Kvinnemordere, aboriginere og torturerte kunstnere

Ja, så har det blitt litt tid til filmer i det siste til tross for eksamenslesing og stress. Fikk noen filmer i posten etter å ha benyttet meg av Barnes & Nobles salg av Criterion-DVDer. Fikk blant andre Peter Weirs «The Last Wave», Marco Ferreris «Dillinger is dead» og Ingmar Bergmans «Ansiktet (aka The Magician)». Så noen av dem, ilag med noen andre filmer som har stått og støvet ned i skapet.

The Last Wave (1978) av Peter Weir

Filmen utarter seg som et mysterium; vi får et åpningsbilde av en aboriginer som driver på med et slags rituale som etterfølges av et merkelig uvær hvor det regner uten tegn til skyer. Etterhvert blir det om til enorme hagl. Vi vitner et mord på en aboriginer som leder oss til advokaten David Burton, som har tatt på seg saken og forsvarer fire aboriginere. Burton begynner å få noen uforklarlige drømmer hvor en av de tiltalte dukker opp mens han holder noen merkelige steiner. Burton prøver å finne ut meningen av de merkelige drømmene sine og blir således innblandet i en sjelegranskende sak som gir ham mer innsikt både i sin egen fortid og opphav, samt den apokalyptiske skjebnen som blir spådd av aboriginerne. Han blir dratt inn i en verden av gammel tro, symbolikk og verdenshistorie som får ham til å revurdere sin egen komfortable virkelighet. Dette er en intens og virkelig interessant beretning om opphav og fremtid; om drømmer og virkelighet. Og ikke minst den uhyggelige følelsen av å ha oppdaget noe utenfor en selv, en realitet man har prøvd å fortrenge, men som kommer tilbake for å hjemsøke en gjennom drømmer og til slutt gjennom virkelighet.

Dette er absolutt en film jeg anbefaler varmt. Se den!

Ansiktet aka The Magician (1958) av Ingmar Bergman

En skuespillertropp kommer til en liten by, hvor de blir stoppet av politiet. De blir tvunget av aristokrater til å opptre for å få reise videre, hvor de således blir hånet; en person trekker fra sceneteppet og avslører triksene de bruker for å få en person til å sveve i løse luften. De ler. Bergmans film er en metafor om påkjenningene å være en artist og er en stikkende kritikk av «menn av fornuft»; artistokrater og vitenskapsmenn som hater illusjoner. «Dere representerer det jeg hater mest av alt… det uforklarlige!»  Bergman ler hånlig i kulissene. Bergman baserte mye av filmen på sine egne opplevelser som teaterinnstruktør og motgangen han fikk av diverse anmeldere i Sverige på 1950-tallet. I denne filmen har han gjort det om til en mørk middelalderhistorie om illusjoner, kunstnerens bestrebelser, selvrealisering og kreativitet. Foruten noen fjasete kjærlighetshistorier, er dette en flott film. Ikke blant Bergmans beste, men verdt å sjekke ut.

What have you done to Solange? (1972) av Massimo Dallamano

En morder går rundt og dreper unge jenter ved å knivstikke dem i underlivet. Latterlig? Tja, det funker faktisk. Det er også essensen av handlingen i denne italienske giallofilmen fra 1972. Giallo er i bunn og grunn italienske krimfilmer hvor vi ofte ser drapene fra morderens synspunkt og hvor vi blir servert diverse erotikk, et mysterie og en pulp-aktig historie. Alt filmet på poetisk vis. What have you done to Solange? er en solid film innenfor denne sjangeren og overrasker ved å ha et intrikat og interessant plot som gir en overraskende vri. Filmen er stilsikker og klarer å skape en god atmosfære som bærer filmen godt.

L’eclisse (1963) av Michelangelo Antonioni

L’eclisse betyr eklipse og viser et dystert og dystopisk bilde av en menneskehet hvor vi har sluttet å kommunisere. Vi følger først og fremst et forhold mellom en aksjespekulant og en kvinne, hvor de i bunn og grunn sliter i å kommunisere på noe annet hold enn via tom og meningsløs sex. Vi blir servert lange sekvenser hvor aksjespekulantene kjøper og selger i et kaos av rop og skrål, kynisme, utnytting og grådighet. En minneverdig sekvens er når det blir krevd ett minutts stillhet for en kollega som gikk bort. I løpet av minuttet av stillhet, får vi høre hvisking dem imellom om hvor mye penger det koster dem å ikke handle i løpet av et minutt. Og når minuttet er godt, bryter salen ut i gestikulering og rop som om ingenting hadde hendt.

Antonioni er en virtuos regissør som bruker bildekomposisjoner og arkitektur for å formidle følelser. Noe som han gjør med stor bravura i L’Eclisse.

Filmen blir avsluttet i en minneverdig sekvens av en øde by i stillhet, med en stor uro og angst (og hint om en påfølgende atomkrig).En flott og ikke minst krevende film. Anbefaler også L’avventura av samme regissør (som er hakket bedre enn L’eclisse).

Read Full Post »

Filmanbefalinger i bilder #8: Le Samourai (1967) av Jean-Pierre Melville

Av og til sier bilder mer enn ord. Med filmanbefalinger i bilder hopper jeg over beskrivende tekster og lar bildene (forhåpentligvis) pirre nysgjerrigheten din. Denne gangen er det en fransk film fra den anerkjente regissøren Jean-Pierre Melville. Melville spesialiserte seg på kjølige og stilfulle filmer som ofte har sine røtter i krim og film noir.

Read Full Post »

Army in the Shadows (Jean Pierre Melville)

Under 2. verdenskrig i Frankrike, opererer en gruppe motstandsfolk med sabotasje mot tyskere. Melville tar oss med inn i gruppen og lar oss følge de gjennom arrestasjoner, flukter, intriger og tunge avgjørelser. Resultatet er en perfeksjonert medrivende fortelling som hele tiden holder oss interessert. Denne filmen appelerer til guttungen i meg. Den inneholder en slags barnslig fascinasjon for spenning, noe Melville egentlig har i de fleste av filmene sine. Melville var veldig glad i amerikansk kultur og film, noe som gjenspeiles i denne filmen. Han er ikke opptatt av symbolikk, men en velfungerende historie og veloppbygd spenning.

Noe av min Melville-interesse kommer kanskje av mitt lidenskapelige forhold til Alfred Hitchcocks filmer, men Melville tilfører det sin egen personlige vri. Det som blir interessant er den fransk-amerikanske hybriden som oppstår, i tillegg til at Melville alltid tar seg god tid til å fortelle en god historie. Siden Melville hadde sitt eget studio og var sin egen sjef, hadde han muligheten til å forme filmene sine slik han ønsket det. I denne filmen om den franske motstandsbevegelsen under 2. verdenskrig unngår han å glorifisere vold, og problematiserer dens rolle sett fra en humanistisk synsvinkel. Melvilles teft for å skape intense scener er tilstede her. Han er smart nok til å ikke bruke musikk under spenningssekvensene, og ellers være sparsom ved å bruke musikk i det hele tatt. Filmen innehar en kald blå-grå farge, en vemodig farge, og den låner elementer fra film noir (for eks. Voice-over og rolige, staute karer som gjør lite utav seg skuespillmessig) Jeg kunne egentlig valgt hvilke som helst av Melvilles filmer, da alle er virkelig gode, men grunnen til jeg valgte denne er fordi:

1. Den fungerer som en utmerket spenningsfilm, som noe av det beste fra Hollywood blandet med en fantastisk estetikk, regi og en europeisk ro i fortellerstilen
2. Den er kanskje Melville mest humanistiske, som ikke bare er opptatt av tøffhet, men av å stille moralske spørsmål rundt mennesker, moral, vennskap og lojalitet.

Jeg vil også anbefale Le Samouraii som er egentlig like god som denne her, Bob le Flambeur og Le Cercle Rouge.

Read Full Post »

Claire Denis: Beau Travail (1999)

OBS: Spoilere forekommer i denne artikkelen.

Claire Denis ”Beau Travail” er en subtil og stilsikker beretning om Sersjant Galloup i den franske fremmedlegionen. Filmen er mer enn en enkel kritikk av krigens meningsløshet fordi Denis vil forstå komplekse forhold innad i militæret. Denne angrepsmåten gjør Beau Travail til en humanistisk skildring av antihumane forhold, for stillheten og tomheten i samspill med repetisjon og disiplin gjør hovedpersonen mer og mer frustrert og psykisk nedbrutt.

Den Franske fremmedlegionen er stasjonært i det afrikanske landet Djibouti og er ledet av Sersjant Galloup spilt av Denis Lavant. Claire Denis ikler Beau Travail med en vakker og stilsikker estetikk: De militære øvelsene er vakre. Soldatene løper, forser hinder, svømmer under vann, tar armhevinger. Alle disse øvelsene og ritualene blir observert av Denis, og er en viktig brikke i forståelsen av militæret. Et mannskor synger majestetiske og kraftfulle sanger som blir akkompagnert av bilder av muskuløse menn som trener. Dette fyller seeren med en slags ærefrykt og gir inntrykket av at de utfører noe meningsfylt. Treningen ser ikke ut som vanlig trening, men som en slags kroppslig meditasjon Denne disiplinen og kroppslige treningen gir assosiasjoner til buddhistmunkers lignende praksis; kroppslig kontroll, selvkontroll og trening er nesten noe spirituelt og meditativt. Troppen er ikke i noen kamper eller konflikter, så tilværelsens tomhet blir fylt med disse øvelsene.

Den øverste sjefen Forestier og sersjant Galloup virker til å ha et spesielt far-og-sønn-lignende forhold. En ny soldat, Gilles, kommer inn i hæren og sersjant Galloup er sjalu på denne soldaten. Gilles, gjør en heltedåd og redder en medsoldat, noe som gjør at Kommandør Forestier berømmer og gir oppmerksomhet til Gilles. Dette plager Galloup. Til slutt virker det som om Galloup legger en felle for å kvitte seg med Gilles. Han gir en svart soldat uvanlig hard straff og når Gilles griper inn for å stanse det, straffer Galloup ham hardt. Han kjører han ut i ørkenen og tilsynelatende ødelegger kompasset hans, etterlatt for å dø. Mange tolker det som homoseksuelle følelser som han vil fornekte og at det er det sentrale temaet, noe jeg ikke ser noe problem med, men som jeg tror blir forvekslet med Denis feminine blikk. Tross alt, Galloup er involvert i et forhold til en lokal kvinne. For meg virket det mer som en sønn som er misunnelig fordi broren hans får all oppmerksomhet og at det spiller inn på familiemetaforen. Galloup er en outsider som ikke passer inn i det vanlige samfunnet. ”Unfit for civil life” som Galloup sier selv. Han finner sin plass i militæret med en farsfigur som gir ham oppmerksomhet. Dette kommer i ubalanse da Gilles kommer inn i bildet.

Stil

Denis har også en til tider voldelig og krass klippestil som i samspill med lyd gir en stikkende og voldsom effekt: En overgang fra dagligdagse gjøremål utført i stillhet til en kraftig eksplosjon og hele bildet fylles med en rød farge. Et annet eksempel er de stille meditative øvelsene som blir brutalt brutt og så klipt til et bråkete diskotek. Diskotekene er fylt med mennesker med tomme, uestetiserte bevegelser utført uten pasjon eller innlevelse. Denne kontrasten mellom noe som virker urgammelt (meditasjon, kroppslig trening) med noe moderne (diskotek) blir brukt allerede i åpningen: Denis viser noe som ligner gamle hulemaleri og klipper rett til diskoteket. Kontrasten ligger ikke bare i det tematiske (gammelt vs. nytt), men både lyd og bilde går gjennom en stor transformasjon: Fra korsang til electronica-pop, og fra maleri av soldater i det fjerne til nærbilde av en kvinne. Diskoteksekvensene blir som en slags dissonans og et uro-moment gjennom filmen. Denis er opptatt av å skildre de store kontrastene i mennenes liv og i livet generelt: Sersjant Galloups sivile liv er preget av en ensomhet som ikke forekommer i hans militære liv, kontrastene mellom soldatenes velorkestrerte øvelser og diskoteket, og mellom soldatene og de innfødte som observerer disse tilsynelatende meningsløse øvelsene med nysgjerrighet og forvirring.

Kjønn og familieforhold
Denis er også opptatt av kjønn. Hun skildrer menn fra et feminint perspektiv. De svømmer nakne, de stryker og henger opp klær, skreller poteter og de trener i bar overkropp. Noen tolker det slik at filmen vil ta opp homoseksuelle temaer, noe som jeg tror er forvirret med dette feminine perspektivet. Denis gjør det også klart at på det psykologiske plan så er militæret som en slags familie. Den autoritære farsfiguren, pliktene, samholdet. En samtale mellom kommandør Forestier og en taxisjåfør:
Forestier: ”My bastards are good kids”
Taxisjåfør: ”They’re your only family. You’re a father looking out for his sons

Det kan tenkes at soldatene søker til dette miljøet pga manglende familieforhold selv. Gilles forteller kommandør Forestier at han ikke kjenner sine egne foreldre og var etterlatt på en togstasjon som spedbarn. De føler ingen tilhørighet til samfunnet og søker seg inn i en alternativ familie.

Billy Budd

Claire Denis er visstnok inspirert av Herman Mellvilles ”Billy Budd” som handler om en sjømann som blir forrådt av sin venn og anklaget for mytteri på en båt i den Britiske flåte. I Beau Travail gir Denis Gilles rollen som Billy Budd og sersjant Galloup rollen som John Claggart. Hun fokuserer i motsetning til Melville på Galloup og forteller det via hans øyne; forræderen som feller uskyldige Billy Budd. Det er en tragisk historie som ender i kollaps og selvmord. Det interessante er at både Billy Budd og Beau Travail tar for seg konsekvensene av humanisme innad i militæret: Merkelappen som blir plassert på den er ”svakhet” og konsekvensene er at offiserer mister sin autoritet overfor troppen. Denis ser ulempene ved denne antihumane praksisen og kobler den opp til et problematisk patriarkalsk samfunn.

Beau Travail er et fascinerende mesterverk hvor Denis lar det narrative ta veldig lite plass rent tidsmessig, men likevel så dominerer den bildene som blir vist. Alt blir fortalt veldig subtilt og åpent; man kan bare spekulere i om Galloup virkelig begår selvmord, om hans harde straff mot en svart soldat er rasisme, om forholdet hans til Gilles er preget av homofile følelser eller søskenrivalisering. Denis bildekomposisjoner, bruk av musikk, lange tagninger avbrutt av brå klipp og mise-en-scene er virkelig til å beundre. Galloups ”lidelsesballett” til slutt er virkelig gripende og sår, og som tematisk avrunder denne på en mesterlig måte.

Read Full Post »