Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for juli, 2010

Av og til sier bilder mer enn ord. Med filmanbefalinger i bilder hopper jeg over beskrivende tekster og lar bildene (forhåpentligvis) pirre nysgjerrigheten din. Vampyr er en stumfilm regissert av den legendariske danske regissøren Carl Theodor Dreyer. Filmen er en fantastisk reise til en mørk mareritt-aktig verden hvor man blir konfrontert med eksistensialistisk frykt.

For mer bilder, sjekk ut http://english.carlthdreyer.dk/Gallery/Photosandposters.aspx?page_listPhotos=3#listPhotos

Read Full Post »

Inception, Cristopher Nolans nye film og The Last Airbender regissert av M. Night Shyamalan har to helt forskjellige utgangspunkt før norgespremieren: Den ene har 9.6 på imdb.com og den andre har 4.4. Gjett hvilken film som har fått lavest rating…

The Last Airbender har fått tonnevis av misnøye og hat fra kinopublikum. En forhastet 3D-effekt som visstnok ser forferdelig ut, rare spesialeffekter, dårlig karakteroppbygging, dårlige barneskuespillere og forrvirrende plot er de mest gjentatte klagene. Det ser dermed ut som Shymalan fortsetter sin reise mot katastrofe med progressivt dårligere filmer siden Den Sjette Sansen. Han har også fått mainstreampublikum på nakken i noe som ser ut som regelrett hat mot hans stil og måte å lage film på.  The Last Airbender hittil spilt inn $110 millioner hittil. Selv om det mangler $40 mill for å ha tjent inn budsjettet, så går den nok med litt tid godt i pluss (den har ikke hatt premiere overalt, er heller ikke ferdig på kino i tillegg til penger fra dvd-salg). Så jeg tror ikke Shyamalans karriere er over, men han har nødt til å vinne publikum tilbake.

Christopher Nolan, derimot, er i en formkurve som er intet mindre enn beundringsverdig. Siden Memento har han nådd større og større høyder med stor oppslutning fra både filmkritikere og publikum. Hans fornyelse av Batman-franchisen har vært en enorm suksess og nå ser det ut til at han nok engang har laget en stor hit. Det nye denne gangen er at filmen er utarbeidet og skrevet av Nolan selv og ikke basert på andres manus. Aner vi et nytt Matrix-aktig hysteri?

Read Full Post »

Teorema er en film laget av Pier Paolo Pasolini fra 1968 med Laura Betti, Silvana Mangano, Massimo Girotti og Terence Stamp. Terence Stamp spiller en mystisk person som dukker opp hos en middelklassefamilie og endrer livet til alle familiemedlemmene på forskjellige vis. Mirakler tar plass, seksuelle oppvåkninger og kunstnerisk inspirasjon. Pasolini utvidet historien og gjorde den om til en bok i ettertid. Ennio Morricone har komponert filmmusikken.

Pasolini lykkes alltid med å engasjere meg, provosere meg og ikke minst aktivisere meg på et intellektuelt nivå. Han er en provokatør, en poet, en samfunnskritiker og en utrolig dyktig filmskaper. Teorema så jeg for første gang for litt over et år siden på cinemateket i Bergen. Jeg ble bergtatt fra første stund. Pasolini viser en virtuos forståelse av film, komposisjon og kunstnerisk uttrykk og det hele kommer sammen perfekt i Teorema. Filmen er veldig abstrakt og åpen, den blander en slags mytologisk urverden med den moderne, den spiller på religion, seksualitet og kapitalisme.

Det slår meg at Pasolinis filmspråk inneholder veldig mye, som kan sammenlignes med store malekunstnere. Mening kan trekkes av mise-en-scene, uttrykk og filmteknikker hele tiden.

Mest av alt er vel denne filmen en kritikk av den borgerlige familien hvor alle er blitt komfortable og late i sine tildelte roller; moren som undertrykker sin sydende seksualitet og er såkalt «religiøs» på borgerlig vis uten å mene så mye med den finner til slutt religion på «ekte»vis i en gammel landlig kirke, sønnen oppdager sin skjulte seksualitet og går igjennom en identitetskrise (sikkert litt autobiografisk dette) som fører til såpass problemer med «en selv» at han klarer bare å lage upersonlig kunst (til og med i blinde!), faren gir fra seg sine eiendeler og går tilbake til en primitiv tilstand (han tar et ærlig oppgjør mot seg selv som fører til et sammenbrudd), datteren (innestengt i det klaustrofobiske borgerlige huset, separat fra den virkelige verden) får også et sammenbrudd og prøver å gjenskape situasjoner fra fortiden for å fortrenge nåtiden (hun går rundt med målebånd, ser om og om igjen i bildealbum). Hushjelpen er en slags helgen her; hun er lavere klasse og blir erstattet av en lignende hushjelp med samme navn (som viser bare lite verdsatt hushjelper er, de er bare «hjelpen» og ikke en ekte person som lett kan byttes ut med en helt identisk erstatter) etter et mislykket selvmordsforsøk. Hun finner ut av helt spesielle evner. Til slutt lar hun seg begrave på en byggeplass hvor de skal sette opp et kapitalistisk bygg (og du kan se kommunisttegnet på en husvegg like ved) for å ofre seg, eller være en martyr. Hennes tårer fylles opp i en pytt, et slående bilde.

Read Full Post »

Av og til sier bilder mer enn ord. Med filmanbefalinger i bilder hopper jeg over beskrivende tekster og lar bildene (forhåpentligvis) pirre nysgjerrigheten din. Film nr. 2 er Gus van Sants «My Own Private Idaho», et mesterverk innen Amerikansk indiefilm med Keanu Reeves og River Phoenix i hovedrollen.

Read Full Post »