Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for september, 2010

En venninne av meg skal skrive en oppgave om film noir. Jeg kom på at jeg skreiv en oppgave om film noir i fjor da jeg tok et innføringskurs i film; historie og analyse ved Universitetet i Bergen. Vi tåler en akademisk oppgave her, sant? Jeg tar forbehold med at denne oppgaven var en liten oppgave med bestått/ikke bestått, så ikke forvent et mesterverk :p

Film Noir

Posted Image

Detektiver. Svart/hvitt. Skygger. Paranoia. De aller fleste kan nevne stikkord om hvilke assosiasjoner de får når de hører begrepet film noir. Men hva er egentlig film noir? Er det en sjanger, en stil eller en filmhistorisk epoke? Definisjonene på film noir er mange og de lærde er ikke helt sikker på hvilke kriterier en må oppfylle for å kalle en film ”film noir”. De fleste velger å definere film noir som en epoke mellom John Hustons The Maltese Falcon fra 1941 og Orson Welles A Touch of Evil fra 1959. Denne artikkelen begynner med film noirs røtter og historiske kontekst, for så å gå inn på hvilke stilistiske og tematiske trekk den innehar og hvilke forskjellige definisjoner som foreligger om hva film noir er.

HISTORISK KONTEKST

Thompson og Bordwell indikerer at det var franske kritikere som først kom med begrepet ”film noir” som et uttrykk for Hollywoods nye mørke og pessimistiske stil etter andre verdenskrig (233). Stilen kan sees på som en motreaksjon til 1930-årenes lystige Hollywoodfilmer, som nettopp var ment som eskapisme til den grusomme depresjonen som herjet landet. Film noir betyr bokstavelig ”mørk film”, en ganske god betegnelse på denne typen film. Filmen som regelmessig blir kreditert som den første, er John Hustons The Maltese Falcon fra 1941, men andre filmer har blitt nevnt som den første; Fritz Langs Fury (1936) og You only live once(1937) i tillegg til Boris Ingsters Strangers on the third floor (1940) (wikipedia). Paul Schrader er en amerikansk manusforfatter og filmregissør. I 1971 skrev Schrader teksten Notes on film noir. I teksten nevner Schrader gangsterfilmer fra Warner Bros., fransk poetisk realisme, tysk ekspresjonisme og Josef Von Sternbergs melodramatiske filmer som elementer som førte til at film noir ble til (Bjørkly,144). Men kanskje viktigst av alt var tysk ekspresjonisme. Bruken av skygger, kontrastfylte lyssettinger, allegorier til ondskap og til og med personifiseringer av ondskap er noen av parallellene mellom tysk ekspresjonisme og film noir. I mange ekspresjonistiske filmer blir ondskapen belyst med dramatiske og overdrevne lyssettinger (for eksempel i F.W. Murnaus Faust fra 1926) og de benyttet seg av mørke skygger og urovekkende kulisser. Mange tyske og øst-europeiske regissører stod bak mange av film noir-filmene fra 40- og 50-årene, blant andre Billy Wilder, Fritz Lang, Otto Preminger, Robert Siodmak og Max Ophüls(Bjørkly,147). Posted Image Posted Image

Legg merke til bruken av lys i Robert Siodmaks The Killers fra 1946 (øverst) sammenlignet med tysk ekspresjonisme i F.W. Murnaus Faust fra 1926. (nederst)

Andre grunner til film noirs fremvekst, ifølge Schrader, er krigen og etterkrigstidens desillusjonering (Bjørkly,145), etterkrigsrealisme (Bjørkly,146) og ”den hardkokte tradisjonen” som er Schraders betegnelse av stilen til populære førkrigsforfattere som Raymond Chandler, Ernest Hemmingway og Dashiell Hammett (Bjørkly,148). Etterkrigsrealismen eller neo-realismen som vokste frem i Italia (illustrert ved filmen Rome,
Open City
fra 1945 av Roberto Rosselini) førte filmen vekk fra studiolokalene og ut i gatene, vekk fra eskapisme og lystighet og til en hard kjerne av sosial kritikk. Det samme skjedde med film noir. Publikum krevde større realisme enn det man kunne skape i studio.

STIL

Jeremy Butler argumenterer i sitt essay Miami Vice: The legacy of film noir for at film noir rent estetisk bryter med mange av Hollywoods klassisistiske regler. Lyssettingen bryter med klassiske prinsipper som balansert tre-punktsbelysning, og bruker i stedet en ubalansert lyssetting. Den tradisjonelle ”high-key lighting” som skapte en mild kontrast mellom figuren i forgrunnen og bakgrunnen ble mye brukt i klassiske Hollywood filmer. Dette skapte fine figurer og ble ansett som estetisk vakkert og realistisk. Men film noir bruker ”low-key lighting” som skaper skarpe kontraster og mørke skygger (Silver & Ursini, 290). «Unlike the even illumination of high-key lighting which seeks to display attractively all areas
of the frame, the low-key noir style opposes light and dark, hiding faces, rooms, urban
landscapes- and, by extension, motivations and true characters- in shadow and darkness which
carry connotations of the mysterious and unknown»
(Silver & Ursini,66)

Posted Image Posted Image

Et eksempel på «low-key lighting» fra Out of the Past (Jacques Tourneur, 1947) øverst og et eksempel på high-key lighting fra Yankee Doodle Dandy (Michael Curtiz, 1942) nederst.

Lyssettingen blir brukt for å vektlegge personers indre demoner eller indre sjeleliv, i likhet med tysk ekspresjonisme som gjerne brukte kulisser for å oppnå samme effekt (for eksempel i Robert Wienes Das Cabinet des Dr. Caligari fra 1920.). Ekstreme lave og høye kameravinkler er også hyppig brukt og bryter med den tradisjonelle ”eye-level” kameravinkelen i klassisismen. Film noir bruker også, i følge Butler, asymmetriske mise-en-scene og har gjerne hindringer i forgrunnen av bildet, noe som unngås i klassisismen. Poenget til Butler er at film noir er visuelt ”antitradisjonell” (Silver & Ursini,290). Klassisistiske Hollywood-filmer bruker ”day-for-night”, det vil si å filme natt-scenere i dagslys for så å ha et filter over kameralinsen for å simulere natt. Dette gir lav kontrast mellom lys forgrunn og lys himmel. Film noir bruker derimot ”night-for-night” og filmer i naturlig mørke. Dette skaper stor kontrast mellom opplyst forgrunn og bekmørk himmel. Av Dyp-fokus var en teknikk hyppig brukt. Dyp-fokus er mest kjent fra Orson Welles Citizen Kane, men var mye brukt på 30-tallet i Hollywood for at alle elementene i bildet skulle være like skarpe og i fokus. Robert Porfirio sier i sitt essay No Way out: Existential motifs in the film noir at dyp-fokus «permitted the cinema more nearly to approximate the ”real” world by allowing the spectator to pick and choose from a wealth of stimuli» (Silver & Ursinin,90). Posted Image Posted Image

Day-for-night øverst og Night-for-night fra Billy Wilders Double Indemnity (1943) nederst

TEMATISK

Fra et filosofisk perspektiv blir film noir betraktet som nihilistisk, pessimistisk, eksistensialistisk og fatalistisk. Robert Porfirio trekker frem temaer som fremmedgjørelse og ensomhet, antihelten, meningsløshet, kaos, vold og paranoia (Silver & Ursini,83-90). Der finnes ingen ekte helter, det er bare en naiv illusjon. Det gode og onde går inn i hverandre, ingenting er som det ser ut. Andre temaer som ofte går igjen i film noir er livet sett fra en forbryter/outsiders synsvinkel, tvetydighet i forhold til det gode og det onde, femme fatale og galskap. Settingen kan egentlig være hva som helst, men det som i ettertid blir oftest trukket frem er storbysettingen. Raymond Durgnat skrev i 1970 artikkelen Paint it black: The family tree of the film noir, hvor han har sett og kategorisert 300 noir filmer etter tematikk. Han har delt de inn i; kriminalitet som sosial kritikk, gangsters, på flukt, detektiver og eventyrere, middelklassemordet, portrett og dobbeltgjengere, seksuell patologi, psykopater, lykkens gisler, ”blacks and reds” og Guignol, skrekk og fantasi (Silver & Ursini,39-50). Et raskt overblikk over Durgnats inndeling gir et inntrykk av pessimisme, drap, psykologiske problem, sex, politisk frykt og en fascinasjon for det makabre. Raymond Bonde og Etienne Chaumeton advarer mot for snevre definisjoner av film noir med tanke på tematikk: ”One could simplify the problem (å definere de essensielle trekkene til film noir) by assigning to film noir qualities such as nightmarish, weird, erotic, ambivalent and cruel.” (Silver & Ursini,18) Men som de sier, dette vil bare bli en forenkling og ikke en nøyaktig definisjon på film noir.

Nicholas Rays In a Lonely Place fra 1950 omhandler psykologiske problem og frykt.

Definisjon?

Film noir blir ofte blandet sammen med sjanger, men Bordwell og Thompson understreker at selv om den er tettest forbundet med kriminalfilm-sjangeren, så inneholder film noir flere sjangere (233). Robert Porfirio advarer mot å definere film noir som en sjanger og trekker frem eksempler på western-, gangster- og komediefilmer som regnes som film noir (Silver & Ursini,77). Paul Schrader sier det rett frem: «Film noir er ikke en genre… Retningen lar seg ikke definere ut fra bestemte regler om hvor handlingen finner sted eller hva konflikten består i, som i western- og gangster-genrene, men snarere med utgangspunkt i mer uhåndgripelige kjennetegn som tone og stemning» (Bjørkly, 144) Men Durgnats inndeling viste jo at der er en tematisk sammenheng i film noir. Og kan ikke film noir være en sjanger, selv om den kan inkorporere western- eller komedie-trekk? Rick Altman, filmteoretiker, presiserer i sin tekst A semantic/syntactic approach to film genre at både syntaks (en films struktur) og semantikk (overordnede temaer, settinger og estetiske virkemidler) er viktige for å definere en sjanger. Altman kritiserer de som bruker en utelukkende semantisk eller syntaktisk fremgangsmåte, for da kan definisjonen bli upresis. Altman kaller i sin tekst film noir for en sjanger, dog uten å utdype dette noe nærmere (Altman,14). Men det virker som om Schrader mener at film noir er unik og annerledes fra andre sjangere og ser ut til å behandle den som en stil. Men det tematiske kan ikke bli oversett det heller, slik det virker som Schrader gjør. For kan en solskinnshistorie om en lykkelig familiefar som vinner i lotto være en film noir, bare fordi den innfrir de rent estetiske kravene? Men problemet er; hvor mange stilistiske og tematiske trekk skal til for å kalle en film for film noir? Her er noen svært strenge og andre inkluderer en hel haug med filmer. Om vi skal følge Altmans fremgangsmåte, kan vi kanskje si at film noir inneholder visse syntaktiske (konflikt/problem tidlig i filmen, tvetydig/pessimistisk slutt) og semantiske elementer (pessimisme, kriminalitet, fatalisme, skyggebruk, svart/hvitt) og det er en kombinasjon av disse som kan gi en presis definisjon. Schraders definisjon blir for svevende og uhåndgripelig, for hvordan kan man avgjøre tone? Det blir en alt for normativ definisjon. Schraders insistering på å ikke kalle film noir for en sjanger skaper mange spørsmål og utallige problem.

Posted Image

Orson Welles A Touch of Evil fra 1958.

Film noir er i dag et begrep som blir brukt på en lukket filmepoke, og sies å ha blitt skapt i kjølvannet av den amerikanske depresjonen og påvirket av tysk ekspresjonisme. Bruken av low-key lyssetting, ekstreme kameravinkler, night-for-night og dyp-fokus linser i samspill med temaer som paranoia, fremmedgjørelse og politisk frykt blir brukt for å skape et mørkt og dekadent univers som er visuelt anti-tradisjonelt. Men den store uenigheten om film noir virker rotfestet i sjangerproblematikken. Altman mener løsningen er å forene semantiske og syntaktiske elementer. Dette gir en multidimensjonal løsning som langt på vei rettferdiggjør påstanden om at film noir er en sjanger, mens Schrader nekter å kalle film noir en sjanger, men heller en stil. Disse problemene vitner om en fascinerende og kompleks sjanger som stadig fenger og interesserer filmelskere verden rundt.

Referanser:

Altman, R (1984) “A semantic/syntactic approach to film genre”, i MEVI213 kompendium (2008). Bergen, Institutt for infomedievitenskap

Bjørkly, A. (1995) Filmkunstnere om film. Oslo, Oktober A/S

Bordwell, D. & Thompson, K (2003) Film History. 2. utg. New York, McGraw-Hill

Silver, A. & Ursini, J. red (1999) Film Noir Reader. New York, Proscenium Publishers Inc. Wikipedia (2009) Film Noir. Tilgjengelig fra: http://en.wikipedia.org/wiki/Film_noir [nedlastet 05/03-09]

Reklamer

Read Full Post »

Av og til sier bilder mer enn ord. Med filmanbefalinger i bilder hopper jeg over beskrivende tekster og lar bildene (forhåpentligvis) pirre nysgjerrigheten din. Denne gangen er det Michelangelo Antonionis svært interessante film The Passenger med Jack Nicholson i hovedrollen. Nicholson spiller en frustret og livslei reporter på oppdrag i Afrika. Da en person han møter på et hotell i Afrika dør av en hjertesykdom benytter han sjansen til å ta denne mannens identitet. Det han ikke vet er at mannen har en svært tvilsom fortid som våpenselger til revolusjonære og militante grupperinger i Afrikanske land. Snart finner han ut at han er en jaget mann…

Read Full Post »

Medea; Den koloniserte


I 1969 lagde Pasolini «Medea», som var basert på gresk mytologi. Historien tar for seg Jason som reiser avsted til et fremmed land og stjeler et hellig skinn. Han får hjelp av kongens datter, Medea, som blir med ham tilbake til Hellas. Der blir hun tilsidesatt av Jason som ,opportunisten han er, frir og skal gifte seg med datter av en høytstående mann. Jasons avgjørelse symboliserer hans trang til å klatre på den sosiale rangsstigen og i stedet for å holde seg med «den kulturelle outsideren» og moren til to av hans barn velger han status innenfor sin egen kultur. Pasolini bruker en finurlig teknikk for å refusere den originale myten som demoniserer Medea ved at hun visstnok kaster en dødelig forbannelse over sin konkurrent. Han viser først denne versjonen, så uten forklaring hopper han tilbake og viser en revidert versjon; Pasolinis versjon. I Pasolinis versjon sender Medea plagg til forloveden til Jason. Hun tar på seg Medeas klær, ser seg i speilet og får en åpenbaring. Av medlidenhet til Medea og erkjennelsen av at hun selv er i ferd med å bli like undertrykt som Medea, tar hun selvmord. Pasolini gir myten en ny og ressonerende vri. Medea er produktet av kolonialisering. Hun er tatt ut av sin kultur, må forkaste sin kultur (symbolisert med plaggene hun gir bort til Jasons forlovede) og blir til slutt tråkket på av Jason som velger en annen kvinne og forråder henne pga sosiale normer, status og makt. Pasolini viser hva som skjer med den undertrykte; Medea dreper sine egne barn, nekter Jason å begrave likene og brenner ned huset og seg selv i en intens of fantastisk sluttsekvens (se bildene under; Medea forteller Jason at hans barn er drept, at han ikke får begrave dem, mens hun selv tar fyr).

Hun er ikke bare den koloniserte; hun er også kvinnen som blir undertrykt av mannen. Medea blir i siste instans destruktiv, oppgitt og i et siste desperat forsøk på å ta kontroll på sitt eget liv gjør hun det eneste hun kan gjøre: ende det. Sekvensen viser også operasangerinnen Maria Callas fantastiske innsats som Medea. Hennes ansiktsutrykk og spillemåte er så kraftfull og effektiv at jeg nesten kaldsvetter. Denne filmen er Pasolinis glemte mesterverk.

Read Full Post »

Som en liten oppfølger til topp 20 horrorfilm-listen min, har jeg sett noen horrorfilmer av ymse kvalitet:

La maschera del Demonio (1960) av Mario Bava

Posted Image

Min første Bava-film og det frister å gå videre i filmografien hans. En veldig god grøsser som appellerer til min hang til det okkulte og som underholder hele veien igjennom.

Candyman (1992) av Bernard Rose

Posted Image

En film jeg har hørt veldig lite om, men som var ganske solid. Denne filmen har begge bena solid plantet i folklore og lykkes å fortelle en engasjerende og spennende historie. Filmen handler om Helen (Virginia Madsen) som forsker på «urban legends», og da spesielt på figuren «Candyman» som skal være gjenferdet av en torturert svart slave, med en krok til arm. Filmen flørter mye med noir-lignende/hollywood 1940-lyssetting av hovedpersonen. Musikken, komponert av Philip Glass, er god. Der var visstnok en twist inni der, men for meg virket den for selvfølgelig til å være en twist. Spiller ingen rolle. Jeg ble ihvertfall underholdt og filmen lykkes i å formidle den overtroiske paranoiaen og mystikken som er iboende i såkalte vandrehistorier.

Der Golem (1920) av Boese og Wegener
Posted Image

Et jødisk samfunn blir truet med utkastelse fra keiseren og svarer med å fremkalle en skapning ved hjelp av svart magi. Denne skapningen kalles for Golem. En mesterlig, tidlig ekspresjonistisk film som lykkes veldig bra. Mise-en-scene og kulissene er utrolig stemningsskapende; elsker det. Den når ikke opp til nivået til Nosferatu, men det er jo få filmer som gjør.

Phantasm (1979) av Don Coscarelli
Posted Image

Meh. Slo av etter 40 minutt. Amatørmessig arbeid, stort sett. Ser hvorfor den har blitt en kult-film, men ikke noe for meg. Teite karakterer og skuespillere, keitete klipping og treig og uinteressant oppbygging.

Re-Animator (1983) av Stuart Gordon
Posted Image

Gjensyn. Herlig film. Denne bobler over av makaber humor og bøttevis med blod og gørr. En adapsjon av en H.P. Lovecraft-historie om en Frankenstein-lignende forsker som lykkes i å få døde tilbake til liv igjen. Herlig hovedkarakter av Jeffrey Combs og generell fandenivoldskhet gjennom hele filmen. Anbefales!

Read Full Post »

Hvem er ikke fascinert av horror-sjangeren? Her er 20 av mine favoritter. Filmer som nesten kom med på listen inkluderer The Exorcist, The Descent, Day of the Dead, Night of the Living Dead, Evil Dead 2, Lost Highway, The Haunting, Les Diabolique, Suspiria, The Hills have Eyes, What ever happened to Baby Jane, Re-animator, Repulsion, The Wolf Man, The Brood, The Phantom of the opera (1925),  I walked with a Zombie, Der Golem, Jigoku og De Dødes Tjern. Egentlig burde jeg bare laget en topp 50, menmen her er ihvertfall topp 20:

Antichrist (film)

Image via Wikipedia

1. Psycho (fremdeles har denne en helt spesiell plass i mitt hjerte. Jeg blir fremdeles klam, nervøs og svett av denne filmen)
2. Nosferatu (Murnau)
3. Vampyr (Dreyer)
4. The fall of the house of Usher (Epstein)
5. The Shining
6. Kwaidan
7. Antichrist (von Trier)
8. Eyes without a face
9. Vargtimmen (Bergman)
10. Eraserhead ( Lynch)
11. Carnival of Souls
12. Jacob’s Ladder
13. The Birds
14. Sisters (De Palma)
15. The Mummy (Freund)
16. Masque of the Red Death
17. Låt den rätte komma inn
18. Don’t Look now
19. Das Cabinet des Dr. Caligari
20. Le Locataire (Polanski)

Read Full Post »

Av og til sier bilder mer enn ord. Med filmanbefalinger i bilder hopper jeg over beskrivende tekster og lar bildene (forhåpentligvis) pirre nysgjerrigheten din. Denne gangen er det «The Killing of a Chinese Bookie» av den amerikanske skuespilleren og regissøren John Cassavettes. Cassavettes unike realistiske stil iblandet mye improvisasjon og vektlegging av skuespillet kommer til sin rett i dette mesterverket.

Read Full Post »

Cover of "The Box"

Cover of The Box

The Box av Richard Kelly for noen dager siden. Jeg må faktisk si at jeg likte den, selv om der var øyeblikk med amatørmessig regi og et tidvis rotete manus. For dette er egentlig en fin b-film rotfestet i pulp og science fiction. Premisset for filmen er som følger: en mann kommer på døren til en dame ( Cameron Diaz) og hennes ektemann med en boks. Han forteller at viss de trykker på knappen får de $1 mill, men en person de ikke kjenner vil dø. Filmen tar plass på 70-tallet og Kelly har rimelig godt grep på tidskoloritt, selv om der er øyeblikk hvor man legger alt for godt merke til det digitale kameraet (man ser det ofte i bevegelser). Filmen har med noen unødvendig momenter, men er til syvende og sist en tilfredstillende og underholdende sak. Her får du skumle gamle damer som stirrer på en, deformerte kroppsdeler, Jean Paul Sartre, irriterende og skumle tenåringer og mye annet fjas.

Read Full Post »

Older Posts »