Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for februar, 2011

Av og til sier bilder mer enn ord. Med filmanbefalinger i bilder hopper jeg over beskrivende tekster og lar bildene (forhåpentligvis) pirre nysgjerrigheten din. Denne gangen er det den franske regissøren Jean Epsteins fantastiske gjenfortelling av Edgar Allan Poes novelle The Fall of the House of Usher. Epstein var virkelig en cinematisk mester som av en eller annen uforklarlig grunn har blitt litt oversett. Dette virker nå som å være i forandring, for mange gjenoppdager ham i disse dager ettersom filmene hans blir utgitt på dvd. På diskuterfilm.com er han en forumfavoritt.

Reklamer

Read Full Post »

Hva er oppsiktsvekkende med Manoel de Oliveira, regissøren til den nye filmen «The Strange Case of Angelica» som ble blant annet vist på Cannes festivalen i fjor? Han filmdebuterte i 1931. Han er 102 år. Og han har lagd en film i året siden han fylte 82! Intet mindre enn mirakuløst.

The Strange Case of Angelica handler om en fotograf som blir leid inn av en aristokratisk familie til å ta bilder av den avdøde og vakre Angelica. Hun ligger  pent pyntet i bryllupskjolen sin omringet av familien. Denne kvinnen har en forlokkende og enigmatisk utstråling som har stor innvirkning på fotografen. Gjennom linsen på kameraet oppdager fotografen at Angelica smiler og ser på han som om hun var levende, noe som forsvinner så snart han titter over kameraet. Dette innleder en besettelse om denne Angelica. Han ser stadig skikkelsen hennes og hun virker til å komme til live når han ser på fotografiene av henne. Han har også noen rare drømmer om henne og det virker nesten som om han har oppdaget det vakre med døden.

The Strange Case of Angelica er en veldig nydelig film rent estetisk. Nesten hvert eneste bilde er som et maleri og kameraet til Oliveira er som et kanvass. Han beveger aldri kameraet, men har lange tagninger hvor man betrakter rommene og studerer menneskene og objektene som befinner seg der. Det er en filosofisk fremgangsmåte som får en til å betrakte og fundere over hvert enkelte element i bildet noe som passer veldig fint sammen med det filosofiske innholdet. I en scene sitter det noen akademikere og drøfter om avdøde virkelig kan «henge igjen»  i atmosfæren rundt oss, som usynlige partikler.

Filmen gir også subtile uttrykk for tapet av det gamle (på en ambivalent måte, vil jeg si), men gjør det utelukkende via bildene. Ingen trasige dialoger om hvor alt var bedre før, bare en nøktern beskrivelse av at ting tar slutt. Det er spesielt en sekvens i filmen som uttrykker dette på en flott måte:

Bildet over viser en gjeng arbeidere som vender hjem etter endt arbeidsdag. Fotografen har dratt ut for å fotografere dem når de arbeider og de stikker seg ut som et spøkelse fra fortiden, som noe sjeldent som har unnslippet industrialiseringen og mekaniseringens grep. Vi studerer måten de arbeider på, hvordan de synger en «call and response» sang for å holde motivasjonen og tempoet på topp. Så er arbeidsdagen slutt og de drar hjem. Oliveira viser dem vandrende på venstre siden av bildet, mens på høyre ser man byen i all sin modernitet. Denne kontrasten mellom det arkaiske (arbeiderne) og det moderniserte (byen) er flott visualisert i samme rammen. Man hører også kirkeklokkene kime fra Angelicas begravelse, noe som understreker døden, at ting tar slutt, og som gjør denne sekvensen til nøkkelen til Oliveiras budskap. Det hele er så subtilt og elegant utført at det er vanskelig å la være å la seg begeistre. Neste dag er arbeiderne vekk og fotografen nøyer seg med å ta bilder av den nye gravemaskinen som har erstattet dem.

 

Uansett, dette er bare et lite aspekt av en veldig god film. Denne får mest sannsynlig ikke norsk kino distribusjon, men den er vel verdt å se!

Read Full Post »

David O. Russell, som er aktuell med boksefilmen «The Fighter», er noe beryktet for sitt temperament. Som en oppvarmer til filmen kan det være verdt å se en liten videosnutt som viser regissørstilen til den fyrige amerikaneren. Her er det Lily Tomlin som får gjennomgå hans voldsomme raseri på innspillingen av «I heart Huckabees» fra 2004. Legg merke til hvordan han forsvinner ut til en side, hvorpå man hører han kjefte i bakgrunnen, for så å plutselig komme stormende gjennom rekvisittadøren. For en fyr.

 

Read Full Post »

Av og til sier bilder mer enn ord. Med filmanbefalinger i bilder hopper jeg over beskrivende tekster og lar bildene (forhåpentligvis) pirre nysgjerrigheten din. Denne gangen er det japanske Kaneto Shindos mesterverk «Onibaba» om to kvinner som bor i sumpen og livnærer seg på å rane og drepe samuraier.

Read Full Post »

Powell & Pressburger lagde i 1948 en ballettfilm ved navn «The Red Shoes«. Filmen er et visuelt mesterverk badet i sterke technicolor-farger og omhandler en ung pike som lar kunsten ta en så stor del av livet at liv og kunst blandes sammen. I valget mellom livet og kunsten, velger hun kunsten noe som man også ser hos Natalie Portmans karakter i Darren Aronofskys nye horrorfilm Black Swan. Filmen virker for meg som en klar re-kontekstualisering av den klassiske «The Red Shoes». Men i stedet for et fargerikt univers, er det hele preget av en mørk, gråtonet estetikk. Og der Michael Powell hadde nydelige kamerabevegelser ved hjelp av stødige sveipende kraner, bruker Aronofsky håndholdt kamera for å fange skrekken og intensiteten i filmen sin.

Handlingen i Black Swan er preget av psykologi og inneholder flere elementer av camp. Nina Sayers (Portman) lever et veldig beskyttet liv. Hun bor fortsatt hjemme hos moren, en tidligere ballettdanser som tydelig har overført sine ambisjoner til Nina. Nina har fortsatt pikerommet intakt, fylt med rosa vegger, bamser og leker. Og ikke minst er Nina fryktelig kuet. Når hun får sitt livs gjennombrudd i en oppsetning av «Svanesjøen», får hun en krevende farsfigur i regissøren. Rollen krever at Nina både er den hvite, yndige svanen (som kler hennes personlighetstrekk) og den forførende svarte svanen. Nina blir dratt mellom morsfiguren, som vil beskytte, og farsfiguren som vil dominere og forvandle henne. Opp i alt dette, møter hun sitt alter ego eller kanskje retter sagt, en refleksjon av hennes mørkere impulser i Lily (Mila Kunis). Som du sikkert har merket, har dette blitt om til en Freudiansk analyse, men Black Swan nærmest trygler om en slik tolkning.

Filmen beveger seg hele tiden mellom en slags objektiv virkelighet og Ninas psykologiske virkelighet. Vi som seer vet aldri hva som er Ninas psykoser eller «virkelighet».  Gjennom en forsiktig oppbygging, eksploderer filmen i en heseblesende horror-crescendo som ender i en perfekt fremførelse av «Svanesjøen»; så perfekt at Nina har mistet evnen til å skille mellom fantasi og virkelighet og har gjennomgått en metamorfose til en svane. Hun har blitt ett med kunsten.Aronofsky har tydelig sympati med Nina og bruker mye tid på å skildre hvor dedikert hun er til ballett. Kroppen hennes blir tæret på av den konstante treningen og reflekterer hvordan også sinnet hennes blir skadelidende i hennes maniske søken for perfeksjon. Alle rundt Nina vil utnytte henne og kontrollere henne, og Aronofsky viser hvordan dette leder til en ultimat kollaps av psyke.

Powell & Pressburger var trofast til H.C. Andersens eventyr når de endte «The Red Shoes» i en tragisk, men likevel vakker slutt. Aronofsky ender Black Swan i skrekk og forferdelse, hvor publikum har blitt til et truende hav av overdøvende applaus.

Read Full Post »