Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for juni, 2010

Sett to fantastiske filmer i det siste:

Flowing (1956) Miko Naruse

Posted Image

Naruse tegner et ømt og omtenksomt bilde av kvinner i Japan. Mange av kvinnene er forlatt av sin ektemann, alenemødre og alkoholikere. Der er alt for mange aspekter i denne filmen til å trekke frem ett eneste. Naruse greier kunststykket å ha flere komplekse karakterer i samme film og få det til å fungere. Tempoet er perfekt i denne filmen og den er ytterst melankolsk og sår. Skal se mer av Naruse!

Death in Venice (1971) Luchino Visconti

Fra før hadde jeg bare sett Viscontis «Leoparden» og den var veldig stiv og distansert til at den gjorde noe særlig inntrykk. Men denne? Fy faen. Denne er en av de beste filmene jeg har sett. Mahlers fantastiske musikk, Dirk Bogarde i en ytterst fantastisk rolle som en nesten hamsundsk skikkelse, Thomas Manns historie, Viscontis perfekte regi, mise-en-scene og bruk av zoom (som kan virke litt uestetisk på enkelte, men i denne filmen er det gjort til perfeksjon og gir en følelsesmessig dybde jeg sjelden ser i en film). Bogarde er en ensom karakter som ferierer i Venezia og forelsker seg i en androgyn gutt. Han plages stadig av en følelse av sin egen dødelighet. Fortid, nåtid og en slags drømmeverden (eller er det det?) mikses. Dette er perfeksjon.

Advertisements

Read Full Post »

Av og til sier bilder mer enn ord. Med filmanbefalinger i bilder hopper jeg over beskrivende tekster og lar bildene (forhåpentligvis) pirre nysgjerrigheten din. Første film ut er The Flower of St. Francis av den Italienske regissøren Roberto Rosselini.

Read Full Post »

Ingmar Bergman hadde i 2002 et intervju om film i Sydsvenskan. Anbefaler alle å lese det, da han snakker om filmer han liker OG hater. Noen overraskelser er der: han misliker Orson Welles og synes at både Citizen Kane og Magnificent Ambersons er kjedelige. Han kritiserer også Michelangelo Antonioni og sier at han aldri lærte seg yrket (som filmregissør) ordentlig! Litt av en påstand! Han avslører også at han, Kurosawa og Fellini skulle lage en tredelt film, men at det aldri ble noe av pga Kurosawa var syk på den tiden. Ellers snakker han om sin beundring av Truffaut og kaller Godards filmer for tulleintellektuelle og mannen selv som en kjiping! Selv om jeg ikke er helt enig, så er det litt forfriskende å se uhemmet kritikk fra en så stor personlighet.

Les det her:  http://www.sydsvenskan.se/kultur-och-nojen/article255225/Nar-Bergman-gar-pa-bio.html

Read Full Post »

Under 2. verdenskrig i Frankrike, opererer en gruppe motstandsfolk med sabotasje mot tyskere. Melville tar oss med inn i gruppen og lar oss følge de gjennom arrestasjoner, flukter, intriger og tunge avgjørelser. Resultatet er en perfeksjonert medrivende fortelling som hele tiden holder oss interessert. Denne filmen appelerer til guttungen i meg. Den inneholder en slags barnslig fascinasjon for spenning, noe Melville egentlig har i de fleste av filmene sine. Melville var veldig glad i amerikansk kultur og film, noe som gjenspeiles i denne filmen. Han er ikke opptatt av symbolikk, men en velfungerende historie og veloppbygd spenning.

Noe av min Melville-interesse kommer kanskje av mitt lidenskapelige forhold til Alfred Hitchcocks filmer, men Melville tilfører det sin egen personlige vri. Det som blir interessant er den fransk-amerikanske hybriden som oppstår, i tillegg til at Melville alltid tar seg god tid til å fortelle en god historie. Siden Melville hadde sitt eget studio og var sin egen sjef, hadde han muligheten til å forme filmene sine slik han ønsket det. I denne filmen om den franske motstandsbevegelsen under 2. verdenskrig unngår han å glorifisere vold, og problematiserer dens rolle sett fra en humanistisk synsvinkel. Melvilles teft for å skape intense scener er tilstede her. Han er smart nok til å ikke bruke musikk under spenningssekvensene, og ellers være sparsom ved å bruke musikk i det hele tatt. Filmen innehar en kald blå-grå farge, en vemodig farge, og den låner elementer fra film noir (for eks. Voice-over og rolige, staute karer som gjør lite utav seg skuespillmessig) Jeg kunne egentlig valgt hvilke som helst av Melvilles filmer, da alle er virkelig gode, men grunnen til jeg valgte denne er fordi:

1. Den fungerer som en utmerket spenningsfilm, som noe av det beste fra Hollywood blandet med en fantastisk estetikk, regi og en europeisk ro i fortellerstilen
2. Den er kanskje Melville mest humanistiske, som ikke bare er opptatt av tøffhet, men av å stille moralske spørsmål rundt mennesker, moral, vennskap og lojalitet.

Jeg vil også anbefale Le Samouraii som er egentlig like god som denne her, Bob le Flambeur og Le Cercle Rouge.

Read Full Post »

De aller fleste har vel sett tegneseriefiguren Betty Boop i en eller annen kontekst. Boop var skapt av animatøren Grim Natwick og var ganske populær i USA på 30-tallet. Betty var et symbol på den nye moderne, frigjorte «flapper»; en kvinne som gikk i korte skjørt, hengte i jazzbuler,  brukte sminke og drakk. Dette fenomenet kom etter en tid med mye moralisme og religiøs dogmatisme. Men 30-tallet i Amerika var fremdeles utpreget rasistisk og segregert, noe som er skrekkelig tydelig i flere tegneserier på denne tiden. Kanskje den verste snutten jeg har vært borti er nettopp fra Betty Boop, og den heter «Out of the Inkwell». Her har de dubbet en svart skuespiller med en nedsettende stemme som indikerer at den svarte vaskemannen er lat og dum (han høres på grensen til tilbakestående ut). Via hypnose får endelig Betty Boop den late svarte vaskemannen til å gjør jobben sin. Se og bedøm selv:

Read Full Post »

Der er mange interessante filmprosjekt duket for premiere i år. Et av dem er Sofia Coppolas «Somewhere». Coppola har jo tidligere imponert som regissør med filmer som The Virgin Suicides, Lost in Translation og Marie Antoinette. Nettsiden Montage.no har en fin sak om Somewhere HER En annen film som har fått endel oppmerksomhet er Michael Winterbottoms The Killer Inside Me. Visstnok en røff pulp-aktig beretning om en psykotisk drapsmann, spilt av Casey Affleck. Den har skapt furore med noen visstnok eksplisitte og brutale voldtektsscener involverende Jessica Alba…

the killer inside me

Jean-Luc Godard har også en ny film, «Film Socialisme» som har fått blandede kritikker (som vanlig). Uansett, så tipper jeg at filmen er vel verdt å se. Selveste Christopher Nolan kjent som regissør av The Dark Knight, Memento og Insomnia kommer med en ny storbudsjettfilm i sommer. Den heter Inception og har premiere 23. juli.
Inception

Her i Norge kommer Thomas Cappelen Manning med en film som ser morsom og interessant ut. Den har tittelen Kommandør Treholt og Ninjatroppen og handler om en hemmelig ninjatropp (samlet av Kong Olav) som under den kalde krigen visstnok gjennomsøkte landet på jakt etter russiske spioner. Her er traileren:

Read Full Post »

eraserhead

David Lynchs debutfilm, Eraserhead, ble en undergrunnsfavoritt når den kom i 1977 og førte omsider til at Mel Brooks hyrte Lynch til å regissere The Elephant Man (1980) som ble en stor mainstream suksess. Det ble starten på en brilliant karriere som fikk surrealisme inn i store hollywoodproduksjoner. Før Eraserhead hadde Lynch bare regissert kortfilmer, men de var virkelig gode. Spesielt The Grandmother fra 1970, som har en lignende stil som i Eraserhead.

Eraserhead er kanskje en av de mest originale skrekkfilmene produsert i USA. Ekteskap og barn har aldri blitt så groteskt og skrekkinngytende portrettert som i denne filmen. Den industrielle, surrealistiske verdenen Lynch viser oss er blek, mørk og uten håp. Lynch bruker personifiseringer som fungerer som en slags symbolikk. Gud, Satan eller en slags mørk kraft blir personifisert av en merkverdig figur som sitter og drar i spakene sine. I begynnelsen ser man en spermalignende gjenstand treffe noe som nærmest ser ut som en planet, og det hele er kontrollert av denne ”kraften” som sitter bak spakene. Barnet som blir produsert er et merkelig vesen som kan ligne på en utenomjordisk skapning, et symbol på hovedpersonens syn på sitt barn som ”en fremmed”. Hovedpersonen har et slags fantasi-land, et fristed fra verdens ondskap, som han innbiller seg kommer fra radiatoren. En merkverdig pike som synger 50-tallsinspirerte sanger, noe Lynch bruker flittig og ofte i sine filmer som en nostalgi-mekansime. Et sidesprang med den mystiske nabojenta får dette fantasi-landet til å implodere og fører til en mental halshuggelse.

Denne filmen er unik, med sitt dystre og tungende indistruelle støy-soundtrack som gjennomsyrer scenene med gru. Ingen vakker natur er med, bare industrielle og stygge omgivelser som minner om et post-apokalyptisk scenario eller en miljøaktivists verste mareritt. Det ekle ikkemenneskelige barnet gråter, hoster og surkler konstant og man er som seer dradd mellom å avsky og ha sympati med dette «barnet» (se bildet under).

eraserungen

Alt ved Lynchs univers gir en tvetydig følelse hos seeren: man avskyr den stygge settingen, de grusomme lydene fra barnet, måten menneskene oppfører seg på. Men man setter også pris på å få servert denne styggheten. Den vekker interesse, man får sympati med hovedpersonen som man kanskje også identifiserer seg litt med og når vendepunktet kommer er man solgt. For når mannen «drømmer» (eller hva er det nå egentlig som skjer?) om en verden inne i radiatoren sin, får man plutselig en styggvakker sang servert av en pike med deformert ansikt. Det vakre er forent med det «stygge», men for en gangsskyld er det det vakre som overskygger det stygge. Og kanskje kommer man til konklusjonen at det er noe vakkert i det grelle også?

Ta en titt på sangen i radiatoren:

Read Full Post »

Older Posts »