Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for april, 2011

Viggo Mortensen i rollen som Freud

Den kanadiske filmregissøren David Cronenberg, kjent fra sci-fi/skrekkfilmer som Videodrome, The Fly,Naked Lunch og  A History of Violence,  er aktuell med en film som omhandler forholdet mellom Sigmund Freud og Carl Jung. Filmen skal hete A Dangerous Method, og har Viggo Mortensen, Michael Fassbender, Keira Knightley og Vincent Cassel på rollelisten.  Det blir spennende å se hva Cronenberg får ut av denne historien. Lite informasjon er tilgjengelig, men filmen skal visstnok ha premiere en gang i løpet av året. I mens kan vi bare betrakte de få bildene som er utgitt, samt man kan sjekke ut diskuterfilm hvor Cronenberg er månedstema.

Reklamer

Read Full Post »

For å komme i litt stemning i påsken kan man jo se en film eller to om Jesus og hans liv. Jeg anbefaler Pasolinis «The Gospel According to St. Matthew» for kanskje den mest «autentiske» filmatiske beretningen om jesus (komplett med replikker direkte fra bibelen og en troverdig jesusfigur i den ukjente daværende studenten Enrique Irazoqui). Filmen kom overraskende nok året etter at Pasolini var stevnet for retten av vatikanet etter hans visstnok blasfemiske «La Ricotta«. Pasolini, som var en hardnakket marxist, så de revolusjonære trekkene til Jesus selv om han ikke trodde at mannen var Guds sønn. I «The Gospel according to St Matthew» graver Pasolini frem den Jesus som blir fremstilt i bibelen og ikke slik borgerskapet valgte å portrettere ham, og det har han fått stor heder for av både religiøse og ikke-religiøse i ettertid.

En annen god film er Scorseses «The Last Temptation of Christ«, som har sine øyeblikk til tross for den bisarre castingen av Harvey Keitel som jøde  (og ikke nok med det; han prater med en klar italiensk-amerikansk aksent i filmen). Scorsese var selv en troende katolikk som opprinnelig ville bli prest før han ble frelset av sølvlerrete. I denne filmen fokuserer Scorsese på Jesus mer mennesklige sider og de fristelsene han var utsatt for (dog i blandet fiksjons elementer som ikke er til stedet i bibelen).

En annen veldig god religiøs film som ikke tar for seg Jesus, er Carl Theodor Dreyers mesterverk «Ordet«. Filmen er en nydelig nedstrippet beretning om tvil, dyp sorg og de sterke, livsnødvendige følelsen bak en sterk tro i vanskelige deler av livet. Filmen er et cinematisk mirakel.

Et mer pessimistisk og tvilende synspunkt finner du i Bergman i Det Sjunde Inseglet og Nattvardsgästarna. Den første tar for seg en manns kamp for sin forsoning med døden i middelalderen (personifisert av Bengt Ekerot, se bildet under). Er der en Gud? Finnes det et etterliv?  I Nattvardsgästarna, den andre filmen i Bergmans trostrilogi (Såsom i et spegel og Tystnaden er de to andre), tar Bergman for seg tilstanden i det religiøse miljøet i en beretning om en prest og hans tvil. Gudstjenester etter gudstjenester blir holdt med bare et par tilskuere: hva er det han driver med? Er det hele bare et narrespill? Og hvorfor får man ingen svar? Guds stillhet er øredøvende for presten i de vanskelige tidene.

Det Sjunde Inseglet

Det Sjunde Inseglet

Nattvardsgästerna

Read Full Post »

Av og til sier bilder mer enn ord. Med filmanbefalinger i bilder hopper jeg over beskrivende tekster og lar bildene (forhåpentligvis) pirre nysgjerrigheten din. Denne gangen er det en relativt ukjent russisk film fra 1957 av Mikhail Kalatozov. The Cranes are Flying tar for seg krigens traumatiske påvirkning på det russiske folk via en kjærlighetshistorie mellom en kvinne og en soldat. Filmen er en visuelt pustberøvende og narrativt gripende beretning der vi følger det russiske folk fra krigsoptimisme og patriotisme til desillusjon og død. Et mesterverk som jeg unner alle å se.

 

 

 

Read Full Post »

Meek's Cutoff av Kelly Reichardt

Meek’s Cutoff

Amerikansk indie-regissør Kelly Reichardt har tidligere laget filmer som Old Joy (2006) og Wendy and Lucy (2008). Denne gangen har hun laget film om amerikanske bosettere i Oregon på 1800-tallet.  Filmens stillbilder ser nydelige ut, og Michelle Williams har fått mye skryt for rollen sin i denne filmen.  Gleder meg. Håper den blir satt opp på norske kinoer. Kanskje i løpet av sommeren?

Tree of Life

The Tree of Life

Den ikoniske amerikanske regissøren Terrence Malicks nye film kommer på norske kinoer i september (i følge imdb). Filmen omhandler visstnok traumer av modernitet; følelsen av isolasjon og fortapelse i 1950-tallets USA. Filmen har både Brad Pitt og Sean Penn på rollelisten. Så godt som alle av Malicks filmer har blitt hyllet av både filmkritikere og publikum. Helt fra 70.-tallets Badlands og Days of Heaven har Malick utviklet et virtuost filmspråk som ofte sentreres rundt naturen, noe denne filmen garantert kommer til å spille videre på.

 

Melancholia

Melancholia

Den danske auteur’en og provokatøren Lars Von Triers nyeste film er visstnok en science fiction katastrofefilm som skal kanskje ha premiere i mai (igjen i følge imdb). Charlotte Gainsbourg og Kirsten Dunst spiller hovedrollene som to søstre. Vi følger visstnok søstrenes forhold mens jorden er på kollisjonskurs med en gigantisk planet. Forventer at dette blir nok en intens og mørk opplevelse ala Antichrist, som kanskje var en av det forrige tiårs mest interessante filmer.

 

Cave of forgotten dreams

Cave of Forgotten Dreams

Den rutinerte tyske regissøren Werner Herzog er aktuell med en ny dokumentar (tidligere har han laget dokumentarene Encounters at the end of the world og den anerkjente Grizzly Man). Denne gang har han laget en 3-D-dokumentar om hulemalerier. Herzog undersøker de eldste hulemaleriene som vi kjenner til fra en hule sør i Frankrike. Jeg gleder meg til Herzogs inderlige og filosofiske betraktninger om disse fascinerende maleriene fra menneskets begynnelse. Og så i 3D!  Filmen ble visstnok vist på Kosmorama i Trondheim. Norsk kinodistribusjon er foreløpig ukjent.

Read Full Post »

Nylig så jeg Pier Paolo Pasolinis Canterbury Tales, en av den italienske regissørens minst anerkjente filmer. Jeg hadde lave forventninger som ble fort omgjort til entusiasme, for det jeg så var kanskje et av Pasolinis morsomste og mest fandenivoldske øyeblikk. Filmen er en slags bearbeiding av en engelsk bok fra 1300-tallet skrevet av Geoffrey Chaucer, som ble regnet som en av Englands beste poeter. Chaucers bok var episodisk og inneholdt visstnok mye pietisme og moralistisme i sine fortellinger i tillegg til sine mer hedenske beretninger. Mange har kritisert Pasolini for å forvrenge Chaucer, noe som må sies å være en merkelig kritikk da hans intensjoner aldri må ha vært å fange alle nyansene til Chaucer, men å velge ut de elementene han selv føler har relevans. Pasolini, en marxist og provokatør, ville bevisst utfordre de sosiale konvensjonene til den nye italienske middelklassen. Han ville terge på seg det moralistiske borgerskapet, den dydige og konservative middelklassen. Pasolini fokuserte derfor på de vulgære og hedenske tendensene i Chaucers bok (og viderefører dem etter egen fantasi). Vi blir derfor servert vulgær kroppslig humor med fising, pissing, utroskap (mens hun står på sin blinde og intetanende manns rygg!). Pasolini gjør også narr av presteskapet da han viser en munks mareritt om helvete (muligens inspirert av Dante) i en bravura-sekvens hvor munker blir, rett som det er, bæsjet ut av en demons rumpe og voldtatt. Dette er en film om latter og av å le av livet,om å avsløre alle de pietistiske og kristne verdiene som har blitt en del av det moderne samfunnet.

Pasolini spiller selv Chaucer i filmen, selveste forfatteren, «skaperen» av alle disse rare fortellingene. Vi får se Pasolini humre over

Pasolini som Chaucer i Canterbury Tales

sine skriblerier inn i mellom sekvensene. Dette er forfatterens måte å gjøre opprør på, og latteren er kanskje det beste og mest truende opprøret mot fastlåste normer og dogmatisk oppførsel: en artistiske måte å befri seg selv, å være fri til å uttrykke og fantasere. Pasolini selv var offer for flere rettsaker mot ham fra vatikanet, som anså ham som «farlig» og som en ødelegger av god moral, men det stoppet ham ikke i å gang på gang utfordre og terge de borgerlige.

Filmen har også en alvorlig side. En av fortellingene viser to menn som blir tatt for homofili av presteskapet. Den ene har midler til å betale seg fri, mens den andre er fattig og blir således brent på bålet mens tilskuere blir servert mat og underholdes lik en sportsbegivenhet. Pasolini er opptatt av at ikke alt kan avfeies med latter, spesielt de fordømmende og hyklerske katolikkene.

Til slutt får dere helvetes-sekvensen. Se fra 1;45. Et herlig og provoserende skue! (og legg merke til at munken sover med høns og en stor melon! Kinky saker!)

Read Full Post »