Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘tysk’ Category

Tysk filmindustri var på 1920-tallet verdens fremste og produserte en rekke mesterverk gjennom det kjente filmstudioet Universum Film AG (bedre kjent med forkortningen UFA). De lagde kjente skrekkfilmer som Nosferatu, Dr Caligaris Kabinett og Der Golem, de var kjent for sin særegne ekspresjonistiske stil og ikke minst for sine storslåtte episke produksjoner av enorme proporsjoner. Det siste betegner Die Nibelungen regissert av Tysklands fremste regissør, Fritz Lang. Lang hadde allerede laget Der Müde Tod (som inspirerte blant annet Luis Bunuel og Alfred Hitchcock) og krimfilmen Dr. Mabuse, som ble veldig populær.

Nibelungen var et kjent episk dikt som kan sies å være kjernen av tysk folkekultur som stammer fra den muntlige tradisjonen. Det finnes en rekke nedtegninger av historien (den eldste eksisterende nedskrivingen er fra 1200-tallet) som sies å være basert på historiske hendelser i Tyskland rundt 500-tallet. Diktet tar for seg Burgunderene, et østgermansk folk, og er innenfor den episke tragedie-sjangeren.

Tyskland på 1920-tallet var sterkt preget av den nylig avsluttede verdenskrigen, noe som tydelig manifesterte seg i en rekke dystre og pessimistiske filmatiske verk med vekt på angstfremkallende kulisser, skarp lyssetting med mye skygger og temaer som omhandlet ondskap, galskap og død. En vampyr trenger seg inn i landet og sprer død og fordervelse i Nosferatu (1921), en mann selger sjelen sin til djevelen i Faust (1927), zombielignender skapninger skaper frykt i Dr Caligaris Kabinett (1919) og i Der Golem (1920)terroriserer en jødisk skrekkfigur (en Frankenstein-aktig skapning)en tysk landsby.

Die Nibelungen starter med at Siegfried, en arisk og stoisk mann, blir trent i kamp av en gjeng barbarer. Han får høre om Kriemhilde som han umiddelbart vil ha som sin kone. På ferden møter han på drager, usynlige fiender (hvor Siegfried vinner et hodeplagg som kan gjøre ham usynlig) og finner attpåtil tak i en stor skatt. Han får vite at han kan gifte seg med Kriemhilde om han hjelper hennes bror, kongen, med å få en islandsk prinsesse. Kongen er svak og puslete og prinsessen vil bare gifte seg med den som kan seire over henne i tre utvalgte grener (steinkast, lengdehopp og spydkast). Siegfried gjør seg usynlig, slik at det ser ut som det er kongen som kaster steinen og spydet. Kongen vinner prinsessen og Siegfried får Kriemhilde. Men deretter oppstår en intrige som får fatale konsekvenser…

Die Nibelungen er delt i to deler; Siegfried og Kriemhilds Vrede. De ble utgitt separat, men det er bare av kommersielle hensyn; filmene kan lett sees som en enhet. Dette episke verket er intet mindre enn 4 timer og 40 minutter, men den er forbausende mektig selv om kanskje noen oppfatter del to som litt treg innimellom. Jeg vil egentlig påstå at dette er en av de fremste eventyr/fantasyfilmene som eksisterer. Lang fokuserer lite på kamera-effekter; filmen består stort sett av stillestående kameraer, men magien er i kulissene, kostymene, mise-en-scene, lysbruken og det fantastiske skuespillet.

Filmen har en veldig distinkt stil med veldig forseggjorte filmkulisser gjort med strenge symmetriske former som for eksempel Burgunderenes slott:

Kulissene uttrykker og er med på å videreformidle stemning og følelser, samt å gi farge til de ulike folkeslagene som er potrettert. Barbarene, på en annen side, har et helt annet estetisk uttrykk:

Filmen har også en dyster og omstridt historie. Siden den var av nasjonalistisk art, ble den trykket til sin bryst av både Joseph Goebbels og Adolf Hitler og spesielt den første delen virket til å appelere til nazistene. Man har et klart skille mellom den ariske helten og de mer degenererte mørkere, lutryggede og skitne fattige, det handler om å kjempe for ære, viktigheten av ukritisk lojalitet osv. Men del 2, som virkelig viser en korrupt side ved hevngjerrighet og lojalitet, ble ikke vist i det fascistiske Tyskland. Selv om dette er verdt å ha i baktankene, burde ikke det ødelegge opplevelsen av å se denne filmen. Filmen er rett og slett et virtuost cinematisk verk av stor originalitet og håndtverk som er både spennende, medrivende, tragisk og dramatisk. Det fine med stumfilmer er at man kan velge soundtrack selv; man trenger ikke på død og liv høre på musikkstykkene som følger med filmen. For min del brukte jeg Shostakovichs 9ende og 12te symfoni, samt Gyorgi Ligetis Project Volume 2 og 4. Man må ha en dramatisk og dissonerende musikk til denne filmen her!

Reklamer

Read Full Post »

Dette er en ekspresjonistisk «episodefilm» (ikke ulik Fritz Langs mesterlige «Der Müde Tod» fra 1923) som tar plass i et voksmuseum. En ung dikter (spilt av skuespilleren og senere hollywoodregissør William Dieterle) blir leid inn av innehaveren for å dikte historier til tre av de mest populære voksdukkene for å tekkes publikum. Vi blir deretter transportert inn i hans diktninger. Først til en arabisk historie med en sultan (spilt av Emil Jannings)med en magisk ønskering, deretter til en historie med Ivan den grusomme (her er det tydelig at Eisenstein har hentet inspirasjon til filmene han lagde på 40-tallet. Conradt Veidt (han fra Caligari) er veldig lik han i Eisensteins versjon), og til slutt en med Jack the Ripper. De forskjellige episodene er inneholder eventyr, humor, dystre skildringer og til slutt ren horror. Historiemessig er de ganske enkle og egentlig ikke så fryktelig interessante i seg selv. Det er bildene, mise-en-scene og de ekspresjonistiske kulissene som gjør denne filmen severdig. For det er den så absolutt. Forresten så har slutten har en veldig interessant sekvens med en utradisjonell bruk av dobbelteksponeringer; en filmatisk crescendo. Absolutt interessant.

Read Full Post »