Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for januar, 2011

Alfred Hitchcock opplevde i løpet av 60-tallet både sine største kommersielle triumfer (Psycho og Fuglene) og flopper (Torn Curtain, Topaz). Det få kjenner til er at etter Torn Curtain prøvde Hitchcock å lage en veldig vågal og kunstnerisk film som skulle revitalisere hans status som provokatør blant publikummet. Den har to arbeidstitler: Kaleidoscope og Frenzy (Hitchcock lagde senere en annen film som heter Frenzy, men som ikke har noe med denne filmen å gjøre). Den ble aldri filmet og det eneste som gjenstår er manus, arbeidsbilder og en to-minutters testfilm.

Historien er kontroversiell selv sett med dagens øyne: En nekrofil seriemorder herjer i New York og drapene blir trigget av synet av vann. Filmen skulle inneholde voldsom eksplisitt sex og vold, noe Universal var skeptisk til. Forut for dette filmprosjektet hadde Hitchcock inngått en ny avtale som praktisk talt gav ham mindre makt, solgte rettighetene til navnet hans til fordel for økonomisk trygghet livet ut og en særegen posisjon hos Universal. Nå måtte Hitchcock ha sjefenes godkjenning (i praksis Lew Wassermann) før han kunne sette sine filmideer ut i praksis.

Kaleidoscope/ Frenzy hadde han lagt mye tid og energi i. Hitchcock hadde visstnok vært veldig inspirert av den franske nybølgen (spesielt Godard og hans Masculine Feminine) og italienske Michelangelo Antonionis Blow-up og Red Desert. Filmen Hitchcock ville lage skulle være vågal og ville stake ut en ny kurs i hans filmografi. I følge forfatter Patrick McMilligan i hans bok A life in darkness and light, hadde Hitchcock selv skrevet storparten av manus og fått flere profesjonelle manusforfatter til å omskrive og finpusse den. Hitchcocks egne ideer var de mest vågale:

Hitchcock planned ample nudity featuring both women and men and a vignette where the killer’s mother interrupts him masturbating in his bedroom. (…) Hitchcock envisioned the mother of the killer as a professional actress, playing with the idea of the mother giving a Broadway performance, while suspecting her son of horrible deeds.

Filmen skulle inneholde tre spesielle sekvenser som Hitchcock hadde brukt mye tid på.  Et drap ved et fossefall, et ved forlatte WWII-krigsskip og et siste mesterlig crescendo ombord et skip.

Når jeg ser bildene så får jeg gåsehud bare ved tanken på hvor bra den filmen kunne blitt. Den hadde vært en desidert bedre film enn halvhjertede Topaz som ble neste prosjekt etter at Kaleidoscope /Frenzy ble skrinlagt. For studiodirektør Lew Wasserman ville ikke la Hitchcock lage Kaleidoscope fordi han mente at den ville ødelegge karrieren og ettermælet hans, men som mest sannsynlig ville føre Hitchcock inn i en eksperimentell sluttepoke av sin karriere. Av de prosjektene Hitchcock ikke fikk lagd film utav, var Kaleidoscope/Frenzy den som han hadde lagt desidert mest arbeid i. Han hadde intet mindre enn 450 kameraposisjoner planlagt, og manuset var ferdigskrevet.

Mer info finner du HER

Advertisements

Read Full Post »

Enter the Void (av Gaspar Noe) var en veldig spesiell kinoopplevelse. Filmen var nok for drøy for vanlig kinodistribusjon, så eneste måten man kan se filmen er via de norske cinematekene som viser filmen de neste dagene. Vi følger en fyr (Oscar) som har begynt å selge narkotika i Tokyo for å få råd til søstrens flybilett så de kan bli gjenforent. Vi følger han i førstepersonssynsvinkel; vi deltar i hallusinasjonene hans under påvirkning av et spesielt dop som visstnok fremkaller det samme som man opplever når man dør. Mye psykedeliske figurer, dissonerende farger (som får hele kinolerretet til å «skrike»), og blinking av lys. Noes «Enter the Void» handler om døden, nærmere bestemt om the Tibetan Book of the Dead; hvordan det oppleves å dø, flyte rundt i en slags limbotilstand og til slutt bli reinkarnert. Her er også insestuøse skildringer (som er ganske eksplisitte). Filmen skildrer et neonhelvete uten sidestykke i Tokyo, men det er uklart om Noe kritiserer eller vil vise dette som negativt, eller om han ser på det mer som en visuell ide som han kan inkorporere inn i hallusinasjonene.  Filmen er også en slags hybrid mellom en vanlig narrativ film og en slags avant-gardistisk kunstprosjekt. Denne dualiteten er interessant, men det er også der filmens svakhet ligger.

Uten å avsløre alt for mye, så blir det interessante premisset om å følge denne personen via en limbolignende tilstand via et svevende kamera nesten omgjort til en gimmick i løpet av filmen. Det funker bra når vi følger Oscar eller tilbakeblikkene, men når det blir brukt til å følge folkene rundt Oscar blir det fort omgjort til et narrativt triks. Men Noe kommer heldigvis tilbake i rett spor mot slutten, og filmen får en god og helhetlig følelse. Noes problem er bare at han mangler de kunstneriske finessene for å berette dette på en poetisk eller metaforisk måte. I stedet blir det veldig bokstavelig, noe som kan virke banalt for mange. Uansett var dette en ganske unik opplevelse som jeg anbefaler å sjekke ut.

Crash av David Cronenberg var en merkelig, men absolutt glimrende filmopplevelse. I vanlig Cronenbergsk stil handler dette om det kroppslige og er en slags primitivistisk utforskelse av menneskets seksualliv. I denne blir vår seksualitet utvidet til å også inbefatte maskinene og implisitt ligger det et slags science fiction-basert spørsmål om i hvor stor grad mennesket har smeltet sammen med maskinene og om hvordan maskinene blir en kroppslig forlengelse. Historien går ut på en reklameregissør og hans samboer, som har et veldig åpent seksualliv. Etter at regissøren havner i en bilulykke hvor han har en slags erotisk opplevelse (med karakteren spilt av Holly Hunter), trekkes han mot et spesielt fetisjsistisk miljø som bruker bilkræsj og maskiner som en del av seksualakten. Om du likte Naked Lunch eller Videodrome burde du sjekke ut Crash, som kanskje er det mest kontroversielle Cronenberg har lagd.

Hereafter er den nyeste filmen til Clint Eastwood. Jeg skal ikke si så mye om den, siden det var en av de mest elendige filmene jeg har sett på år og dag. Filmen handler om de synske og etterlivet og er en såkalt flettverksfilm hvor man følger flere små historier som kommer i sammen mot slutten. Her er handlingen, lettere ironisk gjengitt: Matt Damon er synsk, men liker ikke å være synsk. En fransk kvinne opplever en nær døden-opplevelse og gir opp karrieren sin. En engelsk gutt søker etter hva som er i etterlivet etter at tvillingbroren dør. Og selvfølgelig krysser deres veier til slutt… Det er premisset. Historien har ingen utvikling; det skjer ikke stort. Ting repeteres til det kjedsommelige: Matt Damon sitter alene og spiser middag X3, Matt Damon har en seanse X3, Matt Damon sier han ikke vil være synsk lengre X3, Matt Damon er på kokkekurs X3. Jeg skjønner ikke hva Eastwood vil med den filmen her… Det føltes ut som halvparten av filmen gikk med på eksposisjon; mye mye unødvendig pjatt. Hvorfor en traurig bi-historie om tvillingen som skal inn hos fosterforeldre? Det er absolutt null å hente i denne filmen. Når slutten kommer sitter vi bare igjen med grunnpremisset uten at noe egentlig har forandret seg. Og så selvfølgelig den obligatoriske kjærlighetshistorien som skjer i løpet av de siste par minuttene som aksentueres av veldig svulstig fiolinspill som spiller en kjærlighetsmelodi som virker som den er komponert til en dårlig reklamefilm. Og så selvfølgelig Eastwoods sentimentale og traurige gitarspill. Nei og nei. Det rare er at selveste Erlend Loe gav den terningkast 5, mannen som kanskje er norges største forkjemper for filmer med finurlige og gjennomtenkte manus. Derfor er det rart at han liker Hereafter, som kanskje er det dårligste manuset jeg har sett på film. Hvor det store poenget er hvordan tilfeldigheter  bringer 3 ulike mennesker til London hvorpå gutten hjelper Matt Damon med å møte den franske kvinnen som han ble forelsket i ved første (og eneste) blikk. Dette er så hårreisende dårlig at jeg ikke kan helt tro at Eastwood går god for det her.

Read Full Post »

Har du 18 minutter til overs råder jeg deg til å se denne slapstickfilmen. Den heter «One Week» og medvirker Buster Keaton, kanskje den største slapstickartisten noensinne. Jeg ler mye mer av Keaton enn av den mer kjente slapstickartisten Charlie Chaplin, og dette er kanskje en av de morsomste slapstick-filmene jeg vet om. Buster og kjæresten skal bygge hus og det går ikke akkurat på skinner. Huset leveres i deler, som et slags IKEA-sett, og selvfølgelig har noen stokket om på delene… Dette er heseblesende stunts, kreative påfunn og latter hele veien.  Og ikke la deg lure; selv om dette er stumfilm og er laget i 1920, så er den ikke «utdatert» og kjedelig for det. Se den, jeg lover den er bra!

Read Full Post »

Somewhere, Sofia Coppolas nyeste film, er en videreføring av de temaene hun har filmatisert tidligere: eksistensielle problem, tomhet, følelsen av å være en fremmed, lett nihilisme og monotoni. Somewhere er en veldig god film som utvilsomt vil splitte publikum. De som har et behov for en engasjerende historie med spenning, forløsning og utvikling vil bli skuffet, for denne filmen dyrker tristesse og monotoni i større grad enn i Coppolas tidligere filmer (Lost in Translation hadde en salgbar kjærlighetshistorie og mye fengende popmusikk, for eksempel). Somewhere er en mer minimalistisk film både når det gjelder foto, historie og musikk.

Filmen starter med Stephen Dorff (som spiller Johnny Marco, en kjent skuespiller som lever et ensomt liv boende på et hotell og som får besøk av sin datter som han ikke har et nært forhold til) som kjører i sirkler med sportsbilen sin. Om og om igjen. Sirkelen er representativt for det tilsynelatende repetetive livet han lever; en frustrerende tilværelse som mangler mening og forandring. Sirkelen blir en ensom bane hvor man tilsynelatende ender opp akkurat hvor man startet og som man ikke klarer å bryte ut av. Marco tilbringer sine dager boende på et hotell med tilsynelatende nye erotiske eskapader hver eneste dag. For hver tomme flørt virker det som om han blir mer og mer svekket; tilværelsen blir enda mer meningsløs.

Somewhere handler ikke bare om Johnny Marco. Den handler kanskje mest om forholdet mellom Marco og hans datter. Vi må tolke mye «mellom linjene» for å få fullt utbytte av denne historien. Mange jeg har snakket med betegner en sekvens hvor marcos datter isdanser i 3-4 minutt til Gwen Stefanis «Cool» som poengløs, men det er den langt i fra. Marco sitter ved sidelinjen halvt begravd i mobiltelefonen sin mens datteren prøver det hun kan for å imponere ham. Halvveis i dansen ser Marco opp og vi får da se at han blir genuint interessert og imponert over datterens talent. Gjennom filmen prøver hun alt hun kan for å imponere faren sin, for å få kontakt. Hun oppfører seg nesten som en husmor og gjør seg stor flid i å lage middag til sin far. Mot slutten ser man at deres forhold har utviklet seg, men de har stadig problemer med å kommunisere verbalt. Coppola fokuserer i stedet på hvordan de trives i hverandres nærvær og at de trives best med stum kommunikasjon. Datteren viser seg også å være det elementet som gir mening til Marcos liv.

Seksualiteten i Somwhere er skildret på en nesten nihilistisk måte og man blir nesten litt lei til slutt av alle kvinnene som blotter seg eller legger an på Marco. Coppola repeterer nesten til det kjedsommelige disse seksuelle fremstøtene og det blir nesten litt forstyrrende til slutt. Marco kan ikke engang gå ut på verandaen sin uten at en kvinne blotter brystene sine til ham. Han sovner midt under seksualakten eller under strippeforestillingen. Disse kvinnene tilbyr Marco bare tom sex og ingenting annet. Mot slutten av filmen ringer Marco en tidligere flørt og bryter sammen i gråt i telefonen. Han spør om hun kan komme bort fordi han er helt nedbrutt hvorpå kvinnen svarer kontant nei. De vil bare ha sex fra Marco, ingen medmenneskelig omgang. Her ligger kanskje Coppolas hardeste kritikk av mennesket, noe hun knytter opp mot berømmelse og show business.

Somewhere er ikke bare angst, tomhet og tristesse. Den er også veldig morsom til tider. Marco skal sminkes om til en gammel mann og for å få til dette må de støpe en maske fra ansiktet hans. Vi følger prossessen hvor Marcos hode blir dekt av gipsmasse i en lang og morsom sekvens som ender med at han, fullstendig dekt utenom pustehull i nesen, sovner. Synet av Marco sovende med en grotesk ansiktsmaske er veldig morsom i all sin absurditet.

Filmens svakhet er definitivt den delen hvor Marco og datteren reiser til Italia for en pressekonferanse til hans nyeste film. Her repeterer og nesten kopierer Coppola seg selv fra filmen Lost in Translation: Marco er fremmedgjort fordi alle snakker italiensk, den italienske humoren og kulturen virker surrealistisk og uforståelig, og TV-programmene er rare og nesten utenomjordiske. Det virker som om Coppola bruker dette grepet for å vise samholdet mellom Marco og datteren, på samme måte som hun gjorde i Lost in Translation med Scarlett Johansson og Bill Murrays karakterer. Den fremmede kulturen forsterker samholdet dem i mellom; de blir ført sammen på grunn av deres felles kultur. Sekvensen bryter også med stemningen etablert i det amerikanske hotellet og stikker seg ut som en feilslått avveksling. Bortsett fra dette, er Somewhere en veldig god film i all sin subtilitet og minimalisme.

Read Full Post »

Av og til sier bilder mer enn ord. Med filmanbefalinger i bilder hopper jeg over beskrivende tekster og lar bildene (forhåpentligvis) pirre nysgjerrigheten din. Denne gangen er det Alfred Hitchcocks «comebackfilm» Frenzy (1972) etter de mildt skuffende Torn Curtain (1966) og Topaz (1969). Filmen er, som du sikkert oppfattet, opphavet til navnet på bloggen. Jeg har alltid vært en stor Hitchcock-fan (faktisk så var Hitchcock grunnen til at jeg ble filminteressert) og da er det på tide med en anbefaling fra en litt ukjent film fra «The Master of Suspense».

 

 

 

 

Read Full Post »

En homofil mann i LA i 1962 havner i en dyp krise og depresjon da hans partner gjennom 16 år dør i en bilulykke. A Single Man (2009) har et villedende enkelt premiss som kanskje ikke umiddelbart fenger ens interesse. Men ikke la deg lure, for dette er en genuint god film fra debutregissør og motedesigner Tom Ford. Helt fra første stund er man fengslet av Fords måte å fortelle historien på; Colin Firths rollefigur, George Falconer, er tilsynelatende fanget under vann. Han kjemper og vrir seg rundt i vannet. Ford klipper så til et rykende bilvrak med en død mann liggende i snøen. George nærmer seg vraket. Legger seg ned i snøen ved siden av sin døde partner og stirrer på han. Han våkner med ett rykk; pennen hans har lekket i sengen og laget noe som ligner en blodpøl.

Åpningen er enkel, men samtidig så godt utført at man er med en gang satt både inn i en tragedie og denne George Falconers angstfylte hverdag. Det som gjør filmen så god er Fords mestring av det visuelle: alt er gjennomført og stilisert til punkt og prikke. Tonen i bildekomposisjonen og fargebruken forstyrker hele tiden filmens melankolske tone, samt at musikken bidrar til et sterkt følelsesmessig engasjement. Noen kan nok oppfatte musikken som litt for konvensjonell med sine glidende strykere, men for min del var det perfekt kombinasjon med den perioden filmen er satt i, samt den presis tidskoloritten Ford legger for dagen.

Tilbake til handlingen. Falconer har bestemt seg for å ta livet sitt denne dagen. Vi blir inn i mellom servert tilbakeblikk til hans forhold med sin nå avdøde partner: hvordan de møttes, livet deres i lag og omstendighetene rundt dødsfallet. Falconer går gjennom dagen med visshet om at han skal ta sitt liv og denne vissheten fører til at han blir ekstra oppmerksom på alt rundt ham. Tingene i huset som minner ham på tidligere hendelser, detaljer hos andre mennesker, smilet deres. Ford aksentuerer alle de positive tingene rundt Falconer ved å gi de varmere farger i kontrast til de gråtone-fargene ellers i Falconers liv.

På forhånd var jeg litt skeptisk til at Ford skulle overstilisere historien og dermed skape en overfladisk følelse over filmen, men heldigvis holder Ford seg på den rette siden uten å bikke over i et glossy og glatt estetisk uttrykk. Den eneste gangen det bikker over, er i et tilbakeblikk i svart/hvitt, hvor Falconer og hans partner i enkelte shots ser ut som de deltar i en Calvin Klein-reklame eller noe. Men heldigvis er dette bare noen sekunder i en ellers ganske finstemt film som gjør det aller meste riktig. Og kanskje det beste med den er Colin Firths strålende portrettering av George Falconer. Hans kjølige ytre, professjonelle mannerisme og intellektualisme er et dekke for sin bakenforliggende angst og sorg.

Filmen er heldigvis ikke bare angstfylt og melankolsk. Julianne Moore spiller en alkoholisert og ensom middelaldrende kvinne som skjuler sine følelser bak morsomme kommentarer og vidd. Hun er kanskje Falconers nærmeste venn, men vi aner at hun har andre motiver enn vennskap. Hun og Falconer hadde et kort forhold før han kom ut av skapet, og det virker som hun fortsatt er forelsket i ham og vil ha ham til å glemme sin avdøde partner. Med disse motivene i tankene er hun ikke tilstede for ham som en venn, men en som på egoistisk vis bare vil fylle sine egne private tomrom.

Mange har avvist A Single Man på grunn av sin perfeksjonistiske estetikk. Roger Ebert skriver:

(…)it didn’t work for me. I sensed there were shrieks of terror and anger inside, bottled up for years. The last eight months must have been hell. Firth wisely doesn’t try to signal this, because any attempt to do so would break the facade and reduce his rather awesome performance to acting-out. I think it was Ford’s responsibility to suggest it, perhaps through violations of the facade: a stain left overlooked on a tie, a careless remark, a car badly parked. A disintegration.

For meg virker det konservativt og begrensende å alltid ville ha stygg, hard estetikk når det er snakk om melankolske temaer på film. A Serious Mans glatte estetikk er viktig på flere plan: Det viser at regissør Ford identifiserer seg med hovedpersonens hang til det perfeksjonistiske. Derfor fullender det former og det kunstneriske uttrykket. Et perfeksjonistisk uttrykk uttrykker, ihvertfall for meg personlig, det tomme og meningsløse med hverdagen. Det blir noe monotont, automatisk og nesten angstfremkallende med den perfekte estetikken, som nettopp uttrykker verden slik Falconer ser den. Til sist synes jeg også dissonansen mellom det perfekte uttrykket, det perfekte oppsynet av denne hovedpersonen og det kaos han føler på insiden skaper noe interessant. Filmen er som Falconer selv; perfekt antrukket, utstudert, korrekt og full av harmoniske linjer og symmetri, men under overflaten renner det elver av følelser, sinne og sorg.

Read Full Post »

Godt nyttår! Har blitt lite aktivitet her på grunn av juleferie og generelt lite filmtitting, men det har kraftig forbedret seg nå de siste dagene hvor jeg har sett en del film fra 2010. Jeg synes det har vært et ganske så bra filmår med mange glimrende filmer. Årets skuffelser må være den horrible The Killer Inside Me (som jeg har skrevet om før), den australske gangsterfilmen Animal Kingdom og den amerikanske krigsdokumentaren Restrepo som jeg hadde skyhøye forventninger til.  Profeten(Un Prophet) synes jeg heller ikke levde opp til hypen, selv om den ikke var så aller verst.  Her er imidlertidig min topp 10 fra 2010 (legg gjerne igjen din egen toppliste for 2010 i kommentarfeltet):

1. Onkel Boonmee som kan erindre sine tidligere liv (Weeserathekul) Denne Thailandske filmen av Weerasethakul vant gullpalmen i årets Cannes-festival og det er ikke vanskelig å forstå hvorfor. Onkel Boonmee er en nydelig film som tar for seg menneskets relasjoner til jorden, til dyrene og som setter fingeren på flere primære aspekt ved mennesket. Det hele er omsvøpt en rolig atmosfære; mye lange shots, skuespillerene er hele tiden rolige og avslappet. Vi følger Boonmee som er dødssyk og som blir hjemsøkt av sin døde kone og får besøk av sin sønn som har blitt om til et slags apelignende urmenneske. Dette er ikke portrettert som grusomt og skummelt, men som naturlig og nesten åndelig. Mot slutten bryter sakte men sikkert Weerasethakul den etablerte stilen; først med håndholdt kamera i en intens reise inn i en grotte, en reise tilbake i historien til mennesket, og til slutt bryter han ut av naturen og til moderne tider, noe som føles så feil og rart ut. Glimrende film!

2. Certified Copy (Kiarostami) En britisk forfatter ankommer Italia for å snakke om sin nye bok som omhandler vårt oppheng i det originale, og hva det betyr for vårt bilde av verden. Hva om vi får vite at Da Vincis «Mona Lisa» var bare en kopi av et annet verk? Kiarostami leker seg med filmmediumet og får seeren til å leve seg inn i denne problematikken; forfatteren treffer en kvinne og de reiser rundt i Italia og prater om kunst og om livet. Etterhvert utvikler det seg et forhold. Eller har de hatt et forhold i lengre tid? Utviklingen slår en overende i følelsesmessig kraft og man blir dypt fascinert av dette forholdet fordi man generaliserer det til å gjelde alle forhold. I hvor stor grad spiller vi roller i et forhold? Hvilke følelser er autentiske og hvilke er tillært gjennom sosiale praksiser og av kunnskapen om andres forhold?

3. The Ghost Writer (Polanski) The Ghost Writer er en politisk thriller på sitt aller beste: effektfull oppbygging, et engasjerende plott, et forlokkende mysterium å komme til bunns i, nydelig foto, perfekt filmmusikk og gode karakterer.  Vi følger en forfatter som har fått i oppgave å skrive memoarene til en tidligere britisk statsminister (spilt av Pierce Brosnan), men som i prossessen kommer i skade å avsløre et hemmelig politisk spill. Polanski har alltid vært opptatt av det uhyggelige, eller det som tyskerne kaller unheimlich. Ordet er bygd opp av ordet heimlich, det kjente eller hjemlige, og hvordan dette kan bli forvridd til noe rart og uhyggelig. Det inngår dermed et paradoksalt forhold i begrepet gjennom at noe er både kjent og ukjent på samme tid, som skaper en følelse av ubehag. Fra før av har Polanski utforsket dette via Rosemary’s Baby (hvor et mors barn, det kjente og yndige, har blitt infisert av djevelen selv, som også gjør det til skremmende og ukjent), The Tenant og i Chinatown. I The Ghost Writer endrer hele verdensbildet seg både for protagonisten og seeren, og i en gåsehudfremkallende sluttsekvens viser Polanski ved hjelp av dokumenter som blåser vekk i vinden, hvordan det politiske spillet bevisst tilslører virkeligheten.

4. Winter’s Bone (Granik)

Årets Sundance-vinner er en strålende neo-noir-aktig sak som rett og slett er tvers igjennom god. En 17 år gammel jente bor i Ozark Mountain, i et lutfattig strøk, hvor hun må ta vare på sin psykisk syke mor og sine to søsken. En dag blir hun oppsøkt av sheriffen som kan fortelle henne at den kriminelle faren hennes har stukket av fra å møte i retten og han har pantsatt huset deres som kausjon. Med andre ord; dukker ikke faren opp så mister de huset. Jenta må ut på leting etter faren, noe som tar henne med inn i de mørkeste avkrokene i Ozark. Hovedrolleinnhaver Jennifer Lawrence har prestert en glimrende rolletolkning som klarte å få meg oppriktig engasjert i denne karakteren og hennes problemer. Filmen er en mørk, stilisert og fascinerende fortelling med hint av det makabre ikke ulikt den kjente amerikanske forfatteren Flannery O’Connors noveller.

5. Shutter Island (Scorsese)  Helt siden jeg var liten og pløyde igjennom minst hundre Hardy guttene-bøker har jeg vært opptatt av narrative mysterier. I Shutter island rendyrker Scorsese denne muligens barnslige fascinasjonen i et univers som er mer tegneserieaktig enn realistisk. Fra første stund bruker Scorsese det bombastiske, det gotiske og overdramatiske i sin fremstilling av denne skumle fangeøyen for psykisk ustabile: en voldsom sjø, regn og torden, pompøs musikk, et mystisk fyrtår og skumle innsatte setter tonen for kanskje den fineste eskapismen jeg har sett på noen år. Dette er bare gøy og moro, samtidig som det er mørkt og mystisk.  Vi blir servert en psykologisk thriller som nesten ender opp som en slags metafilm på vår kollektive trang til eskapisme for å flykte fra hverdagens problemer og traumer. Morsomste filmen Scorsese har lagd siden Goodfellas!

6. The Social Network (Fincher) Jeg var, i likhet med mange andre, veldig skeptisk til hvordan de skulle greie å lage en god film ut av Facebook-historien. Men utrolig nok ble dette et veldig inspirert og originalt verk fra David Fincher. Filmen er en heseblesende videreføring av 40-tallets screwballsjanger innsvøpt i moderne estetikk og med en litt selvironisk dramatisk narrativ og mye humor. Dette resulterer i en ekstremt fengende og underholdende film som tidvis leker seg med filmmediet. En bisarr ro-sekvens midtveis med en elektronisk versjon av Dovregubbens Hall er egentlig en god illustrasjon på filmen som helhet; for den nærmest renner over av fortellerlyst og inspirert filmskaping. Årets store overraskelse.

7. Gazas Tårer (Løkkeberg) Gazas Tårer var en film jeg var veldig i tvil om jeg skulle ha med på listen, selv om det kanskje var den sterkeste opplevelsen jeg hadde på kino i år. Grunnen er at jeg synes kanskje Løkkebergs ramme rundt de originale gaza-opptakene kunne være mye bedre. Men jeg føler jeg ikke kan la det trekke såpass ned siden dette er en ekstremt viktig og følelsesmessig knusende film; jeg lar følelsene mine og de tankene jeg gjorde meg etter jeg så filmen råde og så legger jeg til side noen av de mer klønete grepene fra Løkkeberg (manipuleringen av israelsk propaganda på TVen var svært unødvendig). Denne er uansett viktig å se.

8. Armadillo (Pedersen) Armadillo var for meg en mye mer interessant filmopplevelse enn den amerikanske Restrepo. Der Restrepo viste soldatene fra sin profesjonelle side, viser Armadillo sine soldater i all sin uhemmet menneskelighet (og umenneskelighet). Man blir dypt forstyrret av soldatenes vitsing om dreping, døde soldater og man blir bevisst konfrontert med en skyldfølelse på grunn av filmens spenningsdramaturgi. Ved å få servert noe man synes er spennende kan man forstå soldatenes egen spenningssøking; men man blir etterhvert sittende igjen med en bitter smak i munnen etter at realitetene av spenningen blir avdekket på slutten i form av døde kropper og kroppsdeler. Der Restrepo holder døden skjult og avdekket (de filmer bare skoen til en død soldat) viser Armadillo mer av døden og dermed mer av realiteten og alvorligheten av krig. Man blir vist både det negative og positive med gruppedynamikk og macho-kulturen innad i troppen og man rives mellom forståelse og et behov for å ta avstand og fordømme.

9. Inception (Nolan) Nok en god film fra Christopher Nolan (og hans nest beste etter The Prestige). Filmen er en spennende filosofisk actionfilm som holdt meg engasjert helt til rulleteksten dukket opp. Det beste med filmen er nok dens virtuose sjonglering av 3-4 separate hendelser i forskjellige tidssoner og dens utsøkte sans for timing og presisjon.

10. Greenberg (Baumbach) Hvem skulle tro at Ben Stiller skulle gjøre en god skuespillerprestasjon? Noah Baumbach har jeg fulgt siden debutfilmen The Squid and the Whale fra 2005, og både den og film nr. 2 Margot at the Wedding er veldig gode filmer. Det er også fjorårets Greenberg om en ensom, mislykket mann med psykiske problemer og en tendens til å trekke seg unna andre mennesker. Han konstant overanalyserer alle sosiale situasjoner og er fremmedgjort fra sin samtid, den nye generasjonen og det suksessopptatte amerikanske samfunnet.En fin og stille film som gav en god filmopplevelse i all sin underfundige humor og subtilitet. Honorable Mentions: Kick-Ass, Hævnen, Trolljegeren, Dogtooth, Biutiful Filmer jeg ikke har fått sett, men som jeg aner er gode: Carlos, Film Socialism, Another Year, The Limits of Control, A Single Man, Somewhere og I am Love.

Read Full Post »