Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘michelangelo antonioni’ Category

Av og til sier bilder mer enn ord. Med filmanbefalinger i bilder hopper jeg over lange, beskrivende tekster og lar bildene (forhåpentligvis) pirre nysgjerrigheten din. Denne gangen er det den italienske regissøren Michelangelo Antonionis film Il Deserto Rosso (The Red Desert) som står for tur; en gripende film om en kvinnes mentale sammenbrudd i en stadig mer forurenset og kvelende verden. Dette er kanskje Antonionis mest komplette film med virtuose bildekomposisjoner som perfekt fanger hovedkarakterens følelsesliv og angst.

 

Advertisements

Read Full Post »

Ja, så har det blitt litt tid til filmer i det siste til tross for eksamenslesing og stress. Fikk noen filmer i posten etter å ha benyttet meg av Barnes & Nobles salg av Criterion-DVDer. Fikk blant andre Peter Weirs «The Last Wave», Marco Ferreris «Dillinger is dead» og Ingmar Bergmans «Ansiktet (aka The Magician)». Så noen av dem, ilag med noen andre filmer som har stått og støvet ned i skapet.

The Last Wave (1978) av Peter Weir

Filmen utarter seg som et mysterium; vi får et åpningsbilde av en aboriginer som driver på med et slags rituale som etterfølges av et merkelig uvær hvor det regner uten tegn til skyer. Etterhvert blir det om til enorme hagl. Vi vitner et mord på en aboriginer som leder oss til advokaten David Burton, som har tatt på seg saken og forsvarer fire aboriginere. Burton begynner å få noen uforklarlige drømmer hvor en av de tiltalte dukker opp mens han holder noen merkelige steiner. Burton prøver å finne ut meningen av de merkelige drømmene sine og blir således innblandet i en sjelegranskende sak som gir ham mer innsikt både i sin egen fortid og opphav, samt den apokalyptiske skjebnen som blir spådd av aboriginerne. Han blir dratt inn i en verden av gammel tro, symbolikk og verdenshistorie som får ham til å revurdere sin egen komfortable virkelighet. Dette er en intens og virkelig interessant beretning om opphav og fremtid; om drømmer og virkelighet. Og ikke minst den uhyggelige følelsen av å ha oppdaget noe utenfor en selv, en realitet man har prøvd å fortrenge, men som kommer tilbake for å hjemsøke en gjennom drømmer og til slutt gjennom virkelighet.

Dette er absolutt en film jeg anbefaler varmt. Se den!

Ansiktet aka The Magician (1958) av Ingmar Bergman

En skuespillertropp kommer til en liten by, hvor de blir stoppet av politiet. De blir tvunget av aristokrater til å opptre for å få reise videre, hvor de således blir hånet; en person trekker fra sceneteppet og avslører triksene de bruker for å få en person til å sveve i løse luften. De ler. Bergmans film er en metafor om påkjenningene å være en artist og er en stikkende kritikk av «menn av fornuft»; artistokrater og vitenskapsmenn som hater illusjoner. «Dere representerer det jeg hater mest av alt… det uforklarlige!»  Bergman ler hånlig i kulissene. Bergman baserte mye av filmen på sine egne opplevelser som teaterinnstruktør og motgangen han fikk av diverse anmeldere i Sverige på 1950-tallet. I denne filmen har han gjort det om til en mørk middelalderhistorie om illusjoner, kunstnerens bestrebelser, selvrealisering og kreativitet. Foruten noen fjasete kjærlighetshistorier, er dette en flott film. Ikke blant Bergmans beste, men verdt å sjekke ut.

What have you done to Solange? (1972) av Massimo Dallamano

En morder går rundt og dreper unge jenter ved å knivstikke dem i underlivet. Latterlig? Tja, det funker faktisk. Det er også essensen av handlingen i denne italienske giallofilmen fra 1972. Giallo er i bunn og grunn italienske krimfilmer hvor vi ofte ser drapene fra morderens synspunkt og hvor vi blir servert diverse erotikk, et mysterie og en pulp-aktig historie. Alt filmet på poetisk vis. What have you done to Solange? er en solid film innenfor denne sjangeren og overrasker ved å ha et intrikat og interessant plot som gir en overraskende vri. Filmen er stilsikker og klarer å skape en god atmosfære som bærer filmen godt.

L’eclisse (1963) av Michelangelo Antonioni

L’eclisse betyr eklipse og viser et dystert og dystopisk bilde av en menneskehet hvor vi har sluttet å kommunisere. Vi følger først og fremst et forhold mellom en aksjespekulant og en kvinne, hvor de i bunn og grunn sliter i å kommunisere på noe annet hold enn via tom og meningsløs sex. Vi blir servert lange sekvenser hvor aksjespekulantene kjøper og selger i et kaos av rop og skrål, kynisme, utnytting og grådighet. En minneverdig sekvens er når det blir krevd ett minutts stillhet for en kollega som gikk bort. I løpet av minuttet av stillhet, får vi høre hvisking dem imellom om hvor mye penger det koster dem å ikke handle i løpet av et minutt. Og når minuttet er godt, bryter salen ut i gestikulering og rop som om ingenting hadde hendt.

Antonioni er en virtuos regissør som bruker bildekomposisjoner og arkitektur for å formidle følelser. Noe som han gjør med stor bravura i L’Eclisse.

Filmen blir avsluttet i en minneverdig sekvens av en øde by i stillhet, med en stor uro og angst (og hint om en påfølgende atomkrig).En flott og ikke minst krevende film. Anbefaler også L’avventura av samme regissør (som er hakket bedre enn L’eclisse).

Read Full Post »