Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘pier paolo pasolini’ Category

Fra Jean Epsteins "The Fall of the House of Usher" (1928)

Fra Jean Epsteins «The Fall of the House of Usher» (1928)

Fra Jean Epsteins "The Fall of the House of Usher" (1928)

Fra Jean Epsteins «The Fall of the House of Usher» (1928)

Fra John Fords "The Long Voyage Home" (1940)

Fra John Fords «The Long Voyage Home» (1940)

Fra John Fords "The Long Voyage Home" (1940)

Fra John Fords «The Long Voyage Home» (1940)

Fra Pier Paolo Pasolinis "The Gospel According to Matthew" (1964)

Fra Pier Paolo Pasolinis «The Gospel According to Matthew» (1964)

Fra Erich von Stroheims "Greed" (1924)

Fra Erich von Stroheims «Greed» (1924)

Fra Henry Hathaways "The Garden of Evil" (1954)

Fra Henry Hathaways «The Garden of Evil» (1954)

Fra Henry Hathaways "The Garden of Evil" (1954)

Fra Henry Hathaways «The Garden of Evil» (1954)

Fra Henry Hathaways "The Garden of Evil" (1954)

Fra Henry Hathaways «The Garden of Evil» (1954)

Fra D.W. Griffiths "Intolerance" (1914)

Fra D.W. Griffiths «Intolerance» (1914)

Read Full Post »

 

Har skrevet en sak om favorittregissøren min på montages.no. Del 2 kommer snart!

Read Full Post »

Nylig så jeg Pier Paolo Pasolinis Canterbury Tales, en av den italienske regissørens minst anerkjente filmer. Jeg hadde lave forventninger som ble fort omgjort til entusiasme, for det jeg så var kanskje et av Pasolinis morsomste og mest fandenivoldske øyeblikk. Filmen er en slags bearbeiding av en engelsk bok fra 1300-tallet skrevet av Geoffrey Chaucer, som ble regnet som en av Englands beste poeter. Chaucers bok var episodisk og inneholdt visstnok mye pietisme og moralistisme i sine fortellinger i tillegg til sine mer hedenske beretninger. Mange har kritisert Pasolini for å forvrenge Chaucer, noe som må sies å være en merkelig kritikk da hans intensjoner aldri må ha vært å fange alle nyansene til Chaucer, men å velge ut de elementene han selv føler har relevans. Pasolini, en marxist og provokatør, ville bevisst utfordre de sosiale konvensjonene til den nye italienske middelklassen. Han ville terge på seg det moralistiske borgerskapet, den dydige og konservative middelklassen. Pasolini fokuserte derfor på de vulgære og hedenske tendensene i Chaucers bok (og viderefører dem etter egen fantasi). Vi blir derfor servert vulgær kroppslig humor med fising, pissing, utroskap (mens hun står på sin blinde og intetanende manns rygg!). Pasolini gjør også narr av presteskapet da han viser en munks mareritt om helvete (muligens inspirert av Dante) i en bravura-sekvens hvor munker blir, rett som det er, bæsjet ut av en demons rumpe og voldtatt. Dette er en film om latter og av å le av livet,om å avsløre alle de pietistiske og kristne verdiene som har blitt en del av det moderne samfunnet.

Pasolini spiller selv Chaucer i filmen, selveste forfatteren, «skaperen» av alle disse rare fortellingene. Vi får se Pasolini humre over

Pasolini som Chaucer i Canterbury Tales

sine skriblerier inn i mellom sekvensene. Dette er forfatterens måte å gjøre opprør på, og latteren er kanskje det beste og mest truende opprøret mot fastlåste normer og dogmatisk oppførsel: en artistiske måte å befri seg selv, å være fri til å uttrykke og fantasere. Pasolini selv var offer for flere rettsaker mot ham fra vatikanet, som anså ham som «farlig» og som en ødelegger av god moral, men det stoppet ham ikke i å gang på gang utfordre og terge de borgerlige.

Filmen har også en alvorlig side. En av fortellingene viser to menn som blir tatt for homofili av presteskapet. Den ene har midler til å betale seg fri, mens den andre er fattig og blir således brent på bålet mens tilskuere blir servert mat og underholdes lik en sportsbegivenhet. Pasolini er opptatt av at ikke alt kan avfeies med latter, spesielt de fordømmende og hyklerske katolikkene.

Til slutt får dere helvetes-sekvensen. Se fra 1;45. Et herlig og provoserende skue! (og legg merke til at munken sover med høns og en stor melon! Kinky saker!)

Read Full Post »

Medea; Den koloniserte


I 1969 lagde Pasolini «Medea», som var basert på gresk mytologi. Historien tar for seg Jason som reiser avsted til et fremmed land og stjeler et hellig skinn. Han får hjelp av kongens datter, Medea, som blir med ham tilbake til Hellas. Der blir hun tilsidesatt av Jason som ,opportunisten han er, frir og skal gifte seg med datter av en høytstående mann. Jasons avgjørelse symboliserer hans trang til å klatre på den sosiale rangsstigen og i stedet for å holde seg med «den kulturelle outsideren» og moren til to av hans barn velger han status innenfor sin egen kultur. Pasolini bruker en finurlig teknikk for å refusere den originale myten som demoniserer Medea ved at hun visstnok kaster en dødelig forbannelse over sin konkurrent. Han viser først denne versjonen, så uten forklaring hopper han tilbake og viser en revidert versjon; Pasolinis versjon. I Pasolinis versjon sender Medea plagg til forloveden til Jason. Hun tar på seg Medeas klær, ser seg i speilet og får en åpenbaring. Av medlidenhet til Medea og erkjennelsen av at hun selv er i ferd med å bli like undertrykt som Medea, tar hun selvmord. Pasolini gir myten en ny og ressonerende vri. Medea er produktet av kolonialisering. Hun er tatt ut av sin kultur, må forkaste sin kultur (symbolisert med plaggene hun gir bort til Jasons forlovede) og blir til slutt tråkket på av Jason som velger en annen kvinne og forråder henne pga sosiale normer, status og makt. Pasolini viser hva som skjer med den undertrykte; Medea dreper sine egne barn, nekter Jason å begrave likene og brenner ned huset og seg selv i en intens of fantastisk sluttsekvens (se bildene under; Medea forteller Jason at hans barn er drept, at han ikke får begrave dem, mens hun selv tar fyr).

Hun er ikke bare den koloniserte; hun er også kvinnen som blir undertrykt av mannen. Medea blir i siste instans destruktiv, oppgitt og i et siste desperat forsøk på å ta kontroll på sitt eget liv gjør hun det eneste hun kan gjøre: ende det. Sekvensen viser også operasangerinnen Maria Callas fantastiske innsats som Medea. Hennes ansiktsutrykk og spillemåte er så kraftfull og effektiv at jeg nesten kaldsvetter. Denne filmen er Pasolinis glemte mesterverk.

Read Full Post »

Teorema er en film laget av Pier Paolo Pasolini fra 1968 med Laura Betti, Silvana Mangano, Massimo Girotti og Terence Stamp. Terence Stamp spiller en mystisk person som dukker opp hos en middelklassefamilie og endrer livet til alle familiemedlemmene på forskjellige vis. Mirakler tar plass, seksuelle oppvåkninger og kunstnerisk inspirasjon. Pasolini utvidet historien og gjorde den om til en bok i ettertid. Ennio Morricone har komponert filmmusikken.

Pasolini lykkes alltid med å engasjere meg, provosere meg og ikke minst aktivisere meg på et intellektuelt nivå. Han er en provokatør, en poet, en samfunnskritiker og en utrolig dyktig filmskaper. Teorema så jeg for første gang for litt over et år siden på cinemateket i Bergen. Jeg ble bergtatt fra første stund. Pasolini viser en virtuos forståelse av film, komposisjon og kunstnerisk uttrykk og det hele kommer sammen perfekt i Teorema. Filmen er veldig abstrakt og åpen, den blander en slags mytologisk urverden med den moderne, den spiller på religion, seksualitet og kapitalisme.

Det slår meg at Pasolinis filmspråk inneholder veldig mye, som kan sammenlignes med store malekunstnere. Mening kan trekkes av mise-en-scene, uttrykk og filmteknikker hele tiden.

Mest av alt er vel denne filmen en kritikk av den borgerlige familien hvor alle er blitt komfortable og late i sine tildelte roller; moren som undertrykker sin sydende seksualitet og er såkalt «religiøs» på borgerlig vis uten å mene så mye med den finner til slutt religion på «ekte»vis i en gammel landlig kirke, sønnen oppdager sin skjulte seksualitet og går igjennom en identitetskrise (sikkert litt autobiografisk dette) som fører til såpass problemer med «en selv» at han klarer bare å lage upersonlig kunst (til og med i blinde!), faren gir fra seg sine eiendeler og går tilbake til en primitiv tilstand (han tar et ærlig oppgjør mot seg selv som fører til et sammenbrudd), datteren (innestengt i det klaustrofobiske borgerlige huset, separat fra den virkelige verden) får også et sammenbrudd og prøver å gjenskape situasjoner fra fortiden for å fortrenge nåtiden (hun går rundt med målebånd, ser om og om igjen i bildealbum). Hushjelpen er en slags helgen her; hun er lavere klasse og blir erstattet av en lignende hushjelp med samme navn (som viser bare lite verdsatt hushjelper er, de er bare «hjelpen» og ikke en ekte person som lett kan byttes ut med en helt identisk erstatter) etter et mislykket selvmordsforsøk. Hun finner ut av helt spesielle evner. Til slutt lar hun seg begrave på en byggeplass hvor de skal sette opp et kapitalistisk bygg (og du kan se kommunisttegnet på en husvegg like ved) for å ofre seg, eller være en martyr. Hennes tårer fylles opp i en pytt, et slående bilde.

Read Full Post »