning av Amerikas kultur og grunnverdier. Litt flaut at jeg velger vekk filmatiseringen av Cormac McCarthys bok, ihvertfall siden jeg skal straks begynne på en masteroppgave om mannens litteratur, men jeg føler There Will be Blood er kanskje hakket bedre. Sorry Mac.

2006: Children of Men

Alfonso Cuarons Children of Men er en svært vellykket dystopisk science fiction som viser et skremmende fremtidsbilde av et fascistisk og innvandrerfiendtlig samfunn. Midt oppi alt mister mennesket evnen til å reprodusere seg. Cuarons film hinter til det mytologiske og det allegoriske når det plutselig, etter 20 år uten barnefødsler, dukker opp en gravid kvinne. Clive Owen får i oppdrag å hjelpe kvinnen til sikkerhet, ettersom hun er en ulovlig immigrant. Mest av alt er dette en intens spenningsfilm og ved hjelp av Cuarons mesterlige oppbygging av spenning ved uavbrutte og lange tagninger, skapes det en nerve man sjelden ser maken til. Man observerer alt fra førstepersonsperspektiv, der man løper etter Clive Owen mens kulene hyler rundt ørene dine og bomber sprenges.

2007: There Will be Blood

Paul Anderson har laget kanskje den mest treffende filmen om amerikansk kultur og mytologi. «The Self-Made Man» Daniel Plainview, spilt glimrende av Daniel Day-Lewis, er en kynisk «maverick» som utnytter stort sett alle han kommer i kontakt med. Som aspirerende oljemagnat adopterer han en unge av den grunn at han lettere kan fremstå som sympatisk og ærlig, og dermed få gode avtaler på tomter hvor han skal søke etter olje. Han er et skremmende, men også ynkelig, eksempel på den type kapitalisme som vokste frem i USA på 1800-tallet. Her er det om å gjøre å raske til seg så mye som man kan, alle mot alle i et skittent spill. Han smisker med religiøse miljø bare for å få goodwill i lokalsamfunnet og er i det store og hele skruppelløs. Den siste scenen, som jeg ikke skal spoile for de som ikke har sett filmen, viser det skremmende som skjer med et menneske som har levd utelukkende for penger og karriere til offer for vennskap og familie; en skremmende advarsel mot et pengefiksert og dehumanisert samfunn.

2008: Låt den Rätte Komma Inn

Det var på tide at det skulle komme en avdempet og seriøs utforskning av vampyr-myten og det er særdeles hyggelig at den kom fra Sverige. Vampyren er ikke en non-chalant eller ekkel mann, men et barn. Denne jenta lever en trist tilværelse uten venner og avskjermet resten av verden helt til  hun blir kjent med Oskar, en tolv år gammel gutt som forelsker seg i henne. Hun er fordømt til en skrekkelig tilværelse hvor hun må ha menneskeblod for å overleve, men hovedfokuset i filmen er på vennskapet mellom hun og Oskar og hvordan de kjemper for å få leve et noenlunde normalt liv; hun som vampyr og han som et evig mobbeoffer.

2009: Das Weiße Band

Hvordan kunne nazismen få så stor oppslutning i Tyskland? Hvor kom alt hatet fra?  Dette er spørsmål Michael Haneke vil belyse med sin strålende film Det Hvite Bånd. Vi får innblikk i en liten bygd i Tyskland rett før første verdenskrig, hvor det forekommer mystiske brutale og makabre hendelser. Filmen åpner med en særdeles vond scene hvor en rytter kommer ridende imot kamera, og når han nærmer seg velter hesten fremover og rytteren blir kastet av. Når hesten treffer bakken hører man et intenst og fælt drønn som gir deg en støkk i magen. Det blir fort klart at noen har spent en ståltråd med vilje for å velte hesten. Og flere groteske hendelser utfolder seg etter hvert. Haneke observerer hvordan voksne mishandler og straffer barna sine, men også hvor ondskapsfulle og grusomme barna er. Det er disse barna som vokser opp og blir hatefulle nazister. Noe av det beste med filmen er  det utsøkte svart-hvitt fotoet av Christian Berger som virkelig skaper et vakkert uttrykk som står i stor kontrast til alt det grusomme som forekommer i filmen.

2010: Uncle Boonmee who can Recall his Past Lives

Denne Thailandske filmen av Weerasethakul vant gullpalmen i fjorårets Cannes-festival og det er ikke vanskelig å forstå hvorfor. Onkel Boonmee er en nydelig film som tar for seg menneskets relasjoner til jorden, til dyrene og som setter fingeren på flere primære aspekt ved mennesket. Det hele er omsvøpt en rolig atmosfære; mye lange shots, skuespillerene er hele tiden rolige og avslappet. Vi følger Boonmee som er dødssyk og som blir hjemsøkt av sin døde kone og får besøk av sin sønn som har blitt om til et slags apelignende urmenneske. Dette er ikke portrettert som grusomt og skummelt, men som naturlig og nesten åndelig. Mot slutten bryter sakte men sikkert Weerasethakul den etablerte stilen; først med håndholdt kamera i en intens reise inn i en grotte, en reise tilbake i historien til mennesket, og til slutt bryter han ut av naturen og til moderne tider, noe som føles så feil og rart ut.