Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for oktober, 2010

Posted Image

Onkel Boonmee som kan erindre sine tidligere liv av Apichatpong Weerasethakul

Denne Thailandske filmen av Weerasethakul vant gullpalmen i årets Cannes-festival og det er ikke vanskelig å forstå hvorfor. Onkel Boonmee er en nydelig film som tar for seg menneskets relasjoner til jorden, til dyrene og som setter fingeren på flere primære aspekt ved mennesket. Det hele er omsvøpt en rolig atmosfære; mye lange shots, skuespillerene er hele tiden rolige og avslappet. Vi følger Boonmee som er dødssyk og som blir hjemsøkt av sin døde kone og får besøk av sin sønn som har blitt om til et slags apelignende urmenneske. Dette er ikke portrettert som grusomt og skummelt, men som naturlig og nesten åndelig. Mot slutten bryter sakte men sikkert Weerasethakul den etablerte stilen; først med håndholdt kamera i en intens reise inn i en grotte, en reise tilbake i historien til mennesket, og til slutt bryter han ut av naturen og til moderne tider, noe som føles så feil og rart ut. Glimrende film!

Reklamer

Read Full Post »

The Killer Inside Me er den nye filmen til den britiske regissøren Michael Winterbottom (kjent som regissøren til filmer som Road to Guantanamo og A Mighty Heart) med Casey Affleck og Jessica Alba i hovedrollene. Filmen er basert på en bok fra pulp-forfatter Jim Thompson og har derfor en ganske mørk og egentlig tiltalende historie. Så hvordan forkludrer Winterbottom dette? Jeg vil egentlig være så slem og si at Winterbottom er en ganske elendig regissør.  Alle scener virker forhastet, det etableres ingen tone eller stemning i filmen; det er kastet ut vinduet til fordel for noe som føles som en oppsummeringsnarrativ. Tenk deg at du sitter i godt selskap og så skal en person fortelle deg en historie. Han prater raskt, uten å vektlegge ord, han har en monoton intonasjon, han forteller alt i riktig rekkefølge men forteller ingenting utfyllende og når slutten kommer så føler du at du har hørt på en oppsummering av noe som kunne vært bra, men som ble ødelagt av en elendig formidling. Der har du Winterbottom og hans forsøk på å lage en forstyrrende film. Han bruker lite cinematiske virkemidler for å uttrykke noe mer enn plottet; lite interessant lysbruk, mise-en-scene, kameravinkler, subjektive bilder eller lydeffekter.

Winterbottom vet rett og slett ikke hva han vil med denne filmen. Her finnes ingen spenning, humor inntrer bare på ett tidspunkt (og og da attpåtil forkludrer hele stemningen i scenen). Her er ingen gode karakterer, ingen gode replikker. De beryktede voldsscenene med Alba blir bare en ren gimmick å regne, siden filmen rett og slett ikke har noe interessant innhold eller noe på hjertet. Vi får gradvis vite at morderen har opplevd fæle ting i sin barndom som påvirker ham til å begå drapene (som x andre filmer om mordere); men det stilles ingen spørsmål i denne filmen. Stemningen er aldri til stede; delvis pga at håpløst soundtrack mikset sammen av forskjellige sanger og ingenting er skrevet spesielt til filmen og delvis fordi alle dialogene virker innøvd, mekaniske og ,som sagt, forhastet.

Slutten sementerte alle inntrykkene jeg hadde i løpet av filmen i et flaut crescendo som minnet mer om gotisk-romantisk tenåringstragedie mikset med Stephen King enn en avslutning på en «mørk» pulp-aktig film (med dårlige CGI-flammer på toppen av det hele).  Dette er rett og slett mislykket filmskaping av noe som kunne blitt bra i hendene på en kompetent regissør.

Read Full Post »

I anledning cinemateket sin Powell & Pressburger retrospektiv såg jeg  The Thief of Bagdad (1940) av bl. andre Michael Powell

En patriarkalsk koloni-glorifiserende film som stiller seg i rekken av britiske koloniforherligende fortellinger i god gammeldags Robinson Crusoe-tradisjon. Mannen er i fokus, nemlig den hvite kongen som blir lurt av en ond medhjelper og nedgradert til blind tigger. Han får seg en trofast østlig medhjelper (den koloniserte) som selvsagt elsker mesteren sin og han har en trofast prinsesse som vil tjene mannen sin. Målet er selvsagt å vinne prinsessen og forhindre at hun gifter seg med den onde Jafar (spilt av Conrad Veidt). Det er lett å være kritisk til de underliggende temaene i denne filmen, men det er vanskelig å motstå det fantastiske universet man blir vist. Her er herlig technicolor, masse herlige spesialeffekter og sprudlende skuespill. Selv om greenscreen av og til er litt grell, så er sjarmen intakt. Filmen er lystig og lett, men mangler kanskje litt spenning i noen sekvenser. Dette er vel ikke akkurat Powells styrke som regissør. Conrad Veidt er karismatisk og har en virkelig stor utstråling og manuset har mange vittige replikker.Alt i alt er dette en fin nostalgisk film, som virkelig er av sin tid både på godt og vondt. Uansett er dette en film verdt å se.

Read Full Post »