Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘Pier Paolo Pasolini’

 

Har skrevet en sak om favorittregissøren min på montages.no. Del 2 kommer snart!

Read Full Post »

For å komme i litt stemning i påsken kan man jo se en film eller to om Jesus og hans liv. Jeg anbefaler Pasolinis «The Gospel According to St. Matthew» for kanskje den mest «autentiske» filmatiske beretningen om jesus (komplett med replikker direkte fra bibelen og en troverdig jesusfigur i den ukjente daværende studenten Enrique Irazoqui). Filmen kom overraskende nok året etter at Pasolini var stevnet for retten av vatikanet etter hans visstnok blasfemiske «La Ricotta«. Pasolini, som var en hardnakket marxist, så de revolusjonære trekkene til Jesus selv om han ikke trodde at mannen var Guds sønn. I «The Gospel according to St Matthew» graver Pasolini frem den Jesus som blir fremstilt i bibelen og ikke slik borgerskapet valgte å portrettere ham, og det har han fått stor heder for av både religiøse og ikke-religiøse i ettertid.

En annen god film er Scorseses «The Last Temptation of Christ«, som har sine øyeblikk til tross for den bisarre castingen av Harvey Keitel som jøde  (og ikke nok med det; han prater med en klar italiensk-amerikansk aksent i filmen). Scorsese var selv en troende katolikk som opprinnelig ville bli prest før han ble frelset av sølvlerrete. I denne filmen fokuserer Scorsese på Jesus mer mennesklige sider og de fristelsene han var utsatt for (dog i blandet fiksjons elementer som ikke er til stedet i bibelen).

En annen veldig god religiøs film som ikke tar for seg Jesus, er Carl Theodor Dreyers mesterverk «Ordet«. Filmen er en nydelig nedstrippet beretning om tvil, dyp sorg og de sterke, livsnødvendige følelsen bak en sterk tro i vanskelige deler av livet. Filmen er et cinematisk mirakel.

Et mer pessimistisk og tvilende synspunkt finner du i Bergman i Det Sjunde Inseglet og Nattvardsgästarna. Den første tar for seg en manns kamp for sin forsoning med døden i middelalderen (personifisert av Bengt Ekerot, se bildet under). Er der en Gud? Finnes det et etterliv?  I Nattvardsgästarna, den andre filmen i Bergmans trostrilogi (Såsom i et spegel og Tystnaden er de to andre), tar Bergman for seg tilstanden i det religiøse miljøet i en beretning om en prest og hans tvil. Gudstjenester etter gudstjenester blir holdt med bare et par tilskuere: hva er det han driver med? Er det hele bare et narrespill? Og hvorfor får man ingen svar? Guds stillhet er øredøvende for presten i de vanskelige tidene.

Det Sjunde Inseglet

Det Sjunde Inseglet

Nattvardsgästerna

Read Full Post »

Nylig så jeg Pier Paolo Pasolinis Canterbury Tales, en av den italienske regissørens minst anerkjente filmer. Jeg hadde lave forventninger som ble fort omgjort til entusiasme, for det jeg så var kanskje et av Pasolinis morsomste og mest fandenivoldske øyeblikk. Filmen er en slags bearbeiding av en engelsk bok fra 1300-tallet skrevet av Geoffrey Chaucer, som ble regnet som en av Englands beste poeter. Chaucers bok var episodisk og inneholdt visstnok mye pietisme og moralistisme i sine fortellinger i tillegg til sine mer hedenske beretninger. Mange har kritisert Pasolini for å forvrenge Chaucer, noe som må sies å være en merkelig kritikk da hans intensjoner aldri må ha vært å fange alle nyansene til Chaucer, men å velge ut de elementene han selv føler har relevans. Pasolini, en marxist og provokatør, ville bevisst utfordre de sosiale konvensjonene til den nye italienske middelklassen. Han ville terge på seg det moralistiske borgerskapet, den dydige og konservative middelklassen. Pasolini fokuserte derfor på de vulgære og hedenske tendensene i Chaucers bok (og viderefører dem etter egen fantasi). Vi blir derfor servert vulgær kroppslig humor med fising, pissing, utroskap (mens hun står på sin blinde og intetanende manns rygg!). Pasolini gjør også narr av presteskapet da han viser en munks mareritt om helvete (muligens inspirert av Dante) i en bravura-sekvens hvor munker blir, rett som det er, bæsjet ut av en demons rumpe og voldtatt. Dette er en film om latter og av å le av livet,om å avsløre alle de pietistiske og kristne verdiene som har blitt en del av det moderne samfunnet.

Pasolini spiller selv Chaucer i filmen, selveste forfatteren, «skaperen» av alle disse rare fortellingene. Vi får se Pasolini humre over

Pasolini som Chaucer i Canterbury Tales

sine skriblerier inn i mellom sekvensene. Dette er forfatterens måte å gjøre opprør på, og latteren er kanskje det beste og mest truende opprøret mot fastlåste normer og dogmatisk oppførsel: en artistiske måte å befri seg selv, å være fri til å uttrykke og fantasere. Pasolini selv var offer for flere rettsaker mot ham fra vatikanet, som anså ham som «farlig» og som en ødelegger av god moral, men det stoppet ham ikke i å gang på gang utfordre og terge de borgerlige.

Filmen har også en alvorlig side. En av fortellingene viser to menn som blir tatt for homofili av presteskapet. Den ene har midler til å betale seg fri, mens den andre er fattig og blir således brent på bålet mens tilskuere blir servert mat og underholdes lik en sportsbegivenhet. Pasolini er opptatt av at ikke alt kan avfeies med latter, spesielt de fordømmende og hyklerske katolikkene.

Til slutt får dere helvetes-sekvensen. Se fra 1;45. Et herlig og provoserende skue! (og legg merke til at munken sover med høns og en stor melon! Kinky saker!)

Read Full Post »

Ikke et verst trekløver, hva? De tre navnene oppsummerer i grunn hva jeg styrer med for tiden. Jeg har sett hele Fanny och Alexander TV-versjonen på 5 timer, absolutt et mesterverk av de sjeldne og kanskje Bergmans mest inspirerende verk. Jeg vil absolutt anbefale alle å få tak i Criterion sin utgave, siden den er den eneste utgivelsen som inneholder TV-versjonen i tillegg til filmen (amazon.com har et godt tilbud nå, men frustrerende nok havner prisen på 204,- kr, akkurat litt over tollgrensen! Kanskje det går likevel?). I tillegg har den «The making of Fanny and Alexander», intervju med Bergman, alle presentasjonene han har spilt inn til sine filmer (fra de svenske dvdene) samt en helt ny dokumentar om filmen med intervju av skuespillerene og medarbeiderne.  Absolutt et «must» om man er det minste interessert i god film.

 

Av Rainer Werner Fassbinder driver jeg på å se «Berlin Alexanderplatz«, en storslagen beretning  (i 13 deler på over 15 timer!)om en halvveis psykotisk arbeidsløs mann som nettopp har sluppet ut av fengsel etter å ha drept sin kone. Den tar plass i mellomkrigstidens Berlin og er hittil et fascinerende dystert verk. Jeg vil advare mot å kjøpe Scan Box sin norske utgivelse av denne filmen; det går ikke an å velge bort underteksting og i mørke scener så skaper underteksten den effekten at hele bildet lyser opp i øyeblikket teksten er på skjermen. Dette skaper en skjemmende effekt på bildet, da de virker til å blinke lyst og mørkt når teksten dukker opp og forsvinner fra skjermen. Irriterende. Jeg tror nok Criterion sin versjon er å foretrekke også her.

Pier Paolo Pasolini har jeg som mål å se alle hans filmatiske verk. Jeg har to filmer igjen (Canterbury Tales og Arabian Nights), samt noen dokumentarer (Love Meetings, innspillingen av The Gospel according to st. matthew) og et par kortfilmer (la rabbia, La sequenza del fiore di carta og la Terra vista dalla luna). Jeg planlegger å skrive en utfyllende artikkel om Pasolini, kanskje med en gjennomgang av alle hans filmatiske utgivelser ( i separate blogginnlegg). Jeg anbefaler de som ikke kjenner til mannen å sjekke ut Salo, Mamma Roma, Teorema og Uccellacci e Uccellini.

Read Full Post »

Medea; Den koloniserte


I 1969 lagde Pasolini «Medea», som var basert på gresk mytologi. Historien tar for seg Jason som reiser avsted til et fremmed land og stjeler et hellig skinn. Han får hjelp av kongens datter, Medea, som blir med ham tilbake til Hellas. Der blir hun tilsidesatt av Jason som ,opportunisten han er, frir og skal gifte seg med datter av en høytstående mann. Jasons avgjørelse symboliserer hans trang til å klatre på den sosiale rangsstigen og i stedet for å holde seg med «den kulturelle outsideren» og moren til to av hans barn velger han status innenfor sin egen kultur. Pasolini bruker en finurlig teknikk for å refusere den originale myten som demoniserer Medea ved at hun visstnok kaster en dødelig forbannelse over sin konkurrent. Han viser først denne versjonen, så uten forklaring hopper han tilbake og viser en revidert versjon; Pasolinis versjon. I Pasolinis versjon sender Medea plagg til forloveden til Jason. Hun tar på seg Medeas klær, ser seg i speilet og får en åpenbaring. Av medlidenhet til Medea og erkjennelsen av at hun selv er i ferd med å bli like undertrykt som Medea, tar hun selvmord. Pasolini gir myten en ny og ressonerende vri. Medea er produktet av kolonialisering. Hun er tatt ut av sin kultur, må forkaste sin kultur (symbolisert med plaggene hun gir bort til Jasons forlovede) og blir til slutt tråkket på av Jason som velger en annen kvinne og forråder henne pga sosiale normer, status og makt. Pasolini viser hva som skjer med den undertrykte; Medea dreper sine egne barn, nekter Jason å begrave likene og brenner ned huset og seg selv i en intens of fantastisk sluttsekvens (se bildene under; Medea forteller Jason at hans barn er drept, at han ikke får begrave dem, mens hun selv tar fyr).

Hun er ikke bare den koloniserte; hun er også kvinnen som blir undertrykt av mannen. Medea blir i siste instans destruktiv, oppgitt og i et siste desperat forsøk på å ta kontroll på sitt eget liv gjør hun det eneste hun kan gjøre: ende det. Sekvensen viser også operasangerinnen Maria Callas fantastiske innsats som Medea. Hennes ansiktsutrykk og spillemåte er så kraftfull og effektiv at jeg nesten kaldsvetter. Denne filmen er Pasolinis glemte mesterverk.

Read Full Post »