Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Lars von Trier’ Category

OBS: SPOILERE!

Jorden går under i en planetkollisjon. Følelser og angst tar overhånd og vår egen rasjonalitet må legges til side. Teknologisk fremgang, modernitet og vitenskap virker nå meningsløst. I hans nyeste film, Melancholia, setter Lars von Trier søkelyset på vår skjøre eksistens og ikke minst vår irrasjonelle menneskelige essens.

En kritikk av fornuft og rasjonalitet

Von Trier har tidligere i filmkarrieren harselert med leger og psykologer, to yrker som står for modernitet, vitenskap og rasjonalitet: I Riget blir ikke leger fremstilt som pålitelige autoriteter, men egoistiske opportunister som først og fremst er opptatt med å fremme egen karriere og dekke over sine feilsteg. Stig Helmer, overlege, kjemper en febrilsk kamp for å dekke over grov skjødesløshet under en operasjon som gjorde en liten jente hjerneskadet. En annen lege prøver å få en pasients etterkomne til å la ham forske på avdøde, noe han til slutt greier på et bisart vis: han opererer den sjeldne svulsten inn i sin egen kropp. Det viser seg imidlertidig at all dedikasjon er på grunn av forskningsavhandlingen og ikke fordi legen er en stor filantrop. Legene står som representanter for den moderne rasjonaliteten i motsetning til Sigrid Drusse, en gammel kvinne som tror på spøkelser og det okkulte. Denne kampen mellom det rasjonelle og det okkulte er selve kjernen i ”Riget”. Rasjonaliteten er også under angrep i Von Triers forrige film Antichrist. Her er det psykologen spilt av Willem Defoe som får gjennomgå. Hans forsøk på å kurere Charlotte Gainsbourgs depresjon etter deres sønns død virker håpløs naiv der han prøver ut enkle psykolog-triks i håp for at hun skal «ta til fornuften». Han mangler den dypereliggende forståelsen for mennesker og nødvendigheten av å føle. Han tar heller ikke del i noen sorgprosess, slik Gainsbourg gjør.

I Melancholia er det Claire(Gainsbourg) og John (Sutherland) som er de rasjonelle. De forstår ikke hvorfor Justine (Dunst) ikke bare kan ta seg sammen på sin egen bryllupsdag. John tar det så langt at han konfronterer Justine og mener at hun skylder ham å være lykkelig fordi han har betalt for festen. De forstår ikke hvorfor Justine lar følelsene råde; hadde det kostet henne noe å spille lykkelig denne ene kvelden? Fasaden må opprettholdes og følelsene må forbli skjult for omgivelsene. Hvorfor gifter Justine seg i utgangspunktet? Et spørsmål man må nesten spørre seg. Hun virker ikke helt dedikert til brudgommen og hater det sosiale presset. Svaret må være at hun prøver å søke inn i en «normal» livsførsel, en rasjonell livsstil hvor man lever et stabilt familieliv innenfor trygge rammer. Men følelsene til Justine kan ikke manipuleres og hun bukker under for presset. Resultatet blir en dyp depresjon. Våre følelser burde ikke undertrykkes, og søken etter et konformt liv i en moderne verden gjør akkurat det.

Kjønn og følelser

I den første filmen av von Triers nye trilogi, Antichrist, dramatiserer von Trier kjønnskampen. Dette understrekes ved at han ikke navngir de to hovedkarakterene, men bare refererer til dem som ”He” og ”She”. De er representanter for hvert sitt kjønn. Dette er videreført i Melancholia, dog ikke fullt så bokstavelig. I stedet for bare å ha en enkel kamp mellom kvinne og mann, har han utvidet karaktergalleriet. Her har vi to kvinner, søstrene Justine og Claire. Filmen er delt i to deler med hver del oppkalt etter de to kvinnene. I første del er Justine i kontakt med sine følelser i så stor grad at hun ikke klarer å sosialisere seg eller ta del i de formelle ritualene vedrørende sin egen bryllupsfest. Claire, på en annen side, begynner filmen som en kvinne som undertrykker ikke bare sine egne følelser men også Justines. Men hun gjennomgår en transformasjon når hun finner ut at en planet er på kollisjonskurs med jorden.

I del to av Melancholia, «Claire», observerer vi hvordan Claire får gradvis mer og mer angst for den kommende katastrofen. Hun må hele tiden kontrollere hvor langt planeten har komt og søker på internett for å finne kalkuleringer om planeten vil treffe jorden. Til slutt må hun gi opp kontrollen, det rasjonelle, og blir oppslukt av de rå følelsene som gjør et menneske til hva det er. Angsten, dødsfrykten, panikken. Det oppnås en erkjennelse om menneskets plass i en natur hvor rasjonalitet og orden ikke eksisterer; bare tilfeldigheter og kaos. Chaos reigns. Her er likheter til Antichrist hvor Charlotte Gainsbourg kroppsliggjør denne kaotiske naturen. Det er dette den rasjonelle mannen frykter; både den kaotiske naturen hvor man ikke har kontroll, og kvinnen som er i kontakt med disse elementene i naturen (noe von Trier ser historiske paralleller til med heksebrenning og forfølging av kvinner). Som i Antichrist, hyller Von Trier kvinners egenskap til å være i kontakt med sine følelser og for å ha et annet syn på livet enn mennenes kalde og rasjonelle tankegang. I det ikoniske bildet av Claire, Justine og guttungen under hvert sitt himmellegeme (Melancholia, Solen og Månen) viser von Trier at de er alle i kontakt med naturen med en ganske enkel, åpenbar men samtidig effektiv symbolikk. Guttungen er enda ikke blitt kjønnsliggjort til den rasjonelle mannen og er således enda i kontakt med naturen.

Mennene, derimot, er tvers igjennom distanserte, ufølsomme og regelrett unnvikende. Claires ektemann, John, får vi knapt innblikk i. Han er en ganske overfladisk mann som ikke kan skjønne hvorfor disse kvinnene skal krangle hele tiden. I sin autoritære handlemåte velger han å kaste ut Justine og Claires mor fordi de krangler åpenlyst på festen. Følelsene skal holdes skjult og John orker ikke disse konfrontasjonene. Han tar også en feig avgjørelse da han tar selvmord (med Claires piller), ute av stand til å kommunisere med Claire. Han viser ikke følelser, prøver desperat å roe ned Claire når hun får panikkanfall, og tar selvmord i «skjul». Han lever ut sin rolle som mann: han skal være kontrollert, rasjonell og distansert. Når han til slutt blir overvunnet av dødsangst velger han å ta sitt liv.

En annen mannsfigur som flykter fra følelser er Justines far. Etter bryllupsfesten ber Justine ham innstendig om å bli på hotellet for å prate. Hun ordner ham et rom, men når hun skal prate med ham finner hun et brev om at han har dratt. Han er tydelig redd for å konfronteres med Justines følelser. Og når filmens mest sympatiske mannskarakter, brudgommen, forlater henne etter å ha blitt avvist sex, er det tydelig at Von Trier sympatiserer helhjertet med kvinnene i Melancholia.

Flukten fra moderniteten

En tydelig referanse til John Everett Millais romantiske maleri "Ophelias død"

Filmen åpner med en limousin langt utenfor sitt element. Det hele blir omgjort til en komisk episode der det lange og upraktiske kjøretøyet har store problemer med å kjøre på en svingete og smal skogsvei. Dette moderne objektet hører ikke hjemme i von Triers Melancholia-univers. Rent estetisk velger von Trier å unngå moderniteten ved å iscenesette filmen i en rural setting ved et gammelt herskapshus langt fra by og modernitet.

I en annen scene i filmen fjerner Justine, i et raserianfall, den abstrakte kunsten på et oppholdsrom og erstatter den med romantisk kunst. Denne abstrakte, upersonlige, følelsesløse kunsten må vekk og erstattes av noe som innehar følelser. Kanskje ligger det i dette latent en kritikk av modernismen/post-modernismens radikale autonomi: Kunst som er fjernet fra verden og opererer i sitt eget abstrakte univers. Disse strenge formene og figurene gjør Justine rasende da de representerer det hun hater mest i verden: det kalde, strenge, rasjonelle, det matematiske, det presise. Her virker det som om Von Trier er enig med Justine, for filmene hans omfavner følelser uten redsel for å være for bombastisk eller banal. Dette er kunst som skal kunne relateres til seerens liv og ikke bare en abstraksjon eller formlek. På det estetiske planet er dette tydeliggjort med en intens håndholdt kameraføring som skaper en voldsom dynamikk og er alt annet enn kjølig og distansert. Og i de øyeblikkene hvor Von Trier har statiske kameraoppsett, er som regel mennesker og deres uttrykk i fokus. Von Trier fanger også det sublime i sin portrettering av naturen; det sublime er både skrekkinngytende og vakkert på samme tid. Melancholia er basert på rene følelser både narrativt og estetisk; således er den formmessig fullkommen. Von Trier unngår moderniteten også i valg av lydspor hvor Richard Wagner og diverse romantiske klassiske stykker akkompagnerer filmen.

Melancholia er og blir en vakker anti-moderne lengsel tilbake til romantikken, det sublime og de rå følelsene. Mennesket er blitt fjernet fra sin hegemoniske plass som hersker over naturen og for von Trier står mannen, moderniteten og rasjonaliteten i veien for en dypere kontakt med naturen, samt en eksistensialistisk forståelse av vår posisjon i forhold til naturen.

Read Full Post »