Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Amerikansk’ Category

Viggo Mortensen i rollen som Freud

Den kanadiske filmregissøren David Cronenberg, kjent fra sci-fi/skrekkfilmer som Videodrome, The Fly,Naked Lunch og  A History of Violence,  er aktuell med en film som omhandler forholdet mellom Sigmund Freud og Carl Jung. Filmen skal hete A Dangerous Method, og har Viggo Mortensen, Michael Fassbender, Keira Knightley og Vincent Cassel på rollelisten.  Det blir spennende å se hva Cronenberg får ut av denne historien. Lite informasjon er tilgjengelig, men filmen skal visstnok ha premiere en gang i løpet av året. I mens kan vi bare betrakte de få bildene som er utgitt, samt man kan sjekke ut diskuterfilm hvor Cronenberg er månedstema.

Advertisements

Read Full Post »

Posted Image

Old Joy av Kelly Reichardt.
Likte veldig godt Wendy & Lucy (også av Reichardt) og hadde forhåpninger til Old Joy med soundtrack av selveste Yo La Tengo. Filmen er en lavbudsjetts saktegående indiefilm med mye god stemning og atmosfære, og med en subtil historie om et gammelt vennskap. Den inneholder en intrikat beretning om to kompiser som reiser ut i ødemarka for å unnslippe samfunnets kvelende grep. Ut av dette blir vi servert politikk (filmen åpner og slutter med radiodebatter om landets tilstand, en dypt pessimistisk tone som preger hele filmen, samt klasseforskjellene mellom de to vennene), vennskap med homoerotiske undertoner og fremfor alt hvordan veiene vi velger i livet fremmedgjør tidligere bekjentskap i og med at vi forandrer livsfilosofi og verdier. Den ene kompisen er i et fast forhold og kommende far, er vellykket i lokalmiljøet og har hatt få problemer med å tilpasse seg samfunnets krav. Den andre, spilt av Bonnie Prince Billy (aka Will Oldham), er en samfunnstaper som ikke klarer å innbefinne seg i de sosiale strukturene, middelklasselivet samt kapitalismens beinharde krav til arbeid og flittighet. Under filmens forløp hintes det til at kompisene har hatt et nært forhold tidligere,noe som har blitt forsømt i det voksne liv. Den vellykkede middelklasse-mannen distanserer seg fra følelsene sine og ser forskrekket på Oldhams karakter når han får et følelsesmessig sammenbrudd. Oldhams karakter må «ta seg i sammen» og fortsette å opprettholde distansen resten av turen, som til slutt får en forløsning ved en av Oregons varme kilder i et slags klimaks som jeg velger å tolke erotisk. De returnerer til slutt til sine middelklasseliv og er stilltiende enig i at de må skille vei og ikke tale om det som skjedde for å opprettholde sine respektive fasader.

Beklager for litt spoilers, men jeg tror ikke dette vil ødelegge opplevelsen av filmen og er således min tolkning av den. Anbefales ihvertfall varmt!

Presumed Innocent av Alan J. Pakula

Historien er som så: En ung lovende kvinnelig advokat blir funnet drept og Harrison Ford får i oppgave å etterforske dette. Etterhvert viser det seg at han var involvert i et forhold til kvinnen og det blir funnet bevisgjenstander for at han var hos kvinnen kvelden da drapet tok sted. Han må prøve å bevise sin uskyld og med det oppdager korrupsjon og ulovligheter innenfor både rettsvesenet og politiet. Filmen er en mørk, noir-aktig drama/mysterie/rettssalfilm regissert av Alan J. Pakula som er kjent for å regissere politiske thrillere ala «All the Presidents men». Jeg liker Harrison Ford når han er den stoiske, tilsynelatende stabile mannen med noe å skjule. Pakula har et godt grep om historien og lar den utspille seg rolig i en verden hvor alle virker korrupt og hvor systemet arbeider for å skjule dette. Pakula bruker et par poetiske tilbakeblikk jeg liker godt, hvor Fords karakter ser for seg den døde kvinnen i et to-sekunders stilltiende øyeblikk i senga hvor hun ser sensuelt på ham. Dette tilbakeblikket dukker opp flere ganger og skaper en veldig god atmosfære. Pakula bryter det mystiske opprettholdt i dette stilltiende, Resnais-aktige tilbakeblikket med lengre ordinære tilbakeblikksekvenser, noe jeg føler saboterer litt selv om det kanskje driver det narrative fremover. Rettssaksscenene er heldigvis ikke alt for dominerende og har ihvertfall en nerve i seg (rettssak-filmer er ofte litt kjedelige, synes jeg). Uheldigvis kommer det en lei twist på slutten som ødelegger alt det tvetydige som har hendt forut og omskaper filmen til en «who-dunnit». Leit. Filmen er ihvertfall delvis god, men dessverre ødelegges dette av noen dårlige valg underveis.

Read Full Post »

Powell & Pressburger lagde i 1948 en ballettfilm ved navn «The Red Shoes«. Filmen er et visuelt mesterverk badet i sterke technicolor-farger og omhandler en ung pike som lar kunsten ta en så stor del av livet at liv og kunst blandes sammen. I valget mellom livet og kunsten, velger hun kunsten noe som man også ser hos Natalie Portmans karakter i Darren Aronofskys nye horrorfilm Black Swan. Filmen virker for meg som en klar re-kontekstualisering av den klassiske «The Red Shoes». Men i stedet for et fargerikt univers, er det hele preget av en mørk, gråtonet estetikk. Og der Michael Powell hadde nydelige kamerabevegelser ved hjelp av stødige sveipende kraner, bruker Aronofsky håndholdt kamera for å fange skrekken og intensiteten i filmen sin.

Handlingen i Black Swan er preget av psykologi og inneholder flere elementer av camp. Nina Sayers (Portman) lever et veldig beskyttet liv. Hun bor fortsatt hjemme hos moren, en tidligere ballettdanser som tydelig har overført sine ambisjoner til Nina. Nina har fortsatt pikerommet intakt, fylt med rosa vegger, bamser og leker. Og ikke minst er Nina fryktelig kuet. Når hun får sitt livs gjennombrudd i en oppsetning av «Svanesjøen», får hun en krevende farsfigur i regissøren. Rollen krever at Nina både er den hvite, yndige svanen (som kler hennes personlighetstrekk) og den forførende svarte svanen. Nina blir dratt mellom morsfiguren, som vil beskytte, og farsfiguren som vil dominere og forvandle henne. Opp i alt dette, møter hun sitt alter ego eller kanskje retter sagt, en refleksjon av hennes mørkere impulser i Lily (Mila Kunis). Som du sikkert har merket, har dette blitt om til en Freudiansk analyse, men Black Swan nærmest trygler om en slik tolkning.

Filmen beveger seg hele tiden mellom en slags objektiv virkelighet og Ninas psykologiske virkelighet. Vi som seer vet aldri hva som er Ninas psykoser eller «virkelighet».  Gjennom en forsiktig oppbygging, eksploderer filmen i en heseblesende horror-crescendo som ender i en perfekt fremførelse av «Svanesjøen»; så perfekt at Nina har mistet evnen til å skille mellom fantasi og virkelighet og har gjennomgått en metamorfose til en svane. Hun har blitt ett med kunsten.Aronofsky har tydelig sympati med Nina og bruker mye tid på å skildre hvor dedikert hun er til ballett. Kroppen hennes blir tæret på av den konstante treningen og reflekterer hvordan også sinnet hennes blir skadelidende i hennes maniske søken for perfeksjon. Alle rundt Nina vil utnytte henne og kontrollere henne, og Aronofsky viser hvordan dette leder til en ultimat kollaps av psyke.

Powell & Pressburger var trofast til H.C. Andersens eventyr når de endte «The Red Shoes» i en tragisk, men likevel vakker slutt. Aronofsky ender Black Swan i skrekk og forferdelse, hvor publikum har blitt til et truende hav av overdøvende applaus.

Read Full Post »

Har du 18 minutter til overs råder jeg deg til å se denne slapstickfilmen. Den heter «One Week» og medvirker Buster Keaton, kanskje den største slapstickartisten noensinne. Jeg ler mye mer av Keaton enn av den mer kjente slapstickartisten Charlie Chaplin, og dette er kanskje en av de morsomste slapstick-filmene jeg vet om. Buster og kjæresten skal bygge hus og det går ikke akkurat på skinner. Huset leveres i deler, som et slags IKEA-sett, og selvfølgelig har noen stokket om på delene… Dette er heseblesende stunts, kreative påfunn og latter hele veien.  Og ikke la deg lure; selv om dette er stumfilm og er laget i 1920, så er den ikke «utdatert» og kjedelig for det. Se den, jeg lover den er bra!

Read Full Post »

Somewhere, Sofia Coppolas nyeste film, er en videreføring av de temaene hun har filmatisert tidligere: eksistensielle problem, tomhet, følelsen av å være en fremmed, lett nihilisme og monotoni. Somewhere er en veldig god film som utvilsomt vil splitte publikum. De som har et behov for en engasjerende historie med spenning, forløsning og utvikling vil bli skuffet, for denne filmen dyrker tristesse og monotoni i større grad enn i Coppolas tidligere filmer (Lost in Translation hadde en salgbar kjærlighetshistorie og mye fengende popmusikk, for eksempel). Somewhere er en mer minimalistisk film både når det gjelder foto, historie og musikk.

Filmen starter med Stephen Dorff (som spiller Johnny Marco, en kjent skuespiller som lever et ensomt liv boende på et hotell og som får besøk av sin datter som han ikke har et nært forhold til) som kjører i sirkler med sportsbilen sin. Om og om igjen. Sirkelen er representativt for det tilsynelatende repetetive livet han lever; en frustrerende tilværelse som mangler mening og forandring. Sirkelen blir en ensom bane hvor man tilsynelatende ender opp akkurat hvor man startet og som man ikke klarer å bryte ut av. Marco tilbringer sine dager boende på et hotell med tilsynelatende nye erotiske eskapader hver eneste dag. For hver tomme flørt virker det som om han blir mer og mer svekket; tilværelsen blir enda mer meningsløs.

Somewhere handler ikke bare om Johnny Marco. Den handler kanskje mest om forholdet mellom Marco og hans datter. Vi må tolke mye «mellom linjene» for å få fullt utbytte av denne historien. Mange jeg har snakket med betegner en sekvens hvor marcos datter isdanser i 3-4 minutt til Gwen Stefanis «Cool» som poengløs, men det er den langt i fra. Marco sitter ved sidelinjen halvt begravd i mobiltelefonen sin mens datteren prøver det hun kan for å imponere ham. Halvveis i dansen ser Marco opp og vi får da se at han blir genuint interessert og imponert over datterens talent. Gjennom filmen prøver hun alt hun kan for å imponere faren sin, for å få kontakt. Hun oppfører seg nesten som en husmor og gjør seg stor flid i å lage middag til sin far. Mot slutten ser man at deres forhold har utviklet seg, men de har stadig problemer med å kommunisere verbalt. Coppola fokuserer i stedet på hvordan de trives i hverandres nærvær og at de trives best med stum kommunikasjon. Datteren viser seg også å være det elementet som gir mening til Marcos liv.

Seksualiteten i Somwhere er skildret på en nesten nihilistisk måte og man blir nesten litt lei til slutt av alle kvinnene som blotter seg eller legger an på Marco. Coppola repeterer nesten til det kjedsommelige disse seksuelle fremstøtene og det blir nesten litt forstyrrende til slutt. Marco kan ikke engang gå ut på verandaen sin uten at en kvinne blotter brystene sine til ham. Han sovner midt under seksualakten eller under strippeforestillingen. Disse kvinnene tilbyr Marco bare tom sex og ingenting annet. Mot slutten av filmen ringer Marco en tidligere flørt og bryter sammen i gråt i telefonen. Han spør om hun kan komme bort fordi han er helt nedbrutt hvorpå kvinnen svarer kontant nei. De vil bare ha sex fra Marco, ingen medmenneskelig omgang. Her ligger kanskje Coppolas hardeste kritikk av mennesket, noe hun knytter opp mot berømmelse og show business.

Somewhere er ikke bare angst, tomhet og tristesse. Den er også veldig morsom til tider. Marco skal sminkes om til en gammel mann og for å få til dette må de støpe en maske fra ansiktet hans. Vi følger prossessen hvor Marcos hode blir dekt av gipsmasse i en lang og morsom sekvens som ender med at han, fullstendig dekt utenom pustehull i nesen, sovner. Synet av Marco sovende med en grotesk ansiktsmaske er veldig morsom i all sin absurditet.

Filmens svakhet er definitivt den delen hvor Marco og datteren reiser til Italia for en pressekonferanse til hans nyeste film. Her repeterer og nesten kopierer Coppola seg selv fra filmen Lost in Translation: Marco er fremmedgjort fordi alle snakker italiensk, den italienske humoren og kulturen virker surrealistisk og uforståelig, og TV-programmene er rare og nesten utenomjordiske. Det virker som om Coppola bruker dette grepet for å vise samholdet mellom Marco og datteren, på samme måte som hun gjorde i Lost in Translation med Scarlett Johansson og Bill Murrays karakterer. Den fremmede kulturen forsterker samholdet dem i mellom; de blir ført sammen på grunn av deres felles kultur. Sekvensen bryter også med stemningen etablert i det amerikanske hotellet og stikker seg ut som en feilslått avveksling. Bortsett fra dette, er Somewhere en veldig god film i all sin subtilitet og minimalisme.

Read Full Post »

Av og til sier bilder mer enn ord. Med filmanbefalinger i bilder hopper jeg over beskrivende tekster og lar bildene (forhåpentligvis) pirre nysgjerrigheten din. Denne gangen er det Alfred Hitchcocks «comebackfilm» Frenzy (1972) etter de mildt skuffende Torn Curtain (1966) og Topaz (1969). Filmen er, som du sikkert oppfattet, opphavet til navnet på bloggen. Jeg har alltid vært en stor Hitchcock-fan (faktisk så var Hitchcock grunnen til at jeg ble filminteressert) og da er det på tide med en anbefaling fra en litt ukjent film fra «The Master of Suspense».

 

 

 

 

Read Full Post »

En homofil mann i LA i 1962 havner i en dyp krise og depresjon da hans partner gjennom 16 år dør i en bilulykke. A Single Man (2009) har et villedende enkelt premiss som kanskje ikke umiddelbart fenger ens interesse. Men ikke la deg lure, for dette er en genuint god film fra debutregissør og motedesigner Tom Ford. Helt fra første stund er man fengslet av Fords måte å fortelle historien på; Colin Firths rollefigur, George Falconer, er tilsynelatende fanget under vann. Han kjemper og vrir seg rundt i vannet. Ford klipper så til et rykende bilvrak med en død mann liggende i snøen. George nærmer seg vraket. Legger seg ned i snøen ved siden av sin døde partner og stirrer på han. Han våkner med ett rykk; pennen hans har lekket i sengen og laget noe som ligner en blodpøl.

Åpningen er enkel, men samtidig så godt utført at man er med en gang satt både inn i en tragedie og denne George Falconers angstfylte hverdag. Det som gjør filmen så god er Fords mestring av det visuelle: alt er gjennomført og stilisert til punkt og prikke. Tonen i bildekomposisjonen og fargebruken forstyrker hele tiden filmens melankolske tone, samt at musikken bidrar til et sterkt følelsesmessig engasjement. Noen kan nok oppfatte musikken som litt for konvensjonell med sine glidende strykere, men for min del var det perfekt kombinasjon med den perioden filmen er satt i, samt den presis tidskoloritten Ford legger for dagen.

Tilbake til handlingen. Falconer har bestemt seg for å ta livet sitt denne dagen. Vi blir inn i mellom servert tilbakeblikk til hans forhold med sin nå avdøde partner: hvordan de møttes, livet deres i lag og omstendighetene rundt dødsfallet. Falconer går gjennom dagen med visshet om at han skal ta sitt liv og denne vissheten fører til at han blir ekstra oppmerksom på alt rundt ham. Tingene i huset som minner ham på tidligere hendelser, detaljer hos andre mennesker, smilet deres. Ford aksentuerer alle de positive tingene rundt Falconer ved å gi de varmere farger i kontrast til de gråtone-fargene ellers i Falconers liv.

På forhånd var jeg litt skeptisk til at Ford skulle overstilisere historien og dermed skape en overfladisk følelse over filmen, men heldigvis holder Ford seg på den rette siden uten å bikke over i et glossy og glatt estetisk uttrykk. Den eneste gangen det bikker over, er i et tilbakeblikk i svart/hvitt, hvor Falconer og hans partner i enkelte shots ser ut som de deltar i en Calvin Klein-reklame eller noe. Men heldigvis er dette bare noen sekunder i en ellers ganske finstemt film som gjør det aller meste riktig. Og kanskje det beste med den er Colin Firths strålende portrettering av George Falconer. Hans kjølige ytre, professjonelle mannerisme og intellektualisme er et dekke for sin bakenforliggende angst og sorg.

Filmen er heldigvis ikke bare angstfylt og melankolsk. Julianne Moore spiller en alkoholisert og ensom middelaldrende kvinne som skjuler sine følelser bak morsomme kommentarer og vidd. Hun er kanskje Falconers nærmeste venn, men vi aner at hun har andre motiver enn vennskap. Hun og Falconer hadde et kort forhold før han kom ut av skapet, og det virker som hun fortsatt er forelsket i ham og vil ha ham til å glemme sin avdøde partner. Med disse motivene i tankene er hun ikke tilstede for ham som en venn, men en som på egoistisk vis bare vil fylle sine egne private tomrom.

Mange har avvist A Single Man på grunn av sin perfeksjonistiske estetikk. Roger Ebert skriver:

(…)it didn’t work for me. I sensed there were shrieks of terror and anger inside, bottled up for years. The last eight months must have been hell. Firth wisely doesn’t try to signal this, because any attempt to do so would break the facade and reduce his rather awesome performance to acting-out. I think it was Ford’s responsibility to suggest it, perhaps through violations of the facade: a stain left overlooked on a tie, a careless remark, a car badly parked. A disintegration.

For meg virker det konservativt og begrensende å alltid ville ha stygg, hard estetikk når det er snakk om melankolske temaer på film. A Serious Mans glatte estetikk er viktig på flere plan: Det viser at regissør Ford identifiserer seg med hovedpersonens hang til det perfeksjonistiske. Derfor fullender det former og det kunstneriske uttrykket. Et perfeksjonistisk uttrykk uttrykker, ihvertfall for meg personlig, det tomme og meningsløse med hverdagen. Det blir noe monotont, automatisk og nesten angstfremkallende med den perfekte estetikken, som nettopp uttrykker verden slik Falconer ser den. Til sist synes jeg også dissonansen mellom det perfekte uttrykket, det perfekte oppsynet av denne hovedpersonen og det kaos han føler på insiden skaper noe interessant. Filmen er som Falconer selv; perfekt antrukket, utstudert, korrekt og full av harmoniske linjer og symmetri, men under overflaten renner det elver av følelser, sinne og sorg.

Read Full Post »

Older Posts »