Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Apichatpong Weerasethakul’ Category

Jeg skrev denne teksten for filmforumet diskuterfilm.com (LINK), hvor vi for tiden har den thailandske regissøren Apichatpong Weerasethakul som månedstema. Hans kanskje mest kjente film er den kinoaktuelle «Onkel Boonmee som kan erindre sine tidligere liv» som vant hovedprisen i Cannes i fjor. Filmen jeg skriver om er Weerasethakuls debutfilm «Mysterious Object at Noon».

Ta den ring og la den vandre
Fra den ene til den andre
Ringen er skjult, den sees ei
Nettopp nå er ringen hos deg

Posted Image

”Det var en gang”. Disse ordene innleder Apitachong Weerasethakuls debutfilm ”Mysterious object at noon” fra 2000. Filmen åpnes av en lang bilreise hvor kameraet er plassert på innsiden av bilen. Bildet er kornete og i svart/hvitt. Vi kjører gjennom en by i Thailand med radioen på. Radiostemmen forteller et romantisk eventyr, noe som står i skarp kontrast til det harde og uromantiske bybildet vi blir presentert. Fortellerstemmen forsvinner etter hvert og blir avløst av musikk. Det er ikke tradisjonelle, romantiske eventyr Weerasethakul er interessert i å fortelle. Bilen kjører ut på landsbyen. Musikken forsvinner. Vi får stillhet. Fuglelyder. Mennesker som prater med hverandre. Fottrinn i gress. Alt dette hender på lydsporet mens bilen fortsetter å kjøre lengre og lengre ut på landsbygda. Nærmere både naturen og den thailandske folkesjelen.

Posted Image

En kvinne blir intervjuet i cinema varietè-aktig dokumentarstil. Hun forteller at hun og familien flyttet ut på landsbygda, men angret i ettertid. Faren hennes solgte henne for å få råd til bussbillett hjem. Hun bryter ut i gråt før hun blir avbrutt av folkene bak kamera som spør henne: ”Har du andre historier å fortelle oss? Det kan være sannhet eller fiksjon? Hva som helst. Det kan være fra en bok eller noe”. Dette setter i gang en oppdiktet narrativ fortalt av forskjellige thailandske mennesker ved hjelp av den surrealistiske teknikken ”Exquisite corpse” hvor man bytter på å fortelle videre en felles historie. Weerasethakul virker oppsatt på å avsløre den forføreraktige, løgnaktige dimensjonen til dokumentarsjangeren. Hva er fakta og hva er oppdiktet? Og spiller det noen rolle? Her lanseres temaet jeg mener er sentralt i filmen; hvordan kan thailand, dets folk og kultur best representeres på film? Kan den bli gjenfortalt ”objektivt” når så mye av kulturen deres er basert på muntlige folkehistorier? Weerasethakul virker til å mene at den beste måten å fange kulturen på er ikke via personlige, ”autentiske” og subjektive historier, men via oppdiktede historier improvisert frem i øyeblikket. Filmen kan derfor sees som en parodi på dokumentar-sjangeren. Ikke en parodi som en latterliggjøring, men som ønsker å skape en kritisk distanse til den objektivitet som blir antydet siden dokumentarer som oftest baserer seg på menneskers gjenfortellinger av virkelige hendelser. Selv om filmen ser ”autentisk” ut ved å ha kornete, lavproduksjonspreg gjort i dokumentarstil med intervjuer av tilsynelatende tilfeldige mennesker, er det da en slags objektiv gjenfortelling? Så klart ikke.
Weerasethakul dokumenterer en fiksjonell narrativ og skaper således en hybrid mellom dokumentarsjangeren og fiksjonsfilmen. Kameraet skifter mellom å være et stillestående og”objektivt” kamera som filmer intervjuobjekt, til å være ”fiksjonelt” når den beveges frem og tilbake under rekonstrueringen av fiksjonshistorien. Weerasethakul gjør det klart: en kultur basert på muntlig folklore og ”overtro” burde ikke og kan ikke representeres via en tradisjonell og såkalt ”objektiv” dokumentarstil.
Historien som blir improvisert frem handler om en gutt i en rullestol som har en lærerinne som heter Dogfahr. Hun viser gutten bilder om verdenen utenfor, siden han har vanskeligheter med å forlate huset sitt. Denne lærerinnen føder en slags kulelignende gjenstand som tar skikkelsen til en gutt. Historien blir etter hvert veldig surrealistisk og elliptisk. Mennesker endrer form, lærerinnen dør, en stjernegutt dukker opp, en kamp oppstår. Fortellingen ender i et kaos i det 4-5 skoleelever prøver å dikte en slutt, mens to av de står å knuffer til hverandre. Men historien er ikke det som opptar Weerasethakul, men menneskene og kulturen som ligger bak.

Posted Image

”Det kollektive” virker til å være et nøkkelord i denne filmen. Hver og en forteller sin del av historien, og vi er alle sammenkoblet av en felles kulturell narrativ. Weerasethakuls fortellere er alt fra skolebarn, døvstumme jenter til gamle ja, til og med filmediumet selv via tekstplakater lik stumfilmen.
Latent i den improviserte historien ligger kultur, historie, fakta og eventyr. Den thailandske folkesjelen vises gjennom den fiksjonelle narrativen; den transcenderer og skinner gjennom lik et tosidig ark holdt opp mot solen. Ånder, kjemper, ”Witch Tiger”. Men Weerasethakul vil ikke bare stryke hunden med håret. Han spør også: Hvorfor er gutten i rullestol? Kanskje et trivielt spørsmål, men det viser at det er viktig å analysere hva som ligger bak. Man skal være kritiske til historiene og mytene også. Han vil at seeren aldri skal glemme at han kan bli misledet. Dette er ingen perfekt utopi. Weerasethakul og hans besetning avbryter et intervju og ber dem ta scenen om igjen. Weerasethakul trer inn i bildet. Endrer en lyskilde. Dette er ikke enkel eskapisme: det er konstruert. Men i neste øyeblikk forteller han historien via nyhetsbilder fra TV. Fakta og fiksjon glir inni hverandre, bekrefter og avkrefter hverandre hele tiden. Dette er både sant og usant, men spørsmålet virker etter hvert irrelevant for Weerasethakul. Det dualistiske blir avkreftet og han endrer hele diskursen til å omhandle kunsten selv og ikke om det er fakta eller fiksjon.

Posted Image

 

Visstnok er filmens tittel om man oversetter direkte fra thailandsk: ”Heavenly Flower in Devils’ Hands”. Er Heavenly Flowers historien og fortellerne djevlene? Dette gir med en gang et litt dystert og pessimistisk syn på disse fortellerstemmene. Er de djevler fordi de lurer deg med på en narrativ reise som er endeløs og uten forløsning og kanskje uten svar?
Filmen inneholder andre temaer. Blant annet reise. Vi reiser via bil, tog, ja til og med på en elefant. Men hvor er vi på vei? Weerasethakul berører også temaet vold mot kvinner og der er også et hint av kritikk mot både kapitalisme og amerikansk påvirkning. Disse forblir bare uforløste avstikkere på veien.

”Mysterious objects at Noon” er en fascinerende film og et interessant blikk på thailandsk kultur, men jeg føler at Weerasethakul likevel har et litt for tynt utgangspunkt og at det til tider kan føles litt monotont. Det ser ut som han har perfeksjonert uttrykket sitt med den strålende ”Onkel Boonmee” som jeg føler er mer rettet mot menneskene selv og deres konkrete følelser. Menneskene i ”Object” forblir ugjennomtrengelige og diffuse, og den improviserte historien kan få frem kulturelle aspekter men den forblir likevel fjern og upersonlig. Jeg merker jeg har lyst å dvele lengre med disse menneskene, men Weerasethakul haster videre til neste forteller. Filmspråket er også mer helhetlig og utfyllende i ”Boonmee”. Til tross for dette fremstår ”Mysterious Object at noon” som en solid debutfilm av en filmskaper som trenger litt tid på å utvikle sin egen stemme og bryte ut fra noen postmoderne tøyler. Meta-grepene virker litt slitte og for enkle og der er for lite gode og poengterte øyeblikk. Men for all del, filmen er veldig fascinerende og er et tydelig tegn på en vågal og original filmskaper.
Når filmens rulletekst er over, ender ikke filmen men fortsetter med barn som spiller fotball. De spiller ballen til hverandre. Trikser. Scorer mål. Hele filmen og dens narrativ blir ”avslørt” i denne leken. For Weerasethakul viser her en metafor for hvordan filmen har blitt til: Ved et tilfeldig spill som aldri kan kopieres eller gjøres nøyaktig på samme måten. Det spennende er å observere hva som ligger bak valgene til disse ungene og selv om de kanskje er spontane og improviserte, inneholder de en essens og en kjerne likevel. Filmen slutter med noen barn som binder en boks fast til en hund hvorpå den løper rundt frustrert og prøver å få tak i den i en endeløs sisyfos-aktig lek. Eventyret har ingen resolusjon eller katarsis, bare en kontinuasjon.

Jeg gikk meg ut i den grønne eng
Der gjettet jeg på hvem ringen skulle få
Ser du jeg har fått den
Ser du jeg har fått den
Tra – la – la – la- la- la- la- la – la- la- la

Posted Image
Reklamer

Read Full Post »

Ble litt paff da jeg las i det nyeste filmmagasinet (et gratisblad som man ofte finner ved din lokale kino). I et intervju med programlederen av filmbonanza, Vegard Larsen,  spurte de hvilken film han ville tatt med en date på hvorpå han svarer:

«Jeg tror ikke lenger cinemateket er inngangsbillett til ei dames hjerte, men jeg går nok for noe halvsmart, som vi kan prate om etterpå (…) «Eternal Sunshine on a spotless Mind» er en god datefilm. Men også veldig åpenbar. Hva med Uncle Boonmee who can recall his past lives? Det er lite som er så samlende som kollektivt hat mot en fæl film over tre glass rødvin»

For de som husker min liste over fjorårets beste filmer, var Cannes gullpalme-vinner «Onkel Boonmee» øverst på listen. På sin twittersider skriver også Vegard Larsen om Onkel Boonmee: «Langtekkelig og lite givende filmopplevelse.» og «Syns den hadde et b-film preg. Og at den hypes pga et ønske om å intellektualisere den. Noe den ikke fortjener.»

Hva han mener med b-film preg må gudene vite. Filmen er nydelig filmet med en fargepalett og kvalitet man aldri ser i b-film. Og om den skulle nå være b-film preget, hvorfor skulle det være noe negativt? Klassikere som «Detour» og «I walked with a zombie» er jo b-filmer, uten at det gjør dem til noe mindreverdig av den grunn. At den hypes på grunn av et ønske om å «intellektualisere den» er et veldig rart argument, om man kan kalle det et argument overhodet. Det Larsen gjør, er å kollektivt betvile motivasjonen til alle som likte filmen, noe jeg oppfatter som ganske arrogant. Jeg er overbevist over at Onkel Boonmee kommer til å stå som en av de viktigste filmene dette ti-året; en film som rommer veldig mye i form av filosofiske betraktninger, stilgrep, symbolikk og visuell brillianse.

Filmmagasinet har også en anmeldelse hvor filmen får 3 av 6:

«Regissør Weerasethakul har blitt kalt østens David Lynch. Men der Lynch får hårene til å reise seg i søken etter å skildre den menneskelige psyken på godt og vondt, blir Onkel Boonmee stort sett et svært vennligsinnet møte mellom levende og døde. Det er her problemet ligger. Den avslappende atmosfæren tillater ingen dramatiske øyeblikk».

Hvorfor anmelder forventer en østens David Lynch er litt forbi min fatteevne. Det eneste jeg kan se de har til felles er at ingen av de har en tradisjonell narrativ som foregår kronologisk, men er i stedet opptatt av små episoder som gir mening satt i en større kontekst. Det drømmelignende aspektet er også der. Men Lynch er jo opptatt av det uhyggelige og bruker det for å bygge opp en dramatisk kurve som får det vestlige publikummet til å tolerere filmens vanskelige logikk. Lynch vil forstyrre seeren; skremme ham og holde han på tå hev. Onkel Boonmee, på en annen side, er dypt rotfestet i en buddhistisk tradisjon. En tro på gjenfødelse og harmoni. I en slik setting ville det være bissart å ha en dramatisk historie. Døden er ikke et skrekkscenario for en buddhist. At regissøren har blitt kalt en østlig David Lynch (av hvem, egentlig?) kan ikke føre til at anmelder skal forvente en horror-historie gjort på vestlig vis. At vi er så indoktrinerte til å forvente en dramatisk spenningsoppbygging kan vel ikke gå utover filmen som et viktig filmatisk verk, vel? Hvordan skal vi da bedømme Antonionis filmer? Godard? Tarkovskij? For det er i dette selskap Onkel Boonmee hører til. Blant de selvrefleksive filmskaperne som sikter på å lage filmer som betyr noe mer utover deres narrative innhold.

Det høres kanskje ut som jeg gjør akkurat det Larsen beskylder folk for å gjøre: Intellektualisere filmen. Men det jeg personlig likte best ved filmen, var rent innstinktive estetiske kvaliteter. Rytmen. Lydbildet. Sammenblandingen av nåtid og fortid. Mytologi og virkelighet. Og søken etter menneskets natur og opprinnelse. Onkel Boonmee er først og fremst en opplevelse der og da, for så å kunne reflektere videre i ettertid. Dette er ikke en film som først og fremst må sees med en notatblokk, men i en mørk kinosal som lar deg tre inn i en annen virkelighet for et par timer.

Heldigvis har Boonmee fått den mottakelsen jeg synes den fortjener via aftenposten (hvor den fikk full pott) og Bergens tidende. Se den på kino før det blir for sent! Jeg lover deg den er bra!

Read Full Post »

Posted Image

Onkel Boonmee som kan erindre sine tidligere liv av Apichatpong Weerasethakul

Denne Thailandske filmen av Weerasethakul vant gullpalmen i årets Cannes-festival og det er ikke vanskelig å forstå hvorfor. Onkel Boonmee er en nydelig film som tar for seg menneskets relasjoner til jorden, til dyrene og som setter fingeren på flere primære aspekt ved mennesket. Det hele er omsvøpt en rolig atmosfære; mye lange shots, skuespillerene er hele tiden rolige og avslappet. Vi følger Boonmee som er dødssyk og som blir hjemsøkt av sin døde kone og får besøk av sin sønn som har blitt om til et slags apelignende urmenneske. Dette er ikke portrettert som grusomt og skummelt, men som naturlig og nesten åndelig. Mot slutten bryter sakte men sikkert Weerasethakul den etablerte stilen; først med håndholdt kamera i en intens reise inn i en grotte, en reise tilbake i historien til mennesket, og til slutt bryter han ut av naturen og til moderne tider, noe som føles så feil og rart ut. Glimrende film!

Read Full Post »