Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Uncategorized’ Category

Skriving av masteroppgave samt det arbeidet jeg gjør for Montages.no gjør dessverre at denne bloggen blir oppdatert alt for sjeldent. Beklager! Men dere kan jo stikke over til montages.no og lese min artikkel om ukens torsdagsfilm Man of Aran.

Read Full Post »

Wim Wenders "Pina"

Da er det igjen klart for Bergen Internasjonale FilmFestival (BIFF). Festivalen er fullspekket (176 filmer!) med mye spennende film, deriblant Cronenbergs A Dangerous Method og Werner Herzogs Cave of Forgotten Dreams.

Du kan lese min guide til BIFF 2011 på montages.no

Read Full Post »

 

Sjekk ut artikkelen min om Kelly Reichardts glimrende film Meek’s Cutoff på montages.no

Read Full Post »

1996: Crash

Crash av David Cronenberg er en slags primitivistisk utforskelse av menneskets seksualliv og hva det vil si å være menneske (satt opp mot maskiner og moderniteten). Vår seksualitet blir, i Cronenbergs filmatiske univers, utvidet til å også inbefatte maskiner. Implisitt ligger det et slags science fiction-basert spørsmål om i hvor stor grad mennesket har smeltet sammen med maskinene og om hvordan maskinene blir en kroppslig forlengelse . Om du likte Naked Lunch eller Videodrome burde du sjekke ut Crash, som kanskje er det mest kontroversielle Cronenberg har lagd.

1997: T’am Guilass (Taste of Cherry)

Denne iranske filmen er en minimalistisk utforsking av de etiske problemene rundt selvmord. Kort fortalt handler det om en mann som kjører rundt i en bil på jakt etter en person som kan gravlegge han etter han har tatt selvmord. Hvor langt kan man ha individuell frihet og når bør vi gripe inn som medmennesker? Dette er en lavmælt og seriøs film som er perfeksjonert i stil, form og innhold, men som ikke er for alle. Mange vil nok reagere på et veldig lavt tempo og en uklar narrativ, samt den minimalistiske handlingen, men om man lar stemningen ta over og legger vekk all rastløshet vil man finne en mektig og flott film.

1998: The Last Days of Disco

Whit Stilman, regissøren av The Last Days of Disco, har evnen til å skape karakterer som føles levende og som man alltid har et ambivalent forhold til. Dette blir ikke mindre komplisert når de i tillegg er av overklassen og ofte ganske bortskjemte og pompøse. Denne filmen tar for seg enden på en epoke: disco-epoken på begynnelsen av 1980-tallet. Dette korrelerer med karakterenes inntreden til de voksnes rekker da discoperiodens står for løssluppenhet, ungdommelighet og ikke minst en anti-borgerlig bevegelse. Når perioden ender venter jappetiden med dens konsumerisme, kynisme og karrierejag. The Last Days of Disco er en bittersøt skildring av ungdomstiden gjort på en original og smart måte.

1999: Eyes Wide Shut

Kubricks siste film er en fullverdig avslutning på en strålende karriere. Den er mer vågal enn noen andre Kubrick-filmer og endelig utforsker han de dystre sidene ved menneskelig seksualitet. Masken er en sentral metafor i denne filmen; alt det seksuelle blir foretatt av mennesker med masker (i en slags undergrunn mystisk orgie) og Cruise, voyeuren, ser alt gjennom masken sin. I den fetisjerte sexen er jeg’et skjult; i orgiene er man depersonalisert. Filmen er et mysterium: hvem er disse menneskene og hvorfor risikerer Cruise livet sitt for å delta? Den er en suggerende og mektig film som i sin drømmelignende struktur og visuelle uttrykk aldri slutter å fascinere.

2000: Oh Brother, Where Art Thou?

Litt leit at min favorittfilm av Coenbrødrene, Barton Fink, ikke kom med på listen. Men denne her er ikke så langt bak: en herlig «americana» fullstappet med humor, referanser og ikke minst god countrymusikk. Filmen er en slags gjenfortelling av Homers greske mesterverk «Odysseen» fullstappet med egne mytiske referanser fra amerika (musikeren som selger sjelen sin til djevelen for å få umenneskelig god gitaregenskaper, bankranere på flukt, bibelselgere, ku klux klan). Resultatet er en sprudlende og mektig «folkefortelling» som rommer den mystiske amerikanske sjelen og ikke minst den filmatiske sjelen fra hollywoods gullalder (kanskje mest tydelig via Preston Sturgess sin fantastiske Sullivan’s Travels).

Read Full Post »

1991: La Double Vie de Véronique

Kieslowskis glimrende La Double Vie de Véronique er en fascinerende vri på «doppelgänger»-temaet, ofte brukt som virkemidler i litteratur opptatt av det psykologiske (for eksempel Dostoyevskis The Double) eller i gamle folkefortellinger. Kieslowski bruker dobbeltgjenger-temaet for å se på menneskers valg og hvor tilfeldig vårt livsløp blir lagt. Filmen er nydelig regissert og fotografert, og slutter aldri å fascinere.

1992: Man Bites Dog

Denne filmen er et råskinn: en såkalt mockumentary om en leiemorder som er både hysterisk morsom og dypt forstyrrende på èn gang. Som tittelen tilsier (et ordtak brukt av pressefolk for hva som interesserer leseren; en hund som biter en mann har man hørt før. En mann som biter en hund vekker leserens interesse) er dette en film om de etiske dillemmaene i media. Har man et ansvar som filmskaper/journalist og hvor går grensen til å være en medskyldig? Karakteren Ben, leiemorderen, er fantastisk. Han er åpenbart psykisk forstyrret. Han forteller vitser og ler i alle situasjoner, til og med når han dreper folk. Han er en iskald psykopat og mangler tydeligvis sosiale ferdigheter. Under overflaten skimter man tragedie i hans karakter, men dette blir heldigvis bare hintet til og ikke tydeliggjort og banalisert. Denne filmen er en ganske vågal komedie som bryter sine egne generiske konvensjoner støtt og stadig, og skaper en «farlig» komedie som konfronterer seeren så voldsomt det nesten kan anses som et angrep.

1993: Short Cuts

Her kommer listens svakheter til syne: jeg foretrekker Robert Altmans meta-film The Player fremfor Short Cuts, men siden førstnevnte kom ut i 1992 ble den forbigått av Man Bites Dog. Short Cuts er en ganske typisk Robert Altman-film: et stort ensemble av skuespillere og karakterer og eksperimentering av overlappende dialoger. Denne filmen har ikke noen spesielle historier som stikker seg ut, men helheten er en interessant jazz-aktig film som hopper fra historie til historie. Lily Tomlin, Tom Waits, Tim Robbins, Jack Lemmon er alle strålende noe som bidrar til en eklektisk og interessant film. Et tips angående Altman: Se hans strålende westernfilm McCabe and Mrs Miller fra 1971. En av verdens beste filmer.

1994: Natural Born Killers

Oliver Stone har aldri vært noen favoritt. Han fremstår ofte som overtydelig og banal i sine intensjoner. Det er han kanskje også i Natural Born Killers, men det er noe i dens intense satire som appellerer til meg. Hans eksperimentering med dramaturgi har aldri vært mer vellykket i denne her. Spesielt når han forteller Mallory (Juliette Lewis) sin bakgrunnshistorie med en voldelig far som forgriper seg på henne som en sit-com med påtrengende bokselatter. Kombinasjonen av den grusomme familiehistorien og bokselatter skaper en tragisk og uforglemmelig scene. Denne filmen er et svært vellykket og vågalt ekperiment med form og innhold: Oliver Stone har aldri vært så hardttreffende og interessant som i denne filmen.

1995: Se7en

Jeg har alltid likt denne filmen. Men når jeg før elsket selve historien og den legendariske twisten på slutten, er det nå Finchers virtuose bruk av regi og dramaturgi som appellerer. Filmen har først og fremst en deilig neo-noir stemning som bidrar til mystikken i første del og som funker som en slags hyllest til 1940-årenes film noir. For det andre har den en fantastisk avsluttende scene hvor Fincher bruker helikopter-shots for å få mest mulig ut av dramaet som utspiller seg. Intensiteten av det hektiske overhengende helikopterkameraet samt effekten som kommer av klipp mellom nærbilder og fjernbilder, skaper en perfekt spenningsoppbygging. Man er både med som vitne på bakken hvor man får med seg dialog og blikkutvekslinger, samtidig som Fincher klipper vekk til helikopter-bildene hvor man er langt vekk og får ikke høre det som blir sagt. Dette skaper en perfekt dynamikk og en oppfinnsom måte å skape suspense på. Så får man bare se mellom fingrene at Gwyneth Paltrow er en ganske kjedelig skuespillerinne.

Read Full Post »

OBS: SPOILERE!

Jorden går under i en planetkollisjon. Følelser og angst tar overhånd og vår egen rasjonalitet må legges til side. Teknologisk fremgang, modernitet og vitenskap virker nå meningsløst. I hans nyeste film, Melancholia, setter Lars von Trier søkelyset på vår skjøre eksistens og ikke minst vår irrasjonelle menneskelige essens.

En kritikk av fornuft og rasjonalitet

Von Trier har tidligere i filmkarrieren harselert med leger og psykologer, to yrker som står for modernitet, vitenskap og rasjonalitet: I Riget blir ikke leger fremstilt som pålitelige autoriteter, men egoistiske opportunister som først og fremst er opptatt med å fremme egen karriere og dekke over sine feilsteg. Stig Helmer, overlege, kjemper en febrilsk kamp for å dekke over grov skjødesløshet under en operasjon som gjorde en liten jente hjerneskadet. En annen lege prøver å få en pasients etterkomne til å la ham forske på avdøde, noe han til slutt greier på et bisart vis: han opererer den sjeldne svulsten inn i sin egen kropp. Det viser seg imidlertidig at all dedikasjon er på grunn av forskningsavhandlingen og ikke fordi legen er en stor filantrop. Legene står som representanter for den moderne rasjonaliteten i motsetning til Sigrid Drusse, en gammel kvinne som tror på spøkelser og det okkulte. Denne kampen mellom det rasjonelle og det okkulte er selve kjernen i ”Riget”. Rasjonaliteten er også under angrep i Von Triers forrige film Antichrist. Her er det psykologen spilt av Willem Defoe som får gjennomgå. Hans forsøk på å kurere Charlotte Gainsbourgs depresjon etter deres sønns død virker håpløs naiv der han prøver ut enkle psykolog-triks i håp for at hun skal «ta til fornuften». Han mangler den dypereliggende forståelsen for mennesker og nødvendigheten av å føle. Han tar heller ikke del i noen sorgprosess, slik Gainsbourg gjør.

I Melancholia er det Claire(Gainsbourg) og John (Sutherland) som er de rasjonelle. De forstår ikke hvorfor Justine (Dunst) ikke bare kan ta seg sammen på sin egen bryllupsdag. John tar det så langt at han konfronterer Justine og mener at hun skylder ham å være lykkelig fordi han har betalt for festen. De forstår ikke hvorfor Justine lar følelsene råde; hadde det kostet henne noe å spille lykkelig denne ene kvelden? Fasaden må opprettholdes og følelsene må forbli skjult for omgivelsene. Hvorfor gifter Justine seg i utgangspunktet? Et spørsmål man må nesten spørre seg. Hun virker ikke helt dedikert til brudgommen og hater det sosiale presset. Svaret må være at hun prøver å søke inn i en «normal» livsførsel, en rasjonell livsstil hvor man lever et stabilt familieliv innenfor trygge rammer. Men følelsene til Justine kan ikke manipuleres og hun bukker under for presset. Resultatet blir en dyp depresjon. Våre følelser burde ikke undertrykkes, og søken etter et konformt liv i en moderne verden gjør akkurat det.

Kjønn og følelser

I den første filmen av von Triers nye trilogi, Antichrist, dramatiserer von Trier kjønnskampen. Dette understrekes ved at han ikke navngir de to hovedkarakterene, men bare refererer til dem som ”He” og ”She”. De er representanter for hvert sitt kjønn. Dette er videreført i Melancholia, dog ikke fullt så bokstavelig. I stedet for bare å ha en enkel kamp mellom kvinne og mann, har han utvidet karaktergalleriet. Her har vi to kvinner, søstrene Justine og Claire. Filmen er delt i to deler med hver del oppkalt etter de to kvinnene. I første del er Justine i kontakt med sine følelser i så stor grad at hun ikke klarer å sosialisere seg eller ta del i de formelle ritualene vedrørende sin egen bryllupsfest. Claire, på en annen side, begynner filmen som en kvinne som undertrykker ikke bare sine egne følelser men også Justines. Men hun gjennomgår en transformasjon når hun finner ut at en planet er på kollisjonskurs med jorden.

I del to av Melancholia, «Claire», observerer vi hvordan Claire får gradvis mer og mer angst for den kommende katastrofen. Hun må hele tiden kontrollere hvor langt planeten har komt og søker på internett for å finne kalkuleringer om planeten vil treffe jorden. Til slutt må hun gi opp kontrollen, det rasjonelle, og blir oppslukt av de rå følelsene som gjør et menneske til hva det er. Angsten, dødsfrykten, panikken. Det oppnås en erkjennelse om menneskets plass i en natur hvor rasjonalitet og orden ikke eksisterer; bare tilfeldigheter og kaos. Chaos reigns. Her er likheter til Antichrist hvor Charlotte Gainsbourg kroppsliggjør denne kaotiske naturen. Det er dette den rasjonelle mannen frykter; både den kaotiske naturen hvor man ikke har kontroll, og kvinnen som er i kontakt med disse elementene i naturen (noe von Trier ser historiske paralleller til med heksebrenning og forfølging av kvinner). Som i Antichrist, hyller Von Trier kvinners egenskap til å være i kontakt med sine følelser og for å ha et annet syn på livet enn mennenes kalde og rasjonelle tankegang. I det ikoniske bildet av Claire, Justine og guttungen under hvert sitt himmellegeme (Melancholia, Solen og Månen) viser von Trier at de er alle i kontakt med naturen med en ganske enkel, åpenbar men samtidig effektiv symbolikk. Guttungen er enda ikke blitt kjønnsliggjort til den rasjonelle mannen og er således enda i kontakt med naturen.

Mennene, derimot, er tvers igjennom distanserte, ufølsomme og regelrett unnvikende. Claires ektemann, John, får vi knapt innblikk i. Han er en ganske overfladisk mann som ikke kan skjønne hvorfor disse kvinnene skal krangle hele tiden. I sin autoritære handlemåte velger han å kaste ut Justine og Claires mor fordi de krangler åpenlyst på festen. Følelsene skal holdes skjult og John orker ikke disse konfrontasjonene. Han tar også en feig avgjørelse da han tar selvmord (med Claires piller), ute av stand til å kommunisere med Claire. Han viser ikke følelser, prøver desperat å roe ned Claire når hun får panikkanfall, og tar selvmord i «skjul». Han lever ut sin rolle som mann: han skal være kontrollert, rasjonell og distansert. Når han til slutt blir overvunnet av dødsangst velger han å ta sitt liv.

En annen mannsfigur som flykter fra følelser er Justines far. Etter bryllupsfesten ber Justine ham innstendig om å bli på hotellet for å prate. Hun ordner ham et rom, men når hun skal prate med ham finner hun et brev om at han har dratt. Han er tydelig redd for å konfronteres med Justines følelser. Og når filmens mest sympatiske mannskarakter, brudgommen, forlater henne etter å ha blitt avvist sex, er det tydelig at Von Trier sympatiserer helhjertet med kvinnene i Melancholia.

Flukten fra moderniteten

En tydelig referanse til John Everett Millais romantiske maleri "Ophelias død"

Filmen åpner med en limousin langt utenfor sitt element. Det hele blir omgjort til en komisk episode der det lange og upraktiske kjøretøyet har store problemer med å kjøre på en svingete og smal skogsvei. Dette moderne objektet hører ikke hjemme i von Triers Melancholia-univers. Rent estetisk velger von Trier å unngå moderniteten ved å iscenesette filmen i en rural setting ved et gammelt herskapshus langt fra by og modernitet.

I en annen scene i filmen fjerner Justine, i et raserianfall, den abstrakte kunsten på et oppholdsrom og erstatter den med romantisk kunst. Denne abstrakte, upersonlige, følelsesløse kunsten må vekk og erstattes av noe som innehar følelser. Kanskje ligger det i dette latent en kritikk av modernismen/post-modernismens radikale autonomi: Kunst som er fjernet fra verden og opererer i sitt eget abstrakte univers. Disse strenge formene og figurene gjør Justine rasende da de representerer det hun hater mest i verden: det kalde, strenge, rasjonelle, det matematiske, det presise. Her virker det som om Von Trier er enig med Justine, for filmene hans omfavner følelser uten redsel for å være for bombastisk eller banal. Dette er kunst som skal kunne relateres til seerens liv og ikke bare en abstraksjon eller formlek. På det estetiske planet er dette tydeliggjort med en intens håndholdt kameraføring som skaper en voldsom dynamikk og er alt annet enn kjølig og distansert. Og i de øyeblikkene hvor Von Trier har statiske kameraoppsett, er som regel mennesker og deres uttrykk i fokus. Von Trier fanger også det sublime i sin portrettering av naturen; det sublime er både skrekkinngytende og vakkert på samme tid. Melancholia er basert på rene følelser både narrativt og estetisk; således er den formmessig fullkommen. Von Trier unngår moderniteten også i valg av lydspor hvor Richard Wagner og diverse romantiske klassiske stykker akkompagnerer filmen.

Melancholia er og blir en vakker anti-moderne lengsel tilbake til romantikken, det sublime og de rå følelsene. Mennesket er blitt fjernet fra sin hegemoniske plass som hersker over naturen og for von Trier står mannen, moderniteten og rasjonaliteten i veien for en dypere kontakt med naturen, samt en eksistensialistisk forståelse av vår posisjon i forhold til naturen.

Read Full Post »

Mai er den store eksamensmåneden og i likhet med mange andre er jeg ganske travelt opptatt med lesing og repetering. Derfor har det blitt lite filmtitting (og skriving), men jeg har ihvertfall fått med meg noe de siste dagene:

Scream 4

Wes Craven er tilbake med sin post-moderne skrekkfilmserie som skapte stor entusiasme når den dukket opp og pustet liv i en sliten skrekksjanger i 1996. Den første filmens finurlige miks av kritikk av skrekkfilmsjangerens rigide og forutsigbare konvensjoner og hyllest ved å selv leve ut disse konvensjonene skapte en dynamisk og interessant film; et tveegget sverd som var sylskarp både som parodi og som skrekkfilm.  Når vi nå har komt til nr. 4 i serien, er det ikke rart at konseptet er litt slitent. Filmen må først og fremst revitalisere seg gjennom å vise selvironi, samt slå tilbake på de mange parodiene (som for eksempel Scary Movie). Dette fører til en ellevill åpningssekvens med film-i-film-teknikken gone wild . Vi blir presentert for flere «falske» åpninger hvor folk blir drept på ekte «skrik» vis i fiksjonelle skrekkfilmer. Disse filmåpningene blir bakt inn i et plott hvor Sidney Prescott, hovedkarakteren fra de første skrikfilmene, returnerer til småbyen sin, og de har filmatisert hendelsene i en skrekkfilmserie kalt «Stab». Etter Sidney ankommer  viser det seg at «ghostface» som han blir kalt, på ny har begynt å drepe mennesker og da spesielt mennesker med tilknytning til Sidney. «Stab» serien er nøkkelen til meta-leken hvor de ramser opp skrekkfilmkonvensjoner nesten uten stans. Skrik 4 slår fast at skrekkfilmsjangeren har endret seg siden 1990-tallet og nå er «spillereglene» forandret; selv om man er homofil, som en gutt i filmen får smertelig erfare, blir man drept i moderne skrekkfilmer (noe som visstnok ikke skjedde før, i følge filmen). Metaleken til Skrik 4 er av og til morsom, men den blir veldig tynnslitt når filmen må bokstavelig talt forklare alle metareferansene til alle tenåringene som ikke kjenner til 80-90-talls skrekkfilmkonvensjoner. Dermed er noe av det mest fornøyelige med metafilmen borte, nemlig tilfredstillelsen man får av å avdekke referanser og lek med sjanger. Skrik 4 blir rett og slett kastrert av sin egen kommersielle natur med sitt overtydelige manus. Skrik 4 lykkes ikke der nummer 1 stråler: som en skrekkfilm. Den opererer rett og slett bare på et humoristisk plan og der lykkes den heller ikke, som jeg har forklart tidligere. Men det finnes absolutt mange dårligere moderne skrekkfilmer enn denne, og den er ihvertfall leken og parodisk.

Le sang des bêtes

George Franjus debutfilm er en provoserende og vakker film som utfordrer konvensjonene i dokumentarsjangeren. Kortfilmen tar for seg et slakterhus i Paris hvor de slakter kyr, hester og sauer. Franju har valgt å innramme filmen i en lyrisk og nydelig poetisk setting hvor man blir servert vakre bilder fra utkanten av Paris. Franju nærmer seg slakterhuset og vi blir med en gang revet vekk fra den vakre by-idyllen i det en hest blir ført frem og skutt i hodet av et avlivningsapparat. Hesten faller sammen øyeblikkelig, død på et øyeblikk, og vi ser den i dødskramper i det en arbeider kutter av den hodet. Livets vakre og brutale sider er forent bare i løpet av noen minutter i denne bemerkelsesverdige lille filmen. Franjus kamera er objektivt observerende, vi får ingen rørende voice-over, bare en kald stemme som forklare hva som skjer. Sauer blir avlivd direkte ved å få hodet kappet av og vi ser kroppene sparke i dødsreflekser. Hele filmen er innhyllet av damp, rettere sagt dampen fra blodet av dyrene og vi kan nesten lukte stanken av død. Denne filmen er ikke for sarte sjeler, mange av sekvensene er vanskelig å se på, men det er en interessant syntese av dokumentar, fiksjon, poesi og realisme som jeg vil anbefale å se. OPPDATERING: Det virker som om Le Sang des Betes er veldig aktuell om dagen, dog på et indirekte vis. Jeg las Morgenbladet i dag og Sten Inge Jørgensen har en artikkel med tittelen «Samfunnsfiende nummer èn» om kjøttindustriens negative påvirkning på både helse og miljø. I ingressen skriver Jørgensen: «Vår tids største utfordringer kan løses dersom det blir obligatorisk for skolebarn å besøke slakterier». Eventuelt kan de bare se Le Sang des Betes, en film som definitivt får en til å tenke over prosesser som foregår daglig for at vi skal få vår dyrebare kjøttkost.

Read Full Post »

Older Posts »