Somewhere, Sofia Coppolas nyeste film, er en videreføring av de temaene hun har filmatisert tidligere: eksistensielle problem, tomhet, følelsen av å være en fremmed, lett nihilisme og monotoni. Somewhere er en veldig god film som utvilsomt vil splitte publikum. De som har et behov for en engasjerende historie med spenning, forløsning og utvikling vil bli skuffet, for denne filmen dyrker tristesse og monotoni i større grad enn i Coppolas tidligere filmer (Lost in Translation hadde en salgbar kjærlighetshistorie og mye fengende popmusikk, for eksempel). Somewhere er en mer minimalistisk film både når det gjelder foto, historie og musikk.
Filmen starter med Stephen Dorff (som spiller Johnny Marco, en kjent skuespiller som lever et ensomt liv boende på et hotell og som får besøk av sin datter som han ikke har et nært forhold til) som kjører i sirkler med sportsbilen sin. Om og om igjen. Sirkelen er representativt for det tilsynelatende repetetive livet han lever; en frustrerende tilværelse som mangler mening og forandring. Sirkelen blir en ensom bane hvor man tilsynelatende ender opp akkurat hvor man startet og som man ikke klarer å bryte ut av. Marco tilbringer sine dager boende på et hotell med tilsynelatende nye erotiske eskapader hver eneste dag. For hver tomme flørt virker det som om han blir mer og mer svekket; tilværelsen blir enda mer meningsløs.
Somewhere handler ikke bare om Johnny Marco. Den handler kanskje mest om forholdet mellom Marco og hans datter. Vi må tolke mye «mellom linjene» for å få fullt utbytte av denne historien. Mange jeg har snakket med betegner en sekvens hvor marcos datter isdanser i 3-4 minutt til Gwen Stefanis «Cool» som poengløs, men det er den langt i fra. Marco sitter ved sidelinjen halvt begravd i mobiltelefonen sin mens datteren prøver det hun kan for å imponere ham. Halvveis i dansen ser Marco opp og vi får da se at han blir genuint interessert og imponert over datterens talent. Gjennom filmen prøver hun alt hun kan for å imponere faren sin, for å få kontakt. Hun oppfører seg nesten som en husmor og gjør seg stor flid i å lage middag til sin far. Mot slutten ser man at deres forhold har utviklet seg, men de har stadig problemer med å kommunisere verbalt. Coppola fokuserer i stedet på hvordan de trives i hverandres nærvær og at de trives best med stum kommunikasjon. Datteren viser seg også å være det elementet som gir mening til Marcos liv.
Seksualiteten i Somwhere er skildret på en nesten nihilistisk måte og man blir nesten litt lei til slutt av alle kvinnene som blotter seg eller legger an på Marco. Coppola repeterer nesten til det kjedsommelige disse seksuelle fremstøtene og det blir nesten litt forstyrrende til slutt. Marco kan ikke engang gå ut på verandaen sin uten at en kvinne blotter brystene sine til ham. Han sovner midt under seksualakten eller under strippeforestillingen. Disse kvinnene tilbyr Marco bare tom sex og ingenting annet. Mot slutten av filmen ringer Marco en tidligere flørt og bryter sammen i gråt i telefonen. Han spør om hun kan komme bort fordi han er helt nedbrutt hvorpå kvinnen svarer kontant nei. De vil bare ha sex fra Marco, ingen medmenneskelig omgang. Her ligger kanskje Coppolas hardeste kritikk av mennesket, noe hun knytter opp mot berømmelse og show business.
Somewhere er ikke bare angst, tomhet og tristesse. Den er også veldig morsom til tider. Marco skal sminkes om til en gammel mann og for å få til dette må de støpe en maske fra ansiktet hans. Vi følger prossessen hvor Marcos hode blir dekt av gipsmasse i en lang og morsom sekvens som ender med at han, fullstendig dekt utenom pustehull i nesen, sovner. Synet av Marco sovende med en grotesk ansiktsmaske er veldig morsom i all sin absurditet.
Filmens svakhet er definitivt den delen hvor Marco og datteren reiser til Italia for en pressekonferanse til hans nyeste film. Her repeterer og nesten kopierer Coppola seg selv fra filmen Lost in Translation: Marco er fremmedgjort fordi alle snakker italiensk, den italienske humoren og kulturen virker surrealistisk og uforståelig, og TV-programmene er rare og nesten utenomjordiske. Det virker som om Coppola bruker dette grepet for å vise samholdet mellom Marco og datteren, på samme måte som hun gjorde i Lost in Translation med Scarlett Johansson og Bill Murrays karakterer. Den fremmede kulturen forsterker samholdet dem i mellom; de blir ført sammen på grunn av deres felles kultur. Sekvensen bryter også med stemningen etablert i det amerikanske hotellet og stikker seg ut som en feilslått avveksling. Bortsett fra dette, er Somewhere en veldig god film i all sin subtilitet og minimalisme.
Frenzy: En norsk filmblogg 