Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘italiensk’ Category

Mario Bava var en kjent italiensk skrekkregissør som blant annet sies å ha inspirert Dario Argento. Han skal visstnok også ha laget en av de første giallofilmene med The Girl Who Knew Too Much Jeg har ikke sett mye av Mario Bava, bare denne og La Maschera del Demonio (aka. Black Sunday). Blood and Black Laces tar utgangspunkt i et motehus i italia hvor det blir myrdet en rekke unge jenter av en uviss grunn. Bava (med sin bakgrunn i cinematografi) har laget en film som ser veldig vakker ut.

Filmen har en vakker estetikk hvor Bava bruker så godt som hele fargepaletten for å vise motehuset og dets innredning. Mye sterke og fine farger som gir et veldig spesielt uttrykk. Det er nettopp i mise-en-scene at Blood and Black Lace skinner; fargene uttrykker fare og gru (for eksempel ved å bruke en blodrød mannekengdukke som gir frempek til enkelte av modellenes blodige skjebne).

 

Bava har også skapt en morder som er ganske minneverdig i sin fremtoning (og minner veldig om tidlige krimskurker som fantomas):

Men der er punkt der Bava mislykkes. Selv om alt ser veldig fint ut, man har en nydelig atmosfære og en mystisk og interessant morder, så mislykkes Bava i å formidle det på en engasjerende måte. Det er lite spenning i filmen; og i mordsekvensene er man mest opptatt av hvor vakkert alt er og på hvilken fargerik måte skal en ny pike bli drept på. Ikke alle vil protestere på dette, men jeg føler filmen mangler en slags dramatisk nerve. Man blir likegyldig til hva som skjer, rett og slett. Dette kunne blitt kompensert litt av en klaustrofobisk eller intens mise-en-scene, men det er også fraværende i filmen (bortsett fra et par scener, som for eksempel bildene under). Resultatet blir en nydelig film som dessverre er litt uengasjerende. Men jeg skal ikke gi opp håpet om Bava ennå. På diskuterfilm.com har flere skrytt av Kill Baby, Kill og The Girl who Knew too Much, så de skal ihvertfall sjekkes ut.


Advertisements

Read Full Post »

Ja, så har det blitt litt tid til filmer i det siste til tross for eksamenslesing og stress. Fikk noen filmer i posten etter å ha benyttet meg av Barnes & Nobles salg av Criterion-DVDer. Fikk blant andre Peter Weirs «The Last Wave», Marco Ferreris «Dillinger is dead» og Ingmar Bergmans «Ansiktet (aka The Magician)». Så noen av dem, ilag med noen andre filmer som har stått og støvet ned i skapet.

The Last Wave (1978) av Peter Weir

Filmen utarter seg som et mysterium; vi får et åpningsbilde av en aboriginer som driver på med et slags rituale som etterfølges av et merkelig uvær hvor det regner uten tegn til skyer. Etterhvert blir det om til enorme hagl. Vi vitner et mord på en aboriginer som leder oss til advokaten David Burton, som har tatt på seg saken og forsvarer fire aboriginere. Burton begynner å få noen uforklarlige drømmer hvor en av de tiltalte dukker opp mens han holder noen merkelige steiner. Burton prøver å finne ut meningen av de merkelige drømmene sine og blir således innblandet i en sjelegranskende sak som gir ham mer innsikt både i sin egen fortid og opphav, samt den apokalyptiske skjebnen som blir spådd av aboriginerne. Han blir dratt inn i en verden av gammel tro, symbolikk og verdenshistorie som får ham til å revurdere sin egen komfortable virkelighet. Dette er en intens og virkelig interessant beretning om opphav og fremtid; om drømmer og virkelighet. Og ikke minst den uhyggelige følelsen av å ha oppdaget noe utenfor en selv, en realitet man har prøvd å fortrenge, men som kommer tilbake for å hjemsøke en gjennom drømmer og til slutt gjennom virkelighet.

Dette er absolutt en film jeg anbefaler varmt. Se den!

Ansiktet aka The Magician (1958) av Ingmar Bergman

En skuespillertropp kommer til en liten by, hvor de blir stoppet av politiet. De blir tvunget av aristokrater til å opptre for å få reise videre, hvor de således blir hånet; en person trekker fra sceneteppet og avslører triksene de bruker for å få en person til å sveve i løse luften. De ler. Bergmans film er en metafor om påkjenningene å være en artist og er en stikkende kritikk av «menn av fornuft»; artistokrater og vitenskapsmenn som hater illusjoner. «Dere representerer det jeg hater mest av alt… det uforklarlige!»  Bergman ler hånlig i kulissene. Bergman baserte mye av filmen på sine egne opplevelser som teaterinnstruktør og motgangen han fikk av diverse anmeldere i Sverige på 1950-tallet. I denne filmen har han gjort det om til en mørk middelalderhistorie om illusjoner, kunstnerens bestrebelser, selvrealisering og kreativitet. Foruten noen fjasete kjærlighetshistorier, er dette en flott film. Ikke blant Bergmans beste, men verdt å sjekke ut.

What have you done to Solange? (1972) av Massimo Dallamano

En morder går rundt og dreper unge jenter ved å knivstikke dem i underlivet. Latterlig? Tja, det funker faktisk. Det er også essensen av handlingen i denne italienske giallofilmen fra 1972. Giallo er i bunn og grunn italienske krimfilmer hvor vi ofte ser drapene fra morderens synspunkt og hvor vi blir servert diverse erotikk, et mysterie og en pulp-aktig historie. Alt filmet på poetisk vis. What have you done to Solange? er en solid film innenfor denne sjangeren og overrasker ved å ha et intrikat og interessant plot som gir en overraskende vri. Filmen er stilsikker og klarer å skape en god atmosfære som bærer filmen godt.

L’eclisse (1963) av Michelangelo Antonioni

L’eclisse betyr eklipse og viser et dystert og dystopisk bilde av en menneskehet hvor vi har sluttet å kommunisere. Vi følger først og fremst et forhold mellom en aksjespekulant og en kvinne, hvor de i bunn og grunn sliter i å kommunisere på noe annet hold enn via tom og meningsløs sex. Vi blir servert lange sekvenser hvor aksjespekulantene kjøper og selger i et kaos av rop og skrål, kynisme, utnytting og grådighet. En minneverdig sekvens er når det blir krevd ett minutts stillhet for en kollega som gikk bort. I løpet av minuttet av stillhet, får vi høre hvisking dem imellom om hvor mye penger det koster dem å ikke handle i løpet av et minutt. Og når minuttet er godt, bryter salen ut i gestikulering og rop som om ingenting hadde hendt.

Antonioni er en virtuos regissør som bruker bildekomposisjoner og arkitektur for å formidle følelser. Noe som han gjør med stor bravura i L’Eclisse.

Filmen blir avsluttet i en minneverdig sekvens av en øde by i stillhet, med en stor uro og angst (og hint om en påfølgende atomkrig).En flott og ikke minst krevende film. Anbefaler også L’avventura av samme regissør (som er hakket bedre enn L’eclisse).

Read Full Post »

Medea; Den koloniserte


I 1969 lagde Pasolini «Medea», som var basert på gresk mytologi. Historien tar for seg Jason som reiser avsted til et fremmed land og stjeler et hellig skinn. Han får hjelp av kongens datter, Medea, som blir med ham tilbake til Hellas. Der blir hun tilsidesatt av Jason som ,opportunisten han er, frir og skal gifte seg med datter av en høytstående mann. Jasons avgjørelse symboliserer hans trang til å klatre på den sosiale rangsstigen og i stedet for å holde seg med «den kulturelle outsideren» og moren til to av hans barn velger han status innenfor sin egen kultur. Pasolini bruker en finurlig teknikk for å refusere den originale myten som demoniserer Medea ved at hun visstnok kaster en dødelig forbannelse over sin konkurrent. Han viser først denne versjonen, så uten forklaring hopper han tilbake og viser en revidert versjon; Pasolinis versjon. I Pasolinis versjon sender Medea plagg til forloveden til Jason. Hun tar på seg Medeas klær, ser seg i speilet og får en åpenbaring. Av medlidenhet til Medea og erkjennelsen av at hun selv er i ferd med å bli like undertrykt som Medea, tar hun selvmord. Pasolini gir myten en ny og ressonerende vri. Medea er produktet av kolonialisering. Hun er tatt ut av sin kultur, må forkaste sin kultur (symbolisert med plaggene hun gir bort til Jasons forlovede) og blir til slutt tråkket på av Jason som velger en annen kvinne og forråder henne pga sosiale normer, status og makt. Pasolini viser hva som skjer med den undertrykte; Medea dreper sine egne barn, nekter Jason å begrave likene og brenner ned huset og seg selv i en intens of fantastisk sluttsekvens (se bildene under; Medea forteller Jason at hans barn er drept, at han ikke får begrave dem, mens hun selv tar fyr).

Hun er ikke bare den koloniserte; hun er også kvinnen som blir undertrykt av mannen. Medea blir i siste instans destruktiv, oppgitt og i et siste desperat forsøk på å ta kontroll på sitt eget liv gjør hun det eneste hun kan gjøre: ende det. Sekvensen viser også operasangerinnen Maria Callas fantastiske innsats som Medea. Hennes ansiktsutrykk og spillemåte er så kraftfull og effektiv at jeg nesten kaldsvetter. Denne filmen er Pasolinis glemte mesterverk.

Read Full Post »

Teorema er en film laget av Pier Paolo Pasolini fra 1968 med Laura Betti, Silvana Mangano, Massimo Girotti og Terence Stamp. Terence Stamp spiller en mystisk person som dukker opp hos en middelklassefamilie og endrer livet til alle familiemedlemmene på forskjellige vis. Mirakler tar plass, seksuelle oppvåkninger og kunstnerisk inspirasjon. Pasolini utvidet historien og gjorde den om til en bok i ettertid. Ennio Morricone har komponert filmmusikken.

Pasolini lykkes alltid med å engasjere meg, provosere meg og ikke minst aktivisere meg på et intellektuelt nivå. Han er en provokatør, en poet, en samfunnskritiker og en utrolig dyktig filmskaper. Teorema så jeg for første gang for litt over et år siden på cinemateket i Bergen. Jeg ble bergtatt fra første stund. Pasolini viser en virtuos forståelse av film, komposisjon og kunstnerisk uttrykk og det hele kommer sammen perfekt i Teorema. Filmen er veldig abstrakt og åpen, den blander en slags mytologisk urverden med den moderne, den spiller på religion, seksualitet og kapitalisme.

Det slår meg at Pasolinis filmspråk inneholder veldig mye, som kan sammenlignes med store malekunstnere. Mening kan trekkes av mise-en-scene, uttrykk og filmteknikker hele tiden.

Mest av alt er vel denne filmen en kritikk av den borgerlige familien hvor alle er blitt komfortable og late i sine tildelte roller; moren som undertrykker sin sydende seksualitet og er såkalt «religiøs» på borgerlig vis uten å mene så mye med den finner til slutt religion på «ekte»vis i en gammel landlig kirke, sønnen oppdager sin skjulte seksualitet og går igjennom en identitetskrise (sikkert litt autobiografisk dette) som fører til såpass problemer med «en selv» at han klarer bare å lage upersonlig kunst (til og med i blinde!), faren gir fra seg sine eiendeler og går tilbake til en primitiv tilstand (han tar et ærlig oppgjør mot seg selv som fører til et sammenbrudd), datteren (innestengt i det klaustrofobiske borgerlige huset, separat fra den virkelige verden) får også et sammenbrudd og prøver å gjenskape situasjoner fra fortiden for å fortrenge nåtiden (hun går rundt med målebånd, ser om og om igjen i bildealbum). Hushjelpen er en slags helgen her; hun er lavere klasse og blir erstattet av en lignende hushjelp med samme navn (som viser bare lite verdsatt hushjelper er, de er bare «hjelpen» og ikke en ekte person som lett kan byttes ut med en helt identisk erstatter) etter et mislykket selvmordsforsøk. Hun finner ut av helt spesielle evner. Til slutt lar hun seg begrave på en byggeplass hvor de skal sette opp et kapitalistisk bygg (og du kan se kommunisttegnet på en husvegg like ved) for å ofre seg, eller være en martyr. Hennes tårer fylles opp i en pytt, et slående bilde.

Read Full Post »

Sett to fantastiske filmer i det siste:

Flowing (1956) Miko Naruse

Posted Image

Naruse tegner et ømt og omtenksomt bilde av kvinner i Japan. Mange av kvinnene er forlatt av sin ektemann, alenemødre og alkoholikere. Der er alt for mange aspekter i denne filmen til å trekke frem ett eneste. Naruse greier kunststykket å ha flere komplekse karakterer i samme film og få det til å fungere. Tempoet er perfekt i denne filmen og den er ytterst melankolsk og sår. Skal se mer av Naruse!

Death in Venice (1971) Luchino Visconti

Fra før hadde jeg bare sett Viscontis «Leoparden» og den var veldig stiv og distansert til at den gjorde noe særlig inntrykk. Men denne? Fy faen. Denne er en av de beste filmene jeg har sett. Mahlers fantastiske musikk, Dirk Bogarde i en ytterst fantastisk rolle som en nesten hamsundsk skikkelse, Thomas Manns historie, Viscontis perfekte regi, mise-en-scene og bruk av zoom (som kan virke litt uestetisk på enkelte, men i denne filmen er det gjort til perfeksjon og gir en følelsesmessig dybde jeg sjelden ser i en film). Bogarde er en ensom karakter som ferierer i Venezia og forelsker seg i en androgyn gutt. Han plages stadig av en følelse av sin egen dødelighet. Fortid, nåtid og en slags drømmeverden (eller er det det?) mikses. Dette er perfeksjon.

Read Full Post »

Av og til sier bilder mer enn ord. Med filmanbefalinger i bilder hopper jeg over beskrivende tekster og lar bildene (forhåpentligvis) pirre nysgjerrigheten din. Første film ut er The Flower of St. Francis av den Italienske regissøren Roberto Rosselini.

Read Full Post »