Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for august, 2011

Her er siste del av mine favorittfilmer post-1985. Den er kanskje den delen som er mest forutsigbar ettersom de siste fem årene har hatt enkelte filmer som klart utpeker seg som filmatiske mesterverk og som også har fått universal hyllest sådan. Det vanskeligste året var 2007, som har tre fantastiske filmer: There will Be Blood, Zodiac og No Country for Old Men. Det blir nesten som å kaste mynt og krone når jeg lander på There Will be Blood, som jeg føler er en fantastisk ambisiøs utforskning av Amerikas kultur og grunnverdier. Litt flaut at jeg velger vekk filmatiseringen av Cormac McCarthys bok, ihvertfall siden jeg skal straks begynne på en masteroppgave om mannens litteratur, men jeg føler There Will be Blood er kanskje hakket bedre. Sorry Mac.

2006: Children of Men

Alfonso Cuarons Children of Men er en svært vellykket dystopisk science fiction som viser et skremmende fremtidsbilde av et fascistisk og innvandrerfiendtlig samfunn. Midt oppi alt mister mennesket evnen til å reprodusere seg. Cuarons film hinter til det mytologiske og det allegoriske når det plutselig, etter 20 år uten barnefødsler, dukker opp en gravid kvinne. Clive Owen får i oppdrag å hjelpe kvinnen til sikkerhet, ettersom hun er en ulovlig immigrant. Mest av alt er dette en intens spenningsfilm og ved hjelp av Cuarons mesterlige oppbygging av spenning ved uavbrutte og lange tagninger, skapes det en nerve man sjelden ser maken til. Man observerer alt fra førstepersonsperspektiv, der man løper etter Clive Owen mens kulene hyler rundt ørene dine og bomber sprenges.

2007: There Will be Blood

Paul Anderson har laget kanskje den mest treffende filmen om amerikansk kultur og mytologi. «The Self-Made Man» Daniel Plainview, spilt glimrende av Daniel Day-Lewis, er en kynisk «maverick» som utnytter stort sett alle han kommer i kontakt med. Som aspirerende oljemagnat adopterer han en unge av den grunn at han lettere kan fremstå som sympatisk og ærlig, og dermed få gode avtaler på tomter hvor han skal søke etter olje. Han er et skremmende, men også ynkelig, eksempel på den type kapitalisme som vokste frem i USA på 1800-tallet. Her er det om å gjøre å raske til seg så mye som man kan, alle mot alle i et skittent spill. Han smisker med religiøse miljø bare for å få goodwill i lokalsamfunnet og er i det store og hele skruppelløs. Den siste scenen, som jeg ikke skal spoile for de som ikke har sett filmen, viser det skremmende som skjer med et menneske som har levd utelukkende for penger og karriere til offer for vennskap og familie; en skremmende advarsel mot et pengefiksert og dehumanisert samfunn.

2008: Låt den Rätte Komma Inn

Det var på tide at det skulle komme en avdempet og seriøs utforskning av vampyr-myten og det er særdeles hyggelig at den kom fra Sverige. Vampyren er ikke en non-chalant eller ekkel mann, men et barn. Denne jenta lever en trist tilværelse uten venner og avskjermet resten av verden helt til  hun blir kjent med Oskar, en tolv år gammel gutt som forelsker seg i henne. Hun er fordømt til en skrekkelig tilværelse hvor hun må ha menneskeblod for å overleve, men hovedfokuset i filmen er på vennskapet mellom hun og Oskar og hvordan de kjemper for å få leve et noenlunde normalt liv; hun som vampyr og han som et evig mobbeoffer.

2009: Das Weiße Band

Hvordan kunne nazismen få så stor oppslutning i Tyskland? Hvor kom alt hatet fra?  Dette er spørsmål Michael Haneke vil belyse med sin strålende film Det Hvite Bånd. Vi får innblikk i en liten bygd i Tyskland rett før første verdenskrig, hvor det forekommer mystiske brutale og makabre hendelser. Filmen åpner med en særdeles vond scene hvor en rytter kommer ridende imot kamera, og når han nærmer seg velter hesten fremover og rytteren blir kastet av. Når hesten treffer bakken hører man et intenst og fælt drønn som gir deg en støkk i magen. Det blir fort klart at noen har spent en ståltråd med vilje for å velte hesten. Og flere groteske hendelser utfolder seg etter hvert. Haneke observerer hvordan voksne mishandler og straffer barna sine, men også hvor ondskapsfulle og grusomme barna er. Det er disse barna som vokser opp og blir hatefulle nazister. Noe av det beste med filmen er  det utsøkte svart-hvitt fotoet av Christian Berger som virkelig skaper et vakkert uttrykk som står i stor kontrast til alt det grusomme som forekommer i filmen.

2010: Uncle Boonmee who can Recall his Past Lives

Denne Thailandske filmen av Weerasethakul vant gullpalmen i fjorårets Cannes-festival og det er ikke vanskelig å forstå hvorfor. Onkel Boonmee er en nydelig film som tar for seg menneskets relasjoner til jorden, til dyrene og som setter fingeren på flere primære aspekt ved mennesket. Det hele er omsvøpt en rolig atmosfære; mye lange shots, skuespillerene er hele tiden rolige og avslappet. Vi følger Boonmee som er dødssyk og som blir hjemsøkt av sin døde kone og får besøk av sin sønn som har blitt om til et slags apelignende urmenneske. Dette er ikke portrettert som grusomt og skummelt, men som naturlig og nesten åndelig. Mot slutten bryter sakte men sikkert Weerasethakul den etablerte stilen; først med håndholdt kamera i en intens reise inn i en grotte, en reise tilbake i historien til mennesket, og til slutt bryter han ut av naturen og til moderne tider, noe som føles så feil og rart ut.

Reklamer

Read Full Post »

Det har vært noen rare og sørgmodige uker nå hvor jeg ikke har hatt så mye lyst til å se og skrive om film. Jeg har ikke mistet noen jeg kjenner, men har som alle vært preget av den kollektive sorgen. Men nå føler jeg endelig lysten til å blogge og skrive om film igjen. Jeg fortsetter med min serie av favorittfilmer fra hvert årstall siden jeg ble født, og denne gangen har vi kommet til 2000-tallet. Jeg laget denne listen lenge før terrorhandlingene, og derfor inkluderer denne listen Dogville. Jeg vil bare minne om at det er ikke filmene som skaper psykopater; Dogville er en imponerende film uavhengig av hva som har skjedd.  Filmen er en utforskning av hvordan samfunn kan skape hat og  mennesker som tørster etter hevn, og er derfor hva jeg betrakter som et viktig kunstnerisk verk. Jeg avstår fra å skrive noe mer om filmen, jeg trenger egentlig ett gjensyn før jeg kan gjøre det. Kom gjerne med egne lister over dine favoritter fra disse årene.

2001: Mullholland Drive

Mulholland Drive snudde opp ned på min filmverden når jeg så den for første gang i 2002. Aldri før hadde jeg sett en så elegant, skremmende og forlokkende film som engasjerte på så mange nivå. Den har en komplisert narrativ basert på drømmelogikk, elipsisme, intuisjon og symbolikk, den har noen ikoniske scener man aldri glemmer (Kvinnen som besvimer på scenen under den spanske versjonen av «Crying», drømmen og det påfølgende møte med «monsteret» i bakgården, auditionen til Diane) og ikke minst et skremmende vakkert univers hvor alt kan skje. Som i Bergmans Persona, er Lynchs kommentar på Hollywood en utforskelse av skuespilleren og dens fortapelse av en stabil identitet, samt en dramatisering av det dehumaniserte «showbusiness»-livet. Resultatet er et forrædersk skrekkunivers bebodd av «falske» og kyniske mennesker som opererer i en verden uten regler og hvor skittent spill er eneste muligheten til suksess.

2002: Road to Perdition

Regissør Sam Mendes hadde nettopp hatt en stor hit med American Beauty når han regisserte den fantastiske Road to Perdition, en filmatisering av en grafisk roman av Max Allan Collins. Resultatet er en vakker fremstilling av fortapelse og livets irreversible forløp. Etter at far og sønn blir vitne til et mord legger de ut på en reise, en flukt fra døden, fra en uomtvistelig skjebne. Det er det fantastiske fotoet i denne filmen som gjør den til et så stort filmatisk verk. For her er lyssetting, klipperytme og bildeutsnitt upåklagelig. Samtidig leverer Tom Hanks kanskje sin beste og mest avdempede filmrolle.

2003: Dogville

2004: Bare Skilpadder Kan Fly (Lakposhtha hâm parvaz mikonand)

Regissør Ghobadis fremste styrke er hans fenomenale evne til å få det aller beste utav sine barneskuespillere og i Skilpadder kan Fly når han sitt toppunkt hittil. Filmen er en melankolsk tilstandsrapport fra Irak sett fra barns øyne og viser de grusomhetene de har levd med i et land styrt av en brutal diktator.  Dette er kanskje mest synlig i karakteren Agrin, en ung jente som bærer på barnet sitt som hun har fått etter en voldtekt og sin bror som har store skader etter en landmine. Sårheten Ghobadi får frem i disse unge ansiktene er det som gjør Skilpadder kan Fly til en så utrolig rørende film.

2005: Cachè (Hidden)

Cachè handler om fortiden, og hvordan den stadig vender tilbake selv om man gjør alt for at den skal forbli skjult. En vellykket middelklassefamilie blir plaget av en person som legger igjen videoteiper som inneholder opptak av huset deres. Teipene viser at de er under overvåkning av en eller annen ukjent person. Etterhvert dukker det opp groteske tegninger som vekker gamle minner hos familiefaren og som leder han på en reise, en reise tilbake til barndommen som avdekker begravde traumer og godt bevarte hemmeligheter.

Read Full Post »