Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for juni, 2011

Lister er alltid en fornøyelse for nerder, eller «spesielt interesserte». Man får satt ned på papir sine «favoritter», rangerere masse filmer som egentlig ikke kan sammenlignes og ikke minst utfordre etablerte holdninger innenfor sitt «miljø». Der finnes en viss glede i å rangere The Killing over 2001: en romoddysse, eller Shutter Island over Casino, ikke bare på trass men for å genuint utfordre såkalte «udiskutable klassikere». Ikke minst inspirerer det til at andre motargumenterer og kommer med sine lister. Kanskje en annens guilty pleasure korrelerer med din egen? Der finnes mange gleder i lister. Der sirkulerer mange forskjellige konsepter, men en jeg kom over på en blogg virket litt artig: List opp dine favorittfilmer fra hvert år siden du ble født. For min del gjelder dette fra 1986. Ja, la oss begynne:

1986: Blue Velvet

Hvem kan vel motstå David Lynchs genistrek Blue Velvet? En film om voyeurisme,seksuell perversjon og ondskapen som lusker i tilsynelatende trygge borgerlige miljøer, perfekt artikulert i åpningssekvensen hvor Lynch viser en tilsynelatende middelklasseidyll, men zoomer forbi alle de lykkelige menneskene og inn på gresset hvor insektene og kaoset råder. Og hva med sekvensen hvor Dennis Hopper, den psykopatiske antagonisten, synger Roy Orbisons klassiker «In Dreams» til den skremte protagonisten? «In dreams your mine, all of the time». Grøss.

1987: The Dead

John Hustons siste film som passende nok heter «The Dead» og er en filmatisering av James Joyces mesterlige novelle. Huston regisserte filmen når han var terminal, med oksygentank tilkoblet til enhver tid. Filmen er en nydelig avdempet skildring av et juleselskap i irland på begynnelsen av 1900-tallet. Filmen viser menneskene, interaksjonen dem i mellom, talene, problemene innad i familien og ikke minst hemmelighetene som blir avdekket underveis. «Yes, the newspapers were right: snow was general all over Ireland. It was falling on every part of the dark central plain, on the treeless hills, falling softly upon the Bog of Allen and, farther westward, softly falling into the dark mutinous Shannon waves. It was falling, too, upon every part of the lonely churchyard on the hill where Michael Furey lay buried. It lay thickly drifted on the crooked crosses and headstones, on the spears of the little gate, on the barren thorns. His soul swooned slowly as he heard the snow falling faintly through the universe and faintly falling, like the descent of their last end, upon all the living and the dead.» – James Joyce

1988: Die Hard

Finnes det en mer fengende og oppslukende actionfilm enn Die Hard? Neppe. Denne filmen har en perfekt kombinasjon av spenning og humor. Filmens mange oneliners og vittige dialoger er nesten som screwballkomediene fra hollywoods gullalder. John McClane er jo den perfekte helten; upretensiøs, no-bullshit, fra arbeiderklassen og mest av alt; han hater å være helten. Han er ikke akkurat Zorro som nyter hvert et voldelig øyeblikk med en hoven arroganse, men mer en mann som ufrivillig blir blandet inn i situasjoner han helst ville unngått. John McClane: [Tying fire hose around his waist] Oh, John, what the fuck are you doing? How the fuck did you get into this shit?

1989: Crimes and Misdemeanors

En av Woody Allens kanskje beste filmer. Woody Allen spiller en dokumentarfilmskaper som lager en film om Professor Levy, en inspirerende filosof som får Woody til å se lysere på livet og en revitalisert tiltro til menneskeheten. Så tar Professor Levy selvmord. Allen er kanskje på sitt mest nihilistiske i denne moderne «greske tragedien», som inneholder en høyt aktet forretningsmanns mord av en elskerinne og hans påfølgende psykologiske kamp mot skyldfølelsen. Bare Woody klarer å lage en lett ironisk og humoristisk film av dette temaet som funker. Han prøvde igjen med Match Point, som ble en veldig god film, og med Cassandras Dream, som er en fryktelig film. Se denne først!

1990: Total Recall

Paul Verhoevens sci-fi film fra 1990, Total Recall, er ekstremt underholdende. Hvor ofte får man se filmer som inneholder kvinner med tre pupper eller mennesker med baby-lignende skapninger som vokser ut av magen? I likhet med David Cronenberg klarer Verhoeven å lage interessante science fiction filmer som spiller på kroppslig horror og en viss skepsis til sammenføyingen av menneske og teknologi, samt en stadig forvirring mellom realitet og illusjon. Benny: [to Mary, the three-breasted hooker] Baby, you make me wish I had three hands.

Uenig? Hva er dine favoritter?

Read Full Post »