Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘David Lynch’ Category

eraserhead

David Lynchs debutfilm, Eraserhead, ble en undergrunnsfavoritt når den kom i 1977 og førte omsider til at Mel Brooks hyrte Lynch til å regissere The Elephant Man (1980) som ble en stor mainstream suksess. Det ble starten på en brilliant karriere som fikk surrealisme inn i store hollywoodproduksjoner. Før Eraserhead hadde Lynch bare regissert kortfilmer, men de var virkelig gode. Spesielt The Grandmother fra 1970, som har en lignende stil som i Eraserhead.

Eraserhead er kanskje en av de mest originale skrekkfilmene produsert i USA. Ekteskap og barn har aldri blitt så groteskt og skrekkinngytende portrettert som i denne filmen. Den industrielle, surrealistiske verdenen Lynch viser oss er blek, mørk og uten håp. Lynch bruker personifiseringer som fungerer som en slags symbolikk. Gud, Satan eller en slags mørk kraft blir personifisert av en merkverdig figur som sitter og drar i spakene sine. I begynnelsen ser man en spermalignende gjenstand treffe noe som nærmest ser ut som en planet, og det hele er kontrollert av denne ”kraften” som sitter bak spakene. Barnet som blir produsert er et merkelig vesen som kan ligne på en utenomjordisk skapning, et symbol på hovedpersonens syn på sitt barn som ”en fremmed”. Hovedpersonen har et slags fantasi-land, et fristed fra verdens ondskap, som han innbiller seg kommer fra radiatoren. En merkverdig pike som synger 50-tallsinspirerte sanger, noe Lynch bruker flittig og ofte i sine filmer som en nostalgi-mekansime. Et sidesprang med den mystiske nabojenta får dette fantasi-landet til å implodere og fører til en mental halshuggelse.

Denne filmen er unik, med sitt dystre og tungende indistruelle støy-soundtrack som gjennomsyrer scenene med gru. Ingen vakker natur er med, bare industrielle og stygge omgivelser som minner om et post-apokalyptisk scenario eller en miljøaktivists verste mareritt. Det ekle ikkemenneskelige barnet gråter, hoster og surkler konstant og man er som seer dradd mellom å avsky og ha sympati med dette «barnet» (se bildet under).

eraserungen

Alt ved Lynchs univers gir en tvetydig følelse hos seeren: man avskyr den stygge settingen, de grusomme lydene fra barnet, måten menneskene oppfører seg på. Men man setter også pris på å få servert denne styggheten. Den vekker interesse, man får sympati med hovedpersonen som man kanskje også identifiserer seg litt med og når vendepunktet kommer er man solgt. For når mannen «drømmer» (eller hva er det nå egentlig som skjer?) om en verden inne i radiatoren sin, får man plutselig en styggvakker sang servert av en pike med deformert ansikt. Det vakre er forent med det «stygge», men for en gangsskyld er det det vakre som overskygger det stygge. Og kanskje kommer man til konklusjonen at det er noe vakkert i det grelle også?

Ta en titt på sangen i radiatoren:

Reklamer

Read Full Post »