Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for juli, 2011

1996: Crash

Crash av David Cronenberg er en slags primitivistisk utforskelse av menneskets seksualliv og hva det vil si å være menneske (satt opp mot maskiner og moderniteten). Vår seksualitet blir, i Cronenbergs filmatiske univers, utvidet til å også inbefatte maskiner. Implisitt ligger det et slags science fiction-basert spørsmål om i hvor stor grad mennesket har smeltet sammen med maskinene og om hvordan maskinene blir en kroppslig forlengelse . Om du likte Naked Lunch eller Videodrome burde du sjekke ut Crash, som kanskje er det mest kontroversielle Cronenberg har lagd.

1997: T’am Guilass (Taste of Cherry)

Denne iranske filmen er en minimalistisk utforsking av de etiske problemene rundt selvmord. Kort fortalt handler det om en mann som kjører rundt i en bil på jakt etter en person som kan gravlegge han etter han har tatt selvmord. Hvor langt kan man ha individuell frihet og når bør vi gripe inn som medmennesker? Dette er en lavmælt og seriøs film som er perfeksjonert i stil, form og innhold, men som ikke er for alle. Mange vil nok reagere på et veldig lavt tempo og en uklar narrativ, samt den minimalistiske handlingen, men om man lar stemningen ta over og legger vekk all rastløshet vil man finne en mektig og flott film.

1998: The Last Days of Disco

Whit Stilman, regissøren av The Last Days of Disco, har evnen til å skape karakterer som føles levende og som man alltid har et ambivalent forhold til. Dette blir ikke mindre komplisert når de i tillegg er av overklassen og ofte ganske bortskjemte og pompøse. Denne filmen tar for seg enden på en epoke: disco-epoken på begynnelsen av 1980-tallet. Dette korrelerer med karakterenes inntreden til de voksnes rekker da discoperiodens står for løssluppenhet, ungdommelighet og ikke minst en anti-borgerlig bevegelse. Når perioden ender venter jappetiden med dens konsumerisme, kynisme og karrierejag. The Last Days of Disco er en bittersøt skildring av ungdomstiden gjort på en original og smart måte.

1999: Eyes Wide Shut

Kubricks siste film er en fullverdig avslutning på en strålende karriere. Den er mer vågal enn noen andre Kubrick-filmer og endelig utforsker han de dystre sidene ved menneskelig seksualitet. Masken er en sentral metafor i denne filmen; alt det seksuelle blir foretatt av mennesker med masker (i en slags undergrunn mystisk orgie) og Cruise, voyeuren, ser alt gjennom masken sin. I den fetisjerte sexen er jeg’et skjult; i orgiene er man depersonalisert. Filmen er et mysterium: hvem er disse menneskene og hvorfor risikerer Cruise livet sitt for å delta? Den er en suggerende og mektig film som i sin drømmelignende struktur og visuelle uttrykk aldri slutter å fascinere.

2000: Oh Brother, Where Art Thou?

Litt leit at min favorittfilm av Coenbrødrene, Barton Fink, ikke kom med på listen. Men denne her er ikke så langt bak: en herlig «americana» fullstappet med humor, referanser og ikke minst god countrymusikk. Filmen er en slags gjenfortelling av Homers greske mesterverk «Odysseen» fullstappet med egne mytiske referanser fra amerika (musikeren som selger sjelen sin til djevelen for å få umenneskelig god gitaregenskaper, bankranere på flukt, bibelselgere, ku klux klan). Resultatet er en sprudlende og mektig «folkefortelling» som rommer den mystiske amerikanske sjelen og ikke minst den filmatiske sjelen fra hollywoods gullalder (kanskje mest tydelig via Preston Sturgess sin fantastiske Sullivan’s Travels).

Advertisements

Read Full Post »

1991: La Double Vie de Véronique

Kieslowskis glimrende La Double Vie de Véronique er en fascinerende vri på «doppelgänger»-temaet, ofte brukt som virkemidler i litteratur opptatt av det psykologiske (for eksempel Dostoyevskis The Double) eller i gamle folkefortellinger. Kieslowski bruker dobbeltgjenger-temaet for å se på menneskers valg og hvor tilfeldig vårt livsløp blir lagt. Filmen er nydelig regissert og fotografert, og slutter aldri å fascinere.

1992: Man Bites Dog

Denne filmen er et råskinn: en såkalt mockumentary om en leiemorder som er både hysterisk morsom og dypt forstyrrende på èn gang. Som tittelen tilsier (et ordtak brukt av pressefolk for hva som interesserer leseren; en hund som biter en mann har man hørt før. En mann som biter en hund vekker leserens interesse) er dette en film om de etiske dillemmaene i media. Har man et ansvar som filmskaper/journalist og hvor går grensen til å være en medskyldig? Karakteren Ben, leiemorderen, er fantastisk. Han er åpenbart psykisk forstyrret. Han forteller vitser og ler i alle situasjoner, til og med når han dreper folk. Han er en iskald psykopat og mangler tydeligvis sosiale ferdigheter. Under overflaten skimter man tragedie i hans karakter, men dette blir heldigvis bare hintet til og ikke tydeliggjort og banalisert. Denne filmen er en ganske vågal komedie som bryter sine egne generiske konvensjoner støtt og stadig, og skaper en «farlig» komedie som konfronterer seeren så voldsomt det nesten kan anses som et angrep.

1993: Short Cuts

Her kommer listens svakheter til syne: jeg foretrekker Robert Altmans meta-film The Player fremfor Short Cuts, men siden førstnevnte kom ut i 1992 ble den forbigått av Man Bites Dog. Short Cuts er en ganske typisk Robert Altman-film: et stort ensemble av skuespillere og karakterer og eksperimentering av overlappende dialoger. Denne filmen har ikke noen spesielle historier som stikker seg ut, men helheten er en interessant jazz-aktig film som hopper fra historie til historie. Lily Tomlin, Tom Waits, Tim Robbins, Jack Lemmon er alle strålende noe som bidrar til en eklektisk og interessant film. Et tips angående Altman: Se hans strålende westernfilm McCabe and Mrs Miller fra 1971. En av verdens beste filmer.

1994: Natural Born Killers

Oliver Stone har aldri vært noen favoritt. Han fremstår ofte som overtydelig og banal i sine intensjoner. Det er han kanskje også i Natural Born Killers, men det er noe i dens intense satire som appellerer til meg. Hans eksperimentering med dramaturgi har aldri vært mer vellykket i denne her. Spesielt når han forteller Mallory (Juliette Lewis) sin bakgrunnshistorie med en voldelig far som forgriper seg på henne som en sit-com med påtrengende bokselatter. Kombinasjonen av den grusomme familiehistorien og bokselatter skaper en tragisk og uforglemmelig scene. Denne filmen er et svært vellykket og vågalt ekperiment med form og innhold: Oliver Stone har aldri vært så hardttreffende og interessant som i denne filmen.

1995: Se7en

Jeg har alltid likt denne filmen. Men når jeg før elsket selve historien og den legendariske twisten på slutten, er det nå Finchers virtuose bruk av regi og dramaturgi som appellerer. Filmen har først og fremst en deilig neo-noir stemning som bidrar til mystikken i første del og som funker som en slags hyllest til 1940-årenes film noir. For det andre har den en fantastisk avsluttende scene hvor Fincher bruker helikopter-shots for å få mest mulig ut av dramaet som utspiller seg. Intensiteten av det hektiske overhengende helikopterkameraet samt effekten som kommer av klipp mellom nærbilder og fjernbilder, skaper en perfekt spenningsoppbygging. Man er både med som vitne på bakken hvor man får med seg dialog og blikkutvekslinger, samtidig som Fincher klipper vekk til helikopter-bildene hvor man er langt vekk og får ikke høre det som blir sagt. Dette skaper en perfekt dynamikk og en oppfinnsom måte å skape suspense på. Så får man bare se mellom fingrene at Gwyneth Paltrow er en ganske kjedelig skuespillerinne.

Read Full Post »