Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Andrej Tarkovskij’ Category

Av og til sier bilder mer enn ord. Med filmanbefalinger i bilder hopper jeg over beskrivende tekster og lar bildene (forhåpentligvis) pirre nysgjerrigheten din. Denne gangen er det en av Andrej Tarkovskijs siste film, den svenskproduserte «Offret», som står for tur. Tarkovskij døde i en alt for ung alder av kreft, men før han forlot denne verden lagde han et komplekst og fengslende filmverk i Sverige med skuespiller Erland Josephson i hovedrollen. Nå høres det kanskje ut som dette var det eneste komplekse og fengslende filmverket han lagde, men det kan jeg forsikre om ikke stemmer. Stalker, Nostalghia, Speilet, Andrei Rublev, Solaris og Ivans Barndom er alle fantastiske filmer som alle burde se.

 

Read Full Post »

Stalker av Andrej Tarkovskij
Stalker er en film som utøver magi. En ting er å få seeren til å tro på det han ser på film, ved å vise det som veldig realistisk. En annen ting er å få seeren til å tro på en film ved å ikke vise noe. Tarkovsky skaper dermed en fantasi som tar meg tilbake til barndommen, da jeg lett kunne tro på noe uten å se det. At jeg lagde meg egne regler ved lek. ”Her er et stort juv” og dermed så jeg juvet, og turte ikke å nærme meg det. Dette er selvfølgelig bare en liten del av det Tarkovsky gjør med denne filmen. Det er også det fantastiske fotoet, regi, kameraføring og settingen i en dyster nedbombet by. Filmen gir meg sterke assosiasjoner også til Tsjernobyl, der de blir forbudt å nærme seg denne gudsforlatte plassen hvor nesten ingen returnerer, hvor naturen er ulumsk og truende.

Smultronstället av Ingmar Bergman

Nostalgi. Barndommen. Mennesket lengter naturlig etter barndommen. Denne trygge tiden da alt var ukomplisert og man var lykkelig uvitende om verden og menneskene (og dets dystre natur). Relasjonene var mer ekte fordi barn er følelsesskapninger uten hemninger. Man har ingen distraksjoner, forfengelighet, stolthet eller press til å være morsom. Barndommen minner oss også om at ting tar slutt, og man kan aldri gjenoppleve det. Det er fortapt for alltid, man har bare bruddstykker. I Smultronstället greier Bergman å gjenskape denne sorgen, lengselen og viser hvordan dødsangst fører til en eksistensiell krise. Bergman viser oss dette i filmens mest poetiske scene med klokker som har stanset og Sjøstrøm som stirrer på sitt eget lik (en parallell til ”Körkarlen”, Bergmans favorittfilm helt siden barndommen). Via dvelende tilbakeblikk til hovedkarakterens barndom og symbolikk klarer Bergman å formidle denne sorgen, dette tapet av barndommen.

Read Full Post »