Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for august, 2010

Topp 100 filmer

Ok, det er kanskje en umulig oppgave å rangere de 100 beste filmene man har sett gjennom tidene. Men siden diskuterfilm.com skal ha en kåring i november og oppfordrer derfor sine brukere om å lage en topp 100, så har jeg prøvd å lage en. Slikt medfører som regel ergrelser over utelatelser og den blir jo aldri perfekt, men uansett er det en viss pekepinn over filmer jeg for øyeblikket setter høyt.

Nok unnskyldninger; her er den!

1. Vertigo (Hitchcock, 1958)
2. Der Müde Tod (Fritz Lang, 1921)
3. Salo o le 120 giornate di Sodoma (Pasolini, 1975)
4. Zerkalo (Tarkovskij, 1975)
5. Sunrise (Murnau, 1928)
6. Sherlock Jr. (Keaton, 1925)
7. Blue Velvet (David Lynch, 1986)
8. Notorious (Hitchcock, 1946)
9. Smultronstället (Bergman, 1958)
10. Offret (Tarkovskij, 1985)


11. La Double vie de Veronique (Kieslowski, 1991)
12. Psycho (Hitchcock, 1960)
13. Vampyr (Dreyer, 1932)
14. Rear Window (Hitchcock, 1954)
15. Videodrome (Cronenberg, 1983)
16. Medea (Pasolini, 1969)
17. Le testament d’Orphée (Cocteau, 1960)
18. The Grand Illusion (Renoir, 1937)
19. Ma nuit chez Maud (Rohmer, 1969)
20. Letter from an unknown woman (Max Ophuls, 1945)


21. I vitelloni (Fellini, 1953)
22. Hiroshima mon amour (Resnais, 1959)
23. The Conformist (Bertolucci, 1970)
24. Teorema (Pasolini, 1968)
25. La Pianiste (Haneke, 2001)
26. Tokyo Story (Ozu, 1953)
27. Sans Soleil (Marker, 1983)
28. Nosferatu, eine Symphonie des Grauens (Murnau, 1922)
29. Mouchette (Bresson, 1967)
30. Death in Venice (Visconti, 1971)


31. Paris, Texas (Wenders, 1984)
32. Cache (Haneke, 2005)
33. The Dead (Huston, 1987)
34. Mr. Arkadin (Welles, 1955)
35. The Discreet Charm of the Bourgeoisie (Bunuel, 1972)
36. The Conversation (Coppola, 1974)
37. Persona (Bergman, 1966)
38. Days of Heaven (Malick, 1978)
39. Citizen Kane (Welles, 1941)
40. Amarcord (Fellini, 1973)


41. Double Indemnity (Wilder, 1944)
42. The Spirit of the Beehive (Erice, 1973)
43. Import/Export (Seidl, 2007)
44. The Fire Within (Malle, 1963)
45. Seven Samurai (Kurosawa, 1954)
46. Taxi Driver (Scorsese, 1976)
47. La passion de Jean d’Arc (Dreyer, 1928)
48. Ordet (Dreyer, 1956)
49. Le sang d’un poete (Cocteau, 1931)
50. In a Lonely Place (Nicholas Ray, 1956)


51. Nightmare Alley (Edmond Goulding, 1947)
52. Wages of Fear (Clouzot, 1953)
53. Det Sjunde Inseglet (Bergman, 1957)
54. The Birds (Hitchcock, 1963)
55. Kwaidan (Kobayashi, 1964)
56. Le Cercle Rouge (Melville, 1970)
57. Fat City (Huston, 1973)
58. Love and Death (Woody Allen, 1975)
59. Stalker (Tarkovskij, 1979)
60. Viridiana (Bunuel, 1961)


61. Sporloos (Sluizer, 1988)
62. Zodiac (Fincher, 2007)
63. The Cranes are Flying (Kalatozov, 1957)
64. Drunken Angel (Kurosawa, 1949)
65. Häxan (Christensen, 1922)
66. The Lady Vanishes (Hitchcock, 1938)
67. McCabe and Mrs. Miller (Altman, 1971)
68. The Treasure of Sierra Madre (Huston, 1948)
69. Limelight (Chaplin, 1952)
70. Who’s Afraid of Virginia Woolf (Nichols, 1967)


71. Le Locataire (Roman Polanski, 1978)
72 Aguirre (Werner Herzog, 1972)
73. Antichrist (Von Trier, 2009)
74. Au hasard Balthazar (Bresson, 1966)
75. Man Bites Dog (Belvaux, Bonzel 1992)
76. The Cabinet of Dr. Caligari (Wiene, 1920)
77. Distant Voices, Still Lives (Terence Davies, 1988)
78. The Flowers of St. Francis (Rosselini, 1950)
79. Autumn Sonata (Bergman, 1978)
80. Annie Hall (Woody Allen, 1976)

81. Invocation of My Demon Brother (Kenneth Anger, 1969)
82. Last Year at Marienbad (Resnais,1961)
83. The 400 Tricks of the Devil (Melies, 1906)
84. Nanook of the North (Flanerty, 1922)
85. Sisters (De Palma, 1973)
86. The Long Goodbye (Altman, 1973)
87. The War Game (Watkins, 1965)
88. The Killing (Kubrick, 1956)
89. Anatomy of a Murder (Preminger, 1959)
90. The Killing of a Chinese Bookie (John Cassavettes, 1976)


91. A Trip to the Moon (Melies, 1902)
92. Meshes of the Afternoon (Maya Deren, 1943)
93. Nagareru (Naruse, 1956)
94. Barton Fink (Coen, 1995)
95. Pickup on South Street (Fuller, 1953)
96. The Crowd (1928)
97. The Testament of Dr. Mabuse (Fritz Lang, 1933)
98. Foreign Correspondent (Hitchcock, 1940)
99. Nights of Cabiria (Fellini, 1957)
100. Hour of the Wolf (Bergman, 1968)

Advertisements

Read Full Post »

Dette er en ekspresjonistisk «episodefilm» (ikke ulik Fritz Langs mesterlige «Der Müde Tod» fra 1923) som tar plass i et voksmuseum. En ung dikter (spilt av skuespilleren og senere hollywoodregissør William Dieterle) blir leid inn av innehaveren for å dikte historier til tre av de mest populære voksdukkene for å tekkes publikum. Vi blir deretter transportert inn i hans diktninger. Først til en arabisk historie med en sultan (spilt av Emil Jannings)med en magisk ønskering, deretter til en historie med Ivan den grusomme (her er det tydelig at Eisenstein har hentet inspirasjon til filmene han lagde på 40-tallet. Conradt Veidt (han fra Caligari) er veldig lik han i Eisensteins versjon), og til slutt en med Jack the Ripper. De forskjellige episodene er inneholder eventyr, humor, dystre skildringer og til slutt ren horror. Historiemessig er de ganske enkle og egentlig ikke så fryktelig interessante i seg selv. Det er bildene, mise-en-scene og de ekspresjonistiske kulissene som gjør denne filmen severdig. For det er den så absolutt. Forresten så har slutten har en veldig interessant sekvens med en utradisjonell bruk av dobbelteksponeringer; en filmatisk crescendo. Absolutt interessant.

Read Full Post »

Av og til sier bilder mer enn ord. Med filmanbefalinger i bilder hopper jeg over beskrivende tekster og lar bildene (forhåpentligvis) pirre nysgjerrigheten din. Denne gangen er det en hardtslående sosialrealistisk film fra Østerrike laget av Ulrich Seidl. En mesterlig film som må ses.

Read Full Post »

Sommerferien synger på siste verset, så jeg har benyttet anledningen og sett mye film i det siste. Noen har stått på «må-se»-listen lenge, mens andre var vage innfall.

The Princess Bride (1987) av Rob Reiner


Denne filmen står på imdb.coms topp 250-liste og en hel drøss andre lister, så da tenkte jeg at jeg måtte sjekke den ut. Utgangspunktet er at det er en eventyrfilm med humor og ironi, og det kan jo bli bra vel? Nja. For det første virket filmen veldig baktung; dette fordi den rett og slett ikke var så alt for morsom. Noen rare avleveringer av replikker fra uinspirerte skuespillere gjør at den mister piffen veldig raskt. Carey Elves (kanskje mest kjent som Robin Hood fra Robin Hood; Men in Tights) er ganske blottet for energi og vittighet, og det preger hele filmen. Begynnelsen av filmen er klart best. Jakten på prinsessen til sjøs, opp fjellsider, kamp med kjemper osv er jo fin underholdning. Men etter det går filmen i en dump som den aldri kommer seg utav. Er nok mye nostalgi og barndomsminner som plasserer denne så høyt på lister, men jeg tror nye seere gjennomskuer denne filmen raskt.

Whatever Works av Woody Allen (2009)

Larry David OG Woody Allen? I samme film? Ja, takk! Jeg var redd denne skulle bli nok en Woody-skuffelse (Cassandra’s Dream, Vicky Christina Barcelona, Hollywood Ending etc), men den funket veldig bra! Selv om temaene og utførelsen er veldig lik andre woody-filmer (angst for døden, forhold som ikke fungerer, den «4. veggen» metoden som innebærer å snakke til kamera eller til publikum). Larry David avleverer med stor komisk timing og viser seg å være den skuespilleren som er best til å spille «woody-rollen», utenom mannen selv. Dette er feelgood, en forkastelse av barnslig nihilisme, en selvransakelse av eget vidd, intellekt og frykter. Det funker. Heldigvis.

Network (1976) av Sidney Lumet

En Amerikansk klassiker om hvor råttent TV og TV-produksjon er. Filmen tar utgangspunkt i Howard Beale og viser hvordan hans mentale kollaps blir utnyttet av TV-selskapet pga seertall med et tragisk utfall. Hans galne og sinte tirader blir plukket opp av publikum og forstått som ærlige og reflekterte. Denne filmen avdekker «flokk-mentaliteten» som ligger i TV og massemedia. Lumet og manusforfatterene er veldig ivrige i sin fordømmelse og pøser på med kritikk. Det er vel her mitt eneste ankepunkt med filmen er: den er veldig underholdende og fengslende, men hadde kritikken vært litt mer dempet og treffsikker ville filmen vært veldig skremmende og et viktig OBS OBS. Siden den går litt «over the top», så blir den litt for karikert og fjern. Men for all del, flott film. Se den.

Possession (1981) av Andrzej Zulawski

Det begynner som et Bergmansk drama med mann og kone som har problemer i forholdet og hun forlater ham. Deretter går filmen mot en grusom horror-løsning som fungerer alt for godt. Demoner, drap og spenning som kulminerer i en gigantisk og intellektuell twist. En intens miks av sjangeren gjort med en fandenvoldskhet som smitter gjennom skjermen. Var fengslet gjennom hele filmen (ikke så rart siden kameraet beveger seg konstant). Eneste som overrasket meg og som jeg ikke vet helt om jeg likte, var det campy «over the top» skuespillet fra enkelte. Men det gjorde ikke så alt for mye. Flott film.

Read Full Post »

Peter Watkins «The War Game» kom ut i 1965, midt i den kalde krigen mellom vesten og Sovjet, og ble bannlyst fra britisk TV; den var rett og slett for realistisk. Myndighetene fryktet massehysteri, noe jeg anser som en rimelig antagelse fra deres side. I filmen ser Watkins for seg hva som ville ha skjedd skulle England bli angrepet av atombomber. Resultatet er en angstfremkallende, hårreisende og hyperrealistisk film som både sjokkerer og opplyser. Watkins har gjort mye research på forhånd basert på bombinger i både Tyskland og Japan, så scenarioene han viser er ganske tett opptil hva som ville skjedd i England om et angrep hadde forekommet. Evakueringer hadde skapt sosial uro, fordi folk må huse flere enn de har mat og kapasitet til. Lik må brennes før pårørende får sett de på grunn av sykdommer, mangel på mat skaper ranssituasjoner og opprør mot politi som igjen fører til henrettelser av sivile. Og på toppen av alt dette: de fysiske skadene av atombomber. Øyner smelter av lyset. Tekstiler tar fyr. Sjokkbølgen utsletter. Og i tillegg oppstår et fenomen kalt ildstormer som blåser folk overende og antenner bygninger.

I tillegg til å opplyse oss om hva som kan skjer, viser Watkins folks uvitenhet om atombomben og dets konsekvenser gjennom gate-intervju. Watkins er bekymret over folks uvitenhet om farene de står ovenfor og hva konsekvensene av et angrep ville være. De naive og uvitende britiske menneskene er klippet inn i mellom alle de fryktelige og brutale fiksjonsscenene av et atomangrep. Filmens stil er som en dokumentar/nyhetsreportasje med kommentatorstemme, intervju (noen virker autentiske, mens de fleste er oppstilte), tilsynelatende autentiske klipp av branner og en del håndholdt kamerabruk. Den har en mørk og dyster realisme som skremmer og frembringer angst. Selv om den kalde krigen er over, eksisterer det fortsatt atombomber og selv om faren ikke føles umiddelbar så er det likevel en tankevekker å se denne filmen. Om filmen faller i smak anbefaler jeg å se «Paranoid Park» fra 1971 av samme regissør.

Filmen varer i 45 minutter  og kan sees her: http://video.google.com/videoplay?docid=2864871032688882557#

Read Full Post »