Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘lister’ Category

Her er siste del av mine favorittfilmer post-1985. Den er kanskje den delen som er mest forutsigbar ettersom de siste fem årene har hatt enkelte filmer som klart utpeker seg som filmatiske mesterverk og som også har fått universal hyllest sådan. Det vanskeligste året var 2007, som har tre fantastiske filmer: There will Be Blood, Zodiac og No Country for Old Men. Det blir nesten som å kaste mynt og krone når jeg lander på There Will be Blood, som jeg føler er en fantastisk ambisiøs utforskning av Amerikas kultur og grunnverdier. Litt flaut at jeg velger vekk filmatiseringen av Cormac McCarthys bok, ihvertfall siden jeg skal straks begynne på en masteroppgave om mannens litteratur, men jeg føler There Will be Blood er kanskje hakket bedre. Sorry Mac.

2006: Children of Men

Alfonso Cuarons Children of Men er en svært vellykket dystopisk science fiction som viser et skremmende fremtidsbilde av et fascistisk og innvandrerfiendtlig samfunn. Midt oppi alt mister mennesket evnen til å reprodusere seg. Cuarons film hinter til det mytologiske og det allegoriske når det plutselig, etter 20 år uten barnefødsler, dukker opp en gravid kvinne. Clive Owen får i oppdrag å hjelpe kvinnen til sikkerhet, ettersom hun er en ulovlig immigrant. Mest av alt er dette en intens spenningsfilm og ved hjelp av Cuarons mesterlige oppbygging av spenning ved uavbrutte og lange tagninger, skapes det en nerve man sjelden ser maken til. Man observerer alt fra førstepersonsperspektiv, der man løper etter Clive Owen mens kulene hyler rundt ørene dine og bomber sprenges.

2007: There Will be Blood

Paul Anderson har laget kanskje den mest treffende filmen om amerikansk kultur og mytologi. «The Self-Made Man» Daniel Plainview, spilt glimrende av Daniel Day-Lewis, er en kynisk «maverick» som utnytter stort sett alle han kommer i kontakt med. Som aspirerende oljemagnat adopterer han en unge av den grunn at han lettere kan fremstå som sympatisk og ærlig, og dermed få gode avtaler på tomter hvor han skal søke etter olje. Han er et skremmende, men også ynkelig, eksempel på den type kapitalisme som vokste frem i USA på 1800-tallet. Her er det om å gjøre å raske til seg så mye som man kan, alle mot alle i et skittent spill. Han smisker med religiøse miljø bare for å få goodwill i lokalsamfunnet og er i det store og hele skruppelløs. Den siste scenen, som jeg ikke skal spoile for de som ikke har sett filmen, viser det skremmende som skjer med et menneske som har levd utelukkende for penger og karriere til offer for vennskap og familie; en skremmende advarsel mot et pengefiksert og dehumanisert samfunn.

2008: Låt den Rätte Komma Inn

Det var på tide at det skulle komme en avdempet og seriøs utforskning av vampyr-myten og det er særdeles hyggelig at den kom fra Sverige. Vampyren er ikke en non-chalant eller ekkel mann, men et barn. Denne jenta lever en trist tilværelse uten venner og avskjermet resten av verden helt til  hun blir kjent med Oskar, en tolv år gammel gutt som forelsker seg i henne. Hun er fordømt til en skrekkelig tilværelse hvor hun må ha menneskeblod for å overleve, men hovedfokuset i filmen er på vennskapet mellom hun og Oskar og hvordan de kjemper for å få leve et noenlunde normalt liv; hun som vampyr og han som et evig mobbeoffer.

2009: Das Weiße Band

Hvordan kunne nazismen få så stor oppslutning i Tyskland? Hvor kom alt hatet fra?  Dette er spørsmål Michael Haneke vil belyse med sin strålende film Det Hvite Bånd. Vi får innblikk i en liten bygd i Tyskland rett før første verdenskrig, hvor det forekommer mystiske brutale og makabre hendelser. Filmen åpner med en særdeles vond scene hvor en rytter kommer ridende imot kamera, og når han nærmer seg velter hesten fremover og rytteren blir kastet av. Når hesten treffer bakken hører man et intenst og fælt drønn som gir deg en støkk i magen. Det blir fort klart at noen har spent en ståltråd med vilje for å velte hesten. Og flere groteske hendelser utfolder seg etter hvert. Haneke observerer hvordan voksne mishandler og straffer barna sine, men også hvor ondskapsfulle og grusomme barna er. Det er disse barna som vokser opp og blir hatefulle nazister. Noe av det beste med filmen er  det utsøkte svart-hvitt fotoet av Christian Berger som virkelig skaper et vakkert uttrykk som står i stor kontrast til alt det grusomme som forekommer i filmen.

2010: Uncle Boonmee who can Recall his Past Lives

Denne Thailandske filmen av Weerasethakul vant gullpalmen i fjorårets Cannes-festival og det er ikke vanskelig å forstå hvorfor. Onkel Boonmee er en nydelig film som tar for seg menneskets relasjoner til jorden, til dyrene og som setter fingeren på flere primære aspekt ved mennesket. Det hele er omsvøpt en rolig atmosfære; mye lange shots, skuespillerene er hele tiden rolige og avslappet. Vi følger Boonmee som er dødssyk og som blir hjemsøkt av sin døde kone og får besøk av sin sønn som har blitt om til et slags apelignende urmenneske. Dette er ikke portrettert som grusomt og skummelt, men som naturlig og nesten åndelig. Mot slutten bryter sakte men sikkert Weerasethakul den etablerte stilen; først med håndholdt kamera i en intens reise inn i en grotte, en reise tilbake i historien til mennesket, og til slutt bryter han ut av naturen og til moderne tider, noe som føles så feil og rart ut.

Advertisements

Read Full Post »

Det har vært noen rare og sørgmodige uker nå hvor jeg ikke har hatt så mye lyst til å se og skrive om film. Jeg har ikke mistet noen jeg kjenner, men har som alle vært preget av den kollektive sorgen. Men nå føler jeg endelig lysten til å blogge og skrive om film igjen. Jeg fortsetter med min serie av favorittfilmer fra hvert årstall siden jeg ble født, og denne gangen har vi kommet til 2000-tallet. Jeg laget denne listen lenge før terrorhandlingene, og derfor inkluderer denne listen Dogville. Jeg vil bare minne om at det er ikke filmene som skaper psykopater; Dogville er en imponerende film uavhengig av hva som har skjedd.  Filmen er en utforskning av hvordan samfunn kan skape hat og  mennesker som tørster etter hevn, og er derfor hva jeg betrakter som et viktig kunstnerisk verk. Jeg avstår fra å skrive noe mer om filmen, jeg trenger egentlig ett gjensyn før jeg kan gjøre det. Kom gjerne med egne lister over dine favoritter fra disse årene.

2001: Mullholland Drive

Mulholland Drive snudde opp ned på min filmverden når jeg så den for første gang i 2002. Aldri før hadde jeg sett en så elegant, skremmende og forlokkende film som engasjerte på så mange nivå. Den har en komplisert narrativ basert på drømmelogikk, elipsisme, intuisjon og symbolikk, den har noen ikoniske scener man aldri glemmer (Kvinnen som besvimer på scenen under den spanske versjonen av «Crying», drømmen og det påfølgende møte med «monsteret» i bakgården, auditionen til Diane) og ikke minst et skremmende vakkert univers hvor alt kan skje. Som i Bergmans Persona, er Lynchs kommentar på Hollywood en utforskelse av skuespilleren og dens fortapelse av en stabil identitet, samt en dramatisering av det dehumaniserte «showbusiness»-livet. Resultatet er et forrædersk skrekkunivers bebodd av «falske» og kyniske mennesker som opererer i en verden uten regler og hvor skittent spill er eneste muligheten til suksess.

2002: Road to Perdition

Regissør Sam Mendes hadde nettopp hatt en stor hit med American Beauty når han regisserte den fantastiske Road to Perdition, en filmatisering av en grafisk roman av Max Allan Collins. Resultatet er en vakker fremstilling av fortapelse og livets irreversible forløp. Etter at far og sønn blir vitne til et mord legger de ut på en reise, en flukt fra døden, fra en uomtvistelig skjebne. Det er det fantastiske fotoet i denne filmen som gjør den til et så stort filmatisk verk. For her er lyssetting, klipperytme og bildeutsnitt upåklagelig. Samtidig leverer Tom Hanks kanskje sin beste og mest avdempede filmrolle.

2003: Dogville

2004: Bare Skilpadder Kan Fly (Lakposhtha hâm parvaz mikonand)

Regissør Ghobadis fremste styrke er hans fenomenale evne til å få det aller beste utav sine barneskuespillere og i Skilpadder kan Fly når han sitt toppunkt hittil. Filmen er en melankolsk tilstandsrapport fra Irak sett fra barns øyne og viser de grusomhetene de har levd med i et land styrt av en brutal diktator.  Dette er kanskje mest synlig i karakteren Agrin, en ung jente som bærer på barnet sitt som hun har fått etter en voldtekt og sin bror som har store skader etter en landmine. Sårheten Ghobadi får frem i disse unge ansiktene er det som gjør Skilpadder kan Fly til en så utrolig rørende film.

2005: Cachè (Hidden)

Cachè handler om fortiden, og hvordan den stadig vender tilbake selv om man gjør alt for at den skal forbli skjult. En vellykket middelklassefamilie blir plaget av en person som legger igjen videoteiper som inneholder opptak av huset deres. Teipene viser at de er under overvåkning av en eller annen ukjent person. Etterhvert dukker det opp groteske tegninger som vekker gamle minner hos familiefaren og som leder han på en reise, en reise tilbake til barndommen som avdekker begravde traumer og godt bevarte hemmeligheter.

Read Full Post »

1996: Crash

Crash av David Cronenberg er en slags primitivistisk utforskelse av menneskets seksualliv og hva det vil si å være menneske (satt opp mot maskiner og moderniteten). Vår seksualitet blir, i Cronenbergs filmatiske univers, utvidet til å også inbefatte maskiner. Implisitt ligger det et slags science fiction-basert spørsmål om i hvor stor grad mennesket har smeltet sammen med maskinene og om hvordan maskinene blir en kroppslig forlengelse . Om du likte Naked Lunch eller Videodrome burde du sjekke ut Crash, som kanskje er det mest kontroversielle Cronenberg har lagd.

1997: T’am Guilass (Taste of Cherry)

Denne iranske filmen er en minimalistisk utforsking av de etiske problemene rundt selvmord. Kort fortalt handler det om en mann som kjører rundt i en bil på jakt etter en person som kan gravlegge han etter han har tatt selvmord. Hvor langt kan man ha individuell frihet og når bør vi gripe inn som medmennesker? Dette er en lavmælt og seriøs film som er perfeksjonert i stil, form og innhold, men som ikke er for alle. Mange vil nok reagere på et veldig lavt tempo og en uklar narrativ, samt den minimalistiske handlingen, men om man lar stemningen ta over og legger vekk all rastløshet vil man finne en mektig og flott film.

1998: The Last Days of Disco

Whit Stilman, regissøren av The Last Days of Disco, har evnen til å skape karakterer som føles levende og som man alltid har et ambivalent forhold til. Dette blir ikke mindre komplisert når de i tillegg er av overklassen og ofte ganske bortskjemte og pompøse. Denne filmen tar for seg enden på en epoke: disco-epoken på begynnelsen av 1980-tallet. Dette korrelerer med karakterenes inntreden til de voksnes rekker da discoperiodens står for løssluppenhet, ungdommelighet og ikke minst en anti-borgerlig bevegelse. Når perioden ender venter jappetiden med dens konsumerisme, kynisme og karrierejag. The Last Days of Disco er en bittersøt skildring av ungdomstiden gjort på en original og smart måte.

1999: Eyes Wide Shut

Kubricks siste film er en fullverdig avslutning på en strålende karriere. Den er mer vågal enn noen andre Kubrick-filmer og endelig utforsker han de dystre sidene ved menneskelig seksualitet. Masken er en sentral metafor i denne filmen; alt det seksuelle blir foretatt av mennesker med masker (i en slags undergrunn mystisk orgie) og Cruise, voyeuren, ser alt gjennom masken sin. I den fetisjerte sexen er jeg’et skjult; i orgiene er man depersonalisert. Filmen er et mysterium: hvem er disse menneskene og hvorfor risikerer Cruise livet sitt for å delta? Den er en suggerende og mektig film som i sin drømmelignende struktur og visuelle uttrykk aldri slutter å fascinere.

2000: Oh Brother, Where Art Thou?

Litt leit at min favorittfilm av Coenbrødrene, Barton Fink, ikke kom med på listen. Men denne her er ikke så langt bak: en herlig «americana» fullstappet med humor, referanser og ikke minst god countrymusikk. Filmen er en slags gjenfortelling av Homers greske mesterverk «Odysseen» fullstappet med egne mytiske referanser fra amerika (musikeren som selger sjelen sin til djevelen for å få umenneskelig god gitaregenskaper, bankranere på flukt, bibelselgere, ku klux klan). Resultatet er en sprudlende og mektig «folkefortelling» som rommer den mystiske amerikanske sjelen og ikke minst den filmatiske sjelen fra hollywoods gullalder (kanskje mest tydelig via Preston Sturgess sin fantastiske Sullivan’s Travels).

Read Full Post »

1991: La Double Vie de Véronique

Kieslowskis glimrende La Double Vie de Véronique er en fascinerende vri på «doppelgänger»-temaet, ofte brukt som virkemidler i litteratur opptatt av det psykologiske (for eksempel Dostoyevskis The Double) eller i gamle folkefortellinger. Kieslowski bruker dobbeltgjenger-temaet for å se på menneskers valg og hvor tilfeldig vårt livsløp blir lagt. Filmen er nydelig regissert og fotografert, og slutter aldri å fascinere.

1992: Man Bites Dog

Denne filmen er et råskinn: en såkalt mockumentary om en leiemorder som er både hysterisk morsom og dypt forstyrrende på èn gang. Som tittelen tilsier (et ordtak brukt av pressefolk for hva som interesserer leseren; en hund som biter en mann har man hørt før. En mann som biter en hund vekker leserens interesse) er dette en film om de etiske dillemmaene i media. Har man et ansvar som filmskaper/journalist og hvor går grensen til å være en medskyldig? Karakteren Ben, leiemorderen, er fantastisk. Han er åpenbart psykisk forstyrret. Han forteller vitser og ler i alle situasjoner, til og med når han dreper folk. Han er en iskald psykopat og mangler tydeligvis sosiale ferdigheter. Under overflaten skimter man tragedie i hans karakter, men dette blir heldigvis bare hintet til og ikke tydeliggjort og banalisert. Denne filmen er en ganske vågal komedie som bryter sine egne generiske konvensjoner støtt og stadig, og skaper en «farlig» komedie som konfronterer seeren så voldsomt det nesten kan anses som et angrep.

1993: Short Cuts

Her kommer listens svakheter til syne: jeg foretrekker Robert Altmans meta-film The Player fremfor Short Cuts, men siden førstnevnte kom ut i 1992 ble den forbigått av Man Bites Dog. Short Cuts er en ganske typisk Robert Altman-film: et stort ensemble av skuespillere og karakterer og eksperimentering av overlappende dialoger. Denne filmen har ikke noen spesielle historier som stikker seg ut, men helheten er en interessant jazz-aktig film som hopper fra historie til historie. Lily Tomlin, Tom Waits, Tim Robbins, Jack Lemmon er alle strålende noe som bidrar til en eklektisk og interessant film. Et tips angående Altman: Se hans strålende westernfilm McCabe and Mrs Miller fra 1971. En av verdens beste filmer.

1994: Natural Born Killers

Oliver Stone har aldri vært noen favoritt. Han fremstår ofte som overtydelig og banal i sine intensjoner. Det er han kanskje også i Natural Born Killers, men det er noe i dens intense satire som appellerer til meg. Hans eksperimentering med dramaturgi har aldri vært mer vellykket i denne her. Spesielt når han forteller Mallory (Juliette Lewis) sin bakgrunnshistorie med en voldelig far som forgriper seg på henne som en sit-com med påtrengende bokselatter. Kombinasjonen av den grusomme familiehistorien og bokselatter skaper en tragisk og uforglemmelig scene. Denne filmen er et svært vellykket og vågalt ekperiment med form og innhold: Oliver Stone har aldri vært så hardttreffende og interessant som i denne filmen.

1995: Se7en

Jeg har alltid likt denne filmen. Men når jeg før elsket selve historien og den legendariske twisten på slutten, er det nå Finchers virtuose bruk av regi og dramaturgi som appellerer. Filmen har først og fremst en deilig neo-noir stemning som bidrar til mystikken i første del og som funker som en slags hyllest til 1940-årenes film noir. For det andre har den en fantastisk avsluttende scene hvor Fincher bruker helikopter-shots for å få mest mulig ut av dramaet som utspiller seg. Intensiteten av det hektiske overhengende helikopterkameraet samt effekten som kommer av klipp mellom nærbilder og fjernbilder, skaper en perfekt spenningsoppbygging. Man er både med som vitne på bakken hvor man får med seg dialog og blikkutvekslinger, samtidig som Fincher klipper vekk til helikopter-bildene hvor man er langt vekk og får ikke høre det som blir sagt. Dette skaper en perfekt dynamikk og en oppfinnsom måte å skape suspense på. Så får man bare se mellom fingrene at Gwyneth Paltrow er en ganske kjedelig skuespillerinne.

Read Full Post »

Lister er alltid en fornøyelse for nerder, eller «spesielt interesserte». Man får satt ned på papir sine «favoritter», rangerere masse filmer som egentlig ikke kan sammenlignes og ikke minst utfordre etablerte holdninger innenfor sitt «miljø». Der finnes en viss glede i å rangere The Killing over 2001: en romoddysse, eller Shutter Island over Casino, ikke bare på trass men for å genuint utfordre såkalte «udiskutable klassikere». Ikke minst inspirerer det til at andre motargumenterer og kommer med sine lister. Kanskje en annens guilty pleasure korrelerer med din egen? Der finnes mange gleder i lister. Der sirkulerer mange forskjellige konsepter, men en jeg kom over på en blogg virket litt artig: List opp dine favorittfilmer fra hvert år siden du ble født. For min del gjelder dette fra 1986. Ja, la oss begynne:

1986: Blue Velvet

Hvem kan vel motstå David Lynchs genistrek Blue Velvet? En film om voyeurisme,seksuell perversjon og ondskapen som lusker i tilsynelatende trygge borgerlige miljøer, perfekt artikulert i åpningssekvensen hvor Lynch viser en tilsynelatende middelklasseidyll, men zoomer forbi alle de lykkelige menneskene og inn på gresset hvor insektene og kaoset råder. Og hva med sekvensen hvor Dennis Hopper, den psykopatiske antagonisten, synger Roy Orbisons klassiker «In Dreams» til den skremte protagonisten? «In dreams your mine, all of the time». Grøss.

1987: The Dead

John Hustons siste film som passende nok heter «The Dead» og er en filmatisering av James Joyces mesterlige novelle. Huston regisserte filmen når han var terminal, med oksygentank tilkoblet til enhver tid. Filmen er en nydelig avdempet skildring av et juleselskap i irland på begynnelsen av 1900-tallet. Filmen viser menneskene, interaksjonen dem i mellom, talene, problemene innad i familien og ikke minst hemmelighetene som blir avdekket underveis. «Yes, the newspapers were right: snow was general all over Ireland. It was falling on every part of the dark central plain, on the treeless hills, falling softly upon the Bog of Allen and, farther westward, softly falling into the dark mutinous Shannon waves. It was falling, too, upon every part of the lonely churchyard on the hill where Michael Furey lay buried. It lay thickly drifted on the crooked crosses and headstones, on the spears of the little gate, on the barren thorns. His soul swooned slowly as he heard the snow falling faintly through the universe and faintly falling, like the descent of their last end, upon all the living and the dead.» – James Joyce

1988: Die Hard

Finnes det en mer fengende og oppslukende actionfilm enn Die Hard? Neppe. Denne filmen har en perfekt kombinasjon av spenning og humor. Filmens mange oneliners og vittige dialoger er nesten som screwballkomediene fra hollywoods gullalder. John McClane er jo den perfekte helten; upretensiøs, no-bullshit, fra arbeiderklassen og mest av alt; han hater å være helten. Han er ikke akkurat Zorro som nyter hvert et voldelig øyeblikk med en hoven arroganse, men mer en mann som ufrivillig blir blandet inn i situasjoner han helst ville unngått. John McClane: [Tying fire hose around his waist] Oh, John, what the fuck are you doing? How the fuck did you get into this shit?

1989: Crimes and Misdemeanors

En av Woody Allens kanskje beste filmer. Woody Allen spiller en dokumentarfilmskaper som lager en film om Professor Levy, en inspirerende filosof som får Woody til å se lysere på livet og en revitalisert tiltro til menneskeheten. Så tar Professor Levy selvmord. Allen er kanskje på sitt mest nihilistiske i denne moderne «greske tragedien», som inneholder en høyt aktet forretningsmanns mord av en elskerinne og hans påfølgende psykologiske kamp mot skyldfølelsen. Bare Woody klarer å lage en lett ironisk og humoristisk film av dette temaet som funker. Han prøvde igjen med Match Point, som ble en veldig god film, og med Cassandras Dream, som er en fryktelig film. Se denne først!

1990: Total Recall

Paul Verhoevens sci-fi film fra 1990, Total Recall, er ekstremt underholdende. Hvor ofte får man se filmer som inneholder kvinner med tre pupper eller mennesker med baby-lignende skapninger som vokser ut av magen? I likhet med David Cronenberg klarer Verhoeven å lage interessante science fiction filmer som spiller på kroppslig horror og en viss skepsis til sammenføyingen av menneske og teknologi, samt en stadig forvirring mellom realitet og illusjon. Benny: [to Mary, the three-breasted hooker] Baby, you make me wish I had three hands.

Uenig? Hva er dine favoritter?

Read Full Post »

Godt nyttår! Har blitt lite aktivitet her på grunn av juleferie og generelt lite filmtitting, men det har kraftig forbedret seg nå de siste dagene hvor jeg har sett en del film fra 2010. Jeg synes det har vært et ganske så bra filmår med mange glimrende filmer. Årets skuffelser må være den horrible The Killer Inside Me (som jeg har skrevet om før), den australske gangsterfilmen Animal Kingdom og den amerikanske krigsdokumentaren Restrepo som jeg hadde skyhøye forventninger til.  Profeten(Un Prophet) synes jeg heller ikke levde opp til hypen, selv om den ikke var så aller verst.  Her er imidlertidig min topp 10 fra 2010 (legg gjerne igjen din egen toppliste for 2010 i kommentarfeltet):

1. Onkel Boonmee som kan erindre sine tidligere liv (Weeserathekul) Denne Thailandske filmen av Weerasethakul vant gullpalmen i årets Cannes-festival og det er ikke vanskelig å forstå hvorfor. Onkel Boonmee er en nydelig film som tar for seg menneskets relasjoner til jorden, til dyrene og som setter fingeren på flere primære aspekt ved mennesket. Det hele er omsvøpt en rolig atmosfære; mye lange shots, skuespillerene er hele tiden rolige og avslappet. Vi følger Boonmee som er dødssyk og som blir hjemsøkt av sin døde kone og får besøk av sin sønn som har blitt om til et slags apelignende urmenneske. Dette er ikke portrettert som grusomt og skummelt, men som naturlig og nesten åndelig. Mot slutten bryter sakte men sikkert Weerasethakul den etablerte stilen; først med håndholdt kamera i en intens reise inn i en grotte, en reise tilbake i historien til mennesket, og til slutt bryter han ut av naturen og til moderne tider, noe som føles så feil og rart ut. Glimrende film!

2. Certified Copy (Kiarostami) En britisk forfatter ankommer Italia for å snakke om sin nye bok som omhandler vårt oppheng i det originale, og hva det betyr for vårt bilde av verden. Hva om vi får vite at Da Vincis «Mona Lisa» var bare en kopi av et annet verk? Kiarostami leker seg med filmmediumet og får seeren til å leve seg inn i denne problematikken; forfatteren treffer en kvinne og de reiser rundt i Italia og prater om kunst og om livet. Etterhvert utvikler det seg et forhold. Eller har de hatt et forhold i lengre tid? Utviklingen slår en overende i følelsesmessig kraft og man blir dypt fascinert av dette forholdet fordi man generaliserer det til å gjelde alle forhold. I hvor stor grad spiller vi roller i et forhold? Hvilke følelser er autentiske og hvilke er tillært gjennom sosiale praksiser og av kunnskapen om andres forhold?

3. The Ghost Writer (Polanski) The Ghost Writer er en politisk thriller på sitt aller beste: effektfull oppbygging, et engasjerende plott, et forlokkende mysterium å komme til bunns i, nydelig foto, perfekt filmmusikk og gode karakterer.  Vi følger en forfatter som har fått i oppgave å skrive memoarene til en tidligere britisk statsminister (spilt av Pierce Brosnan), men som i prossessen kommer i skade å avsløre et hemmelig politisk spill. Polanski har alltid vært opptatt av det uhyggelige, eller det som tyskerne kaller unheimlich. Ordet er bygd opp av ordet heimlich, det kjente eller hjemlige, og hvordan dette kan bli forvridd til noe rart og uhyggelig. Det inngår dermed et paradoksalt forhold i begrepet gjennom at noe er både kjent og ukjent på samme tid, som skaper en følelse av ubehag. Fra før av har Polanski utforsket dette via Rosemary’s Baby (hvor et mors barn, det kjente og yndige, har blitt infisert av djevelen selv, som også gjør det til skremmende og ukjent), The Tenant og i Chinatown. I The Ghost Writer endrer hele verdensbildet seg både for protagonisten og seeren, og i en gåsehudfremkallende sluttsekvens viser Polanski ved hjelp av dokumenter som blåser vekk i vinden, hvordan det politiske spillet bevisst tilslører virkeligheten.

4. Winter’s Bone (Granik)

Årets Sundance-vinner er en strålende neo-noir-aktig sak som rett og slett er tvers igjennom god. En 17 år gammel jente bor i Ozark Mountain, i et lutfattig strøk, hvor hun må ta vare på sin psykisk syke mor og sine to søsken. En dag blir hun oppsøkt av sheriffen som kan fortelle henne at den kriminelle faren hennes har stukket av fra å møte i retten og han har pantsatt huset deres som kausjon. Med andre ord; dukker ikke faren opp så mister de huset. Jenta må ut på leting etter faren, noe som tar henne med inn i de mørkeste avkrokene i Ozark. Hovedrolleinnhaver Jennifer Lawrence har prestert en glimrende rolletolkning som klarte å få meg oppriktig engasjert i denne karakteren og hennes problemer. Filmen er en mørk, stilisert og fascinerende fortelling med hint av det makabre ikke ulikt den kjente amerikanske forfatteren Flannery O’Connors noveller.

5. Shutter Island (Scorsese)  Helt siden jeg var liten og pløyde igjennom minst hundre Hardy guttene-bøker har jeg vært opptatt av narrative mysterier. I Shutter island rendyrker Scorsese denne muligens barnslige fascinasjonen i et univers som er mer tegneserieaktig enn realistisk. Fra første stund bruker Scorsese det bombastiske, det gotiske og overdramatiske i sin fremstilling av denne skumle fangeøyen for psykisk ustabile: en voldsom sjø, regn og torden, pompøs musikk, et mystisk fyrtår og skumle innsatte setter tonen for kanskje den fineste eskapismen jeg har sett på noen år. Dette er bare gøy og moro, samtidig som det er mørkt og mystisk.  Vi blir servert en psykologisk thriller som nesten ender opp som en slags metafilm på vår kollektive trang til eskapisme for å flykte fra hverdagens problemer og traumer. Morsomste filmen Scorsese har lagd siden Goodfellas!

6. The Social Network (Fincher) Jeg var, i likhet med mange andre, veldig skeptisk til hvordan de skulle greie å lage en god film ut av Facebook-historien. Men utrolig nok ble dette et veldig inspirert og originalt verk fra David Fincher. Filmen er en heseblesende videreføring av 40-tallets screwballsjanger innsvøpt i moderne estetikk og med en litt selvironisk dramatisk narrativ og mye humor. Dette resulterer i en ekstremt fengende og underholdende film som tidvis leker seg med filmmediet. En bisarr ro-sekvens midtveis med en elektronisk versjon av Dovregubbens Hall er egentlig en god illustrasjon på filmen som helhet; for den nærmest renner over av fortellerlyst og inspirert filmskaping. Årets store overraskelse.

7. Gazas Tårer (Løkkeberg) Gazas Tårer var en film jeg var veldig i tvil om jeg skulle ha med på listen, selv om det kanskje var den sterkeste opplevelsen jeg hadde på kino i år. Grunnen er at jeg synes kanskje Løkkebergs ramme rundt de originale gaza-opptakene kunne være mye bedre. Men jeg føler jeg ikke kan la det trekke såpass ned siden dette er en ekstremt viktig og følelsesmessig knusende film; jeg lar følelsene mine og de tankene jeg gjorde meg etter jeg så filmen råde og så legger jeg til side noen av de mer klønete grepene fra Løkkeberg (manipuleringen av israelsk propaganda på TVen var svært unødvendig). Denne er uansett viktig å se.

8. Armadillo (Pedersen) Armadillo var for meg en mye mer interessant filmopplevelse enn den amerikanske Restrepo. Der Restrepo viste soldatene fra sin profesjonelle side, viser Armadillo sine soldater i all sin uhemmet menneskelighet (og umenneskelighet). Man blir dypt forstyrret av soldatenes vitsing om dreping, døde soldater og man blir bevisst konfrontert med en skyldfølelse på grunn av filmens spenningsdramaturgi. Ved å få servert noe man synes er spennende kan man forstå soldatenes egen spenningssøking; men man blir etterhvert sittende igjen med en bitter smak i munnen etter at realitetene av spenningen blir avdekket på slutten i form av døde kropper og kroppsdeler. Der Restrepo holder døden skjult og avdekket (de filmer bare skoen til en død soldat) viser Armadillo mer av døden og dermed mer av realiteten og alvorligheten av krig. Man blir vist både det negative og positive med gruppedynamikk og macho-kulturen innad i troppen og man rives mellom forståelse og et behov for å ta avstand og fordømme.

9. Inception (Nolan) Nok en god film fra Christopher Nolan (og hans nest beste etter The Prestige). Filmen er en spennende filosofisk actionfilm som holdt meg engasjert helt til rulleteksten dukket opp. Det beste med filmen er nok dens virtuose sjonglering av 3-4 separate hendelser i forskjellige tidssoner og dens utsøkte sans for timing og presisjon.

10. Greenberg (Baumbach) Hvem skulle tro at Ben Stiller skulle gjøre en god skuespillerprestasjon? Noah Baumbach har jeg fulgt siden debutfilmen The Squid and the Whale fra 2005, og både den og film nr. 2 Margot at the Wedding er veldig gode filmer. Det er også fjorårets Greenberg om en ensom, mislykket mann med psykiske problemer og en tendens til å trekke seg unna andre mennesker. Han konstant overanalyserer alle sosiale situasjoner og er fremmedgjort fra sin samtid, den nye generasjonen og det suksessopptatte amerikanske samfunnet.En fin og stille film som gav en god filmopplevelse i all sin underfundige humor og subtilitet. Honorable Mentions: Kick-Ass, Hævnen, Trolljegeren, Dogtooth, Biutiful Filmer jeg ikke har fått sett, men som jeg aner er gode: Carlos, Film Socialism, Another Year, The Limits of Control, A Single Man, Somewhere og I am Love.

Read Full Post »