Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Claire Denis’ Category

OBS: Spoilere forekommer i denne artikkelen.

Claire Denis ”Beau Travail” er en subtil og stilsikker beretning om Sersjant Galloup i den franske fremmedlegionen. Filmen er mer enn en enkel kritikk av krigens meningsløshet fordi Denis vil forstå komplekse forhold innad i militæret. Denne angrepsmåten gjør Beau Travail til en humanistisk skildring av antihumane forhold, for stillheten og tomheten i samspill med repetisjon og disiplin gjør hovedpersonen mer og mer frustrert og psykisk nedbrutt.

Den Franske fremmedlegionen er stasjonært i det afrikanske landet Djibouti og er ledet av Sersjant Galloup spilt av Denis Lavant. Claire Denis ikler Beau Travail med en vakker og stilsikker estetikk: De militære øvelsene er vakre. Soldatene løper, forser hinder, svømmer under vann, tar armhevinger. Alle disse øvelsene og ritualene blir observert av Denis, og er en viktig brikke i forståelsen av militæret. Et mannskor synger majestetiske og kraftfulle sanger som blir akkompagnert av bilder av muskuløse menn som trener. Dette fyller seeren med en slags ærefrykt og gir inntrykket av at de utfører noe meningsfylt. Treningen ser ikke ut som vanlig trening, men som en slags kroppslig meditasjon Denne disiplinen og kroppslige treningen gir assosiasjoner til buddhistmunkers lignende praksis; kroppslig kontroll, selvkontroll og trening er nesten noe spirituelt og meditativt. Troppen er ikke i noen kamper eller konflikter, så tilværelsens tomhet blir fylt med disse øvelsene.

Den øverste sjefen Forestier og sersjant Galloup virker til å ha et spesielt far-og-sønn-lignende forhold. En ny soldat, Gilles, kommer inn i hæren og sersjant Galloup er sjalu på denne soldaten. Gilles, gjør en heltedåd og redder en medsoldat, noe som gjør at Kommandør Forestier berømmer og gir oppmerksomhet til Gilles. Dette plager Galloup. Til slutt virker det som om Galloup legger en felle for å kvitte seg med Gilles. Han gir en svart soldat uvanlig hard straff og når Gilles griper inn for å stanse det, straffer Galloup ham hardt. Han kjører han ut i ørkenen og tilsynelatende ødelegger kompasset hans, etterlatt for å dø. Mange tolker det som homoseksuelle følelser som han vil fornekte og at det er det sentrale temaet, noe jeg ikke ser noe problem med, men som jeg tror blir forvekslet med Denis feminine blikk. Tross alt, Galloup er involvert i et forhold til en lokal kvinne. For meg virket det mer som en sønn som er misunnelig fordi broren hans får all oppmerksomhet og at det spiller inn på familiemetaforen. Galloup er en outsider som ikke passer inn i det vanlige samfunnet. ”Unfit for civil life” som Galloup sier selv. Han finner sin plass i militæret med en farsfigur som gir ham oppmerksomhet. Dette kommer i ubalanse da Gilles kommer inn i bildet.

Stil

Denis har også en til tider voldelig og krass klippestil som i samspill med lyd gir en stikkende og voldsom effekt: En overgang fra dagligdagse gjøremål utført i stillhet til en kraftig eksplosjon og hele bildet fylles med en rød farge. Et annet eksempel er de stille meditative øvelsene som blir brutalt brutt og så klipt til et bråkete diskotek. Diskotekene er fylt med mennesker med tomme, uestetiserte bevegelser utført uten pasjon eller innlevelse. Denne kontrasten mellom noe som virker urgammelt (meditasjon, kroppslig trening) med noe moderne (diskotek) blir brukt allerede i åpningen: Denis viser noe som ligner gamle hulemaleri og klipper rett til diskoteket. Kontrasten ligger ikke bare i det tematiske (gammelt vs. nytt), men både lyd og bilde går gjennom en stor transformasjon: Fra korsang til electronica-pop, og fra maleri av soldater i det fjerne til nærbilde av en kvinne. Diskoteksekvensene blir som en slags dissonans og et uro-moment gjennom filmen. Denis er opptatt av å skildre de store kontrastene i mennenes liv og i livet generelt: Sersjant Galloups sivile liv er preget av en ensomhet som ikke forekommer i hans militære liv, kontrastene mellom soldatenes velorkestrerte øvelser og diskoteket, og mellom soldatene og de innfødte som observerer disse tilsynelatende meningsløse øvelsene med nysgjerrighet og forvirring.

Kjønn og familieforhold
Denis er også opptatt av kjønn. Hun skildrer menn fra et feminint perspektiv. De svømmer nakne, de stryker og henger opp klær, skreller poteter og de trener i bar overkropp. Noen tolker det slik at filmen vil ta opp homoseksuelle temaer, noe som jeg tror er forvirret med dette feminine perspektivet. Denis gjør det også klart at på det psykologiske plan så er militæret som en slags familie. Den autoritære farsfiguren, pliktene, samholdet. En samtale mellom kommandør Forestier og en taxisjåfør:
Forestier: ”My bastards are good kids”
Taxisjåfør: ”They’re your only family. You’re a father looking out for his sons

Det kan tenkes at soldatene søker til dette miljøet pga manglende familieforhold selv. Gilles forteller kommandør Forestier at han ikke kjenner sine egne foreldre og var etterlatt på en togstasjon som spedbarn. De føler ingen tilhørighet til samfunnet og søker seg inn i en alternativ familie.

Billy Budd

Claire Denis er visstnok inspirert av Herman Mellvilles ”Billy Budd” som handler om en sjømann som blir forrådt av sin venn og anklaget for mytteri på en båt i den Britiske flåte. I Beau Travail gir Denis Gilles rollen som Billy Budd og sersjant Galloup rollen som John Claggart. Hun fokuserer i motsetning til Melville på Galloup og forteller det via hans øyne; forræderen som feller uskyldige Billy Budd. Det er en tragisk historie som ender i kollaps og selvmord. Det interessante er at både Billy Budd og Beau Travail tar for seg konsekvensene av humanisme innad i militæret: Merkelappen som blir plassert på den er ”svakhet” og konsekvensene er at offiserer mister sin autoritet overfor troppen. Denis ser ulempene ved denne antihumane praksisen og kobler den opp til et problematisk patriarkalsk samfunn.

Beau Travail er et fascinerende mesterverk hvor Denis lar det narrative ta veldig lite plass rent tidsmessig, men likevel så dominerer den bildene som blir vist. Alt blir fortalt veldig subtilt og åpent; man kan bare spekulere i om Galloup virkelig begår selvmord, om hans harde straff mot en svart soldat er rasisme, om forholdet hans til Gilles er preget av homofile følelser eller søskenrivalisering. Denis bildekomposisjoner, bruk av musikk, lange tagninger avbrutt av brå klipp og mise-en-scene er virkelig til å beundre. Galloups ”lidelsesballett” til slutt er virkelig gripende og sår, og som tematisk avrunder denne på en mesterlig måte.

Read Full Post »