Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for desember, 2010

Ikke et verst trekløver, hva? De tre navnene oppsummerer i grunn hva jeg styrer med for tiden. Jeg har sett hele Fanny och Alexander TV-versjonen på 5 timer, absolutt et mesterverk av de sjeldne og kanskje Bergmans mest inspirerende verk. Jeg vil absolutt anbefale alle å få tak i Criterion sin utgave, siden den er den eneste utgivelsen som inneholder TV-versjonen i tillegg til filmen (amazon.com har et godt tilbud nå, men frustrerende nok havner prisen på 204,- kr, akkurat litt over tollgrensen! Kanskje det går likevel?). I tillegg har den «The making of Fanny and Alexander», intervju med Bergman, alle presentasjonene han har spilt inn til sine filmer (fra de svenske dvdene) samt en helt ny dokumentar om filmen med intervju av skuespillerene og medarbeiderne.  Absolutt et «must» om man er det minste interessert i god film.

 

Av Rainer Werner Fassbinder driver jeg på å se «Berlin Alexanderplatz«, en storslagen beretning  (i 13 deler på over 15 timer!)om en halvveis psykotisk arbeidsløs mann som nettopp har sluppet ut av fengsel etter å ha drept sin kone. Den tar plass i mellomkrigstidens Berlin og er hittil et fascinerende dystert verk. Jeg vil advare mot å kjøpe Scan Box sin norske utgivelse av denne filmen; det går ikke an å velge bort underteksting og i mørke scener så skaper underteksten den effekten at hele bildet lyser opp i øyeblikket teksten er på skjermen. Dette skaper en skjemmende effekt på bildet, da de virker til å blinke lyst og mørkt når teksten dukker opp og forsvinner fra skjermen. Irriterende. Jeg tror nok Criterion sin versjon er å foretrekke også her.

Pier Paolo Pasolini har jeg som mål å se alle hans filmatiske verk. Jeg har to filmer igjen (Canterbury Tales og Arabian Nights), samt noen dokumentarer (Love Meetings, innspillingen av The Gospel according to st. matthew) og et par kortfilmer (la rabbia, La sequenza del fiore di carta og la Terra vista dalla luna). Jeg planlegger å skrive en utfyllende artikkel om Pasolini, kanskje med en gjennomgang av alle hans filmatiske utgivelser ( i separate blogginnlegg). Jeg anbefaler de som ikke kjenner til mannen å sjekke ut Salo, Mamma Roma, Teorema og Uccellacci e Uccellini.

Advertisements

Read Full Post »

Stalker av Andrej Tarkovskij
Stalker er en film som utøver magi. En ting er å få seeren til å tro på det han ser på film, ved å vise det som veldig realistisk. En annen ting er å få seeren til å tro på en film ved å ikke vise noe. Tarkovsky skaper dermed en fantasi som tar meg tilbake til barndommen, da jeg lett kunne tro på noe uten å se det. At jeg lagde meg egne regler ved lek. ”Her er et stort juv” og dermed så jeg juvet, og turte ikke å nærme meg det. Dette er selvfølgelig bare en liten del av det Tarkovsky gjør med denne filmen. Det er også det fantastiske fotoet, regi, kameraføring og settingen i en dyster nedbombet by. Filmen gir meg sterke assosiasjoner også til Tsjernobyl, der de blir forbudt å nærme seg denne gudsforlatte plassen hvor nesten ingen returnerer, hvor naturen er ulumsk og truende.

Smultronstället av Ingmar Bergman

Nostalgi. Barndommen. Mennesket lengter naturlig etter barndommen. Denne trygge tiden da alt var ukomplisert og man var lykkelig uvitende om verden og menneskene (og dets dystre natur). Relasjonene var mer ekte fordi barn er følelsesskapninger uten hemninger. Man har ingen distraksjoner, forfengelighet, stolthet eller press til å være morsom. Barndommen minner oss også om at ting tar slutt, og man kan aldri gjenoppleve det. Det er fortapt for alltid, man har bare bruddstykker. I Smultronstället greier Bergman å gjenskape denne sorgen, lengselen og viser hvordan dødsangst fører til en eksistensiell krise. Bergman viser oss dette i filmens mest poetiske scene med klokker som har stanset og Sjøstrøm som stirrer på sitt eget lik (en parallell til ”Körkarlen”, Bergmans favorittfilm helt siden barndommen). Via dvelende tilbakeblikk til hovedkarakterens barndom og symbolikk klarer Bergman å formidle denne sorgen, dette tapet av barndommen.

Read Full Post »

Mario Bava var en kjent italiensk skrekkregissør som blant annet sies å ha inspirert Dario Argento. Han skal visstnok også ha laget en av de første giallofilmene med The Girl Who Knew Too Much Jeg har ikke sett mye av Mario Bava, bare denne og La Maschera del Demonio (aka. Black Sunday). Blood and Black Laces tar utgangspunkt i et motehus i italia hvor det blir myrdet en rekke unge jenter av en uviss grunn. Bava (med sin bakgrunn i cinematografi) har laget en film som ser veldig vakker ut.

Filmen har en vakker estetikk hvor Bava bruker så godt som hele fargepaletten for å vise motehuset og dets innredning. Mye sterke og fine farger som gir et veldig spesielt uttrykk. Det er nettopp i mise-en-scene at Blood and Black Lace skinner; fargene uttrykker fare og gru (for eksempel ved å bruke en blodrød mannekengdukke som gir frempek til enkelte av modellenes blodige skjebne).

 

Bava har også skapt en morder som er ganske minneverdig i sin fremtoning (og minner veldig om tidlige krimskurker som fantomas):

Men der er punkt der Bava mislykkes. Selv om alt ser veldig fint ut, man har en nydelig atmosfære og en mystisk og interessant morder, så mislykkes Bava i å formidle det på en engasjerende måte. Det er lite spenning i filmen; og i mordsekvensene er man mest opptatt av hvor vakkert alt er og på hvilken fargerik måte skal en ny pike bli drept på. Ikke alle vil protestere på dette, men jeg føler filmen mangler en slags dramatisk nerve. Man blir likegyldig til hva som skjer, rett og slett. Dette kunne blitt kompensert litt av en klaustrofobisk eller intens mise-en-scene, men det er også fraværende i filmen (bortsett fra et par scener, som for eksempel bildene under). Resultatet blir en nydelig film som dessverre er litt uengasjerende. Men jeg skal ikke gi opp håpet om Bava ennå. På diskuterfilm.com har flere skrytt av Kill Baby, Kill og The Girl who Knew too Much, så de skal ihvertfall sjekkes ut.


Read Full Post »